Rundt 30 000 dager er nedskrevet med sirlig håndskrift, tett i tett på begge sider av arkene.
Tjuesju fra Bernhard, tre fra Valter og elleve fra Kåre. En samling med femti store og små dagbøker fra tre menn i fjelldalen i Grane kommune, i den sørlige delen av Nordland.
Kåre Haustreis sitter i en stol på stua og åpner den første dagboken til sin far Bernhard.
- Han skriver ikke så personlig. Hvis det er noe som ikke egner seg på trykk, er det helst et og annet han har skrevet om naboene, sier Kåre og ler.
Rallar på Dovrebanen
Hvem var denne standhaftige mannen som skrev dagbok i 53 år?
Bernhard Jørgen Haustreis begynte å skrive som 32-åring i 1924. Like etter at han sluttet som rallar på Dovrebanen og vendte tilbake til hjemgården i Haustreisdalen.
Den 30. mai i 1924, på en av de første sidene i den første boken, skrev han:
«Riktig et kolt veir. Elven har nu falt så man nesten ser i «Flatsten», og det må vel være tegn på dårligt vårveir. Satte de siste poteter i dag.»
Været og gårdsarbeidet var tydelig viktig i dalen på den tiden. Familien var stort sett selvforsynt og avhengig av gode avlinger for å ha nok mat.
Til tross for dette levde de bedre enn mange andre. I dagboken kommer det frem at de hadde geiter, kyr og høns. Elva rant som en hovedpulsåre nedover dalen og var vanligvis stor på våren og høsten. Siden det ikke var bro over elva, kunne den være svært krevende å komme over.
Det var for kaldt til å dyrke korn, så melet måtte kjøpes. Det som i dag er en 15 minutter lang biltur ned til bygda, var i 1924 en over tre timer lang tur til fots for å handle mat og hente post. I årsoppsummeringen skriver Bernhard at de har brukt 786,84 kroner på Koop. Summen tilsvarer 17 000 kroner i dag.
Fra Trøndelag til Shanghai
Ti år etter ble Kåre født. «Astri har fått en gutt», noterte Bernhard nøkternt.
- Det står ingenting om at han er blitt far. Slik var det på den tiden, sier Kåre.
For ham og de to andre brødrene, Valter (20 år eldre) og Jakob (to år eldre), var skrivingen til Bernhard noe de vokste opp med.
Nesten hver eneste kveld tok han fram splittpennen og blekkhuset og satte seg ved kjøkkenbordet for å skrive. Han ventet gjerne til det ble mørkt, slik at han fikk en unnskyldning til å tenne parafinlampa over bordet.
- Han skrev fordi han ville huske. Det hendte karene begynte å krangle om når det og det hadde skjedd. Far satt alltid med fasiten.
Kåre var ikke så interessert i skrivingen da han var liten.
- Det er først når du blir eldre at du blir opptatt av det som har skjedd før. Bare se på deg selv. Slik er det med alt folk.
29. januar 1932:
«Storflommen i Trøndelag. Broer og veier ødelagt, og en masse jord og lerras har ødelagt meget dyrket mark. Størst skade er ansettet på Nord-Trøndelag elektrisitetsverk (Follafos) hvor skadene anslåes til 400 000 kroner. Denne flom er sikkert nok en av de verste naturkatastrofer som har rammet Norge.»
Og et par linjer nedenfor:
«Konflikten mellem Japan og Kina antas mer og mer karakter av krig. Det har stått flere små slag. Brennpunktet nu er Shanghai.»
I dagbøkene noterte Bernhard ned alt som skjedde på gården, i dalen, Norge og resten av verden. Hvordan klarte han å holde seg oppdatert på alt?
- Han leste alt han kom over og så gjerne gjennom naboenes aviser før de hadde gjort det selv, forteller Kåre
Bernhard jobbet fremdeles som anleggsarbeider. Først på Nordlandsbanen. Senere fortsatte han på veien.
Den norske arbeiderbevegelsen vokste frem blant disse arbeidskarene. Bernhard var med i kommunestyret i Grane. Det kommer også frem i dagbøkene. Samtlige medlemmer er skrevet ned.
- Far var sosialist. Han diskuterte Marx, Lenin og de karene der sammen med kompisene sine, forteller Kåre.
Tyvlyttet på radioen
I april 1940 kom krigen til Norge:
«Tyske fly ser og hører man flere gang om dagen. Flere av dem går uhyggelig lavt. Det er formontlig mest speiderfly. I Mosjøen og ved Strennerne er det flere gang skutt på dem, og en del fly er truffet, men ingen nedskutt på stedet.»
I dalen visste de aldri når tyskerne kunne dukke opp. Nasjonal Samling ble snart det eneste godtatte partiet her i landet, og portrettene av Ap-politikerne Martin Tranmæl og Kyrre Grepp som hang på veggen i stua, ble tatt ned. Men Bernhard fortsatte likevel å skrive gjennom hele krigen:
«Den 10. Desember (1941) gikk Japan til angrep på England og USA, så nu er snart hele verden med i krigen. (…) Skjønt både England og USA skulle være forberedt, kom visstnok angrepet noe uventet. Dette viser at Japan har vunnet flere seire på krigens første 3 uker. Både den amerikanske og britiske flåte har lidt betydelige tap, mens den Japanske flåtes tap er ubetydelige. Japan har æropret flåtehavner i og via Guam i Stillehavet fra USA. Dessuten har de landsatt tropper på flere plasser på de viktigste av øiene (Luzon) av Filipinene.»
Kåre smiler og rister på hodet.
- Han skriver om forholdene overalt. Ingen hadde så inngående kunnskap om det som foregikk i Russland og andre steder, med mindre de hadde tyvlyttet på London. Min mor Astri skjente på ham fordi hun var redd tyskerne ville finne dagbøkene, men da lo han bare.
Karene i dalen gjemte radioen på mange ulike steder under krigen, blant annet i skogen.
Russere som rømte
Det hendte at fanger klarte å rømme fra tyskerne og passerte gården i Haustreisen på sin flukt.
En gang tok storebror Valter og en nabo på seg oppgaven å hjelpe en flyktende russer til svenskegrensen.
I dagboken skrev Bernhard:
«Valter og Arne Apfjell reiste i dag den 13de på tur R.»
Den store R-en står for russer, forteller Kåre. Selv for Bernhard ble denne hendelsen for risikabel å skrive ned i sin helhet.
Da sønnen kom hjem tre dager etter, noterte han bare:
«Valter kom igjen ikveld. Det hadde bare gått bra på turen.»
Kåre husker selv en vinterdag da han og moren ble overrasket av en russerfange som plutselig kom gående inn i huset.
- Han tok seg selv på brystet og sa «ruski, ruski».
Kåre var rundt åtte år og ble sendt ut for å holde vakt. Mens russeren fikk spise seg mett på kjøttsuppe, satt Kåre vettskremt og frøs i snøen på taket av vedskjulet. Fulgte med på at ingen tyskere eller andre uvedkommende tok turen innom.
- Det var dødsdom å ha slike i hus, vet du, sier han.
Bernhard hadde derfor god grunn til å være forsiktig med det han skrev. Året etter gjenga han en tragisk hendelse da flere av naboene ble satt på Falstad fangeleir. Tyskerne hadde funnet en salongrifle hjemme hos dem.
Først etter krigen skrev han om at både russere og polakker hadde kommet til Haustreisen og blitt hjulpet til grensen, og han ramset opp navnene på alle quislingene i bygda.
Norge atter fritt
Det ble særlig mye å skrive det siste halvåret av krigen. I Finnmark og Troms ble tusenvis av folk tvunget til å flykte sørover:
«Tyskerne brenner gårdene, dreper kreaturene , like til skyter folk som ikke godvillig vil forlate sine heim.»
Folk ventet på og lengtet etter at krigen skulle opphøre.
Januar 1945:
«Det er ikke annet å lese i avisene en skremsler hvis de allierte vinner krigen, og særlig da med russerne. Det nytt er slikt som siver ut fra folk som reiser, således som flere sprengninger av jernbanebruer. På Snåsa ble en bru sprengt med det samme et tysk tog gikk over og en masse tyskere drept. Derimot har det vært skrevet mye om bombingen av Oslo nyttårsaften hvor det ble drept nokså mange sivile, men hvor mange tyskere ikke et ord om, men det sies at hele Viktoria terrasse som er tyskernes hovedkvarter er helt rasert. Quislingene truer og lokker og skjeller. Utenfor kysten har vistnok flere senkinger av tysk transport funnet sted.»
Kåre blar videre.
- Neimen, se her.
«Krigen slut – Norge atter fritt» står det øverst på to sider.
Bokstavene er skrevet i rødt og blått. Bernhard brukte fargestiftene til barna for å markere at krigen endelig var over:
«Norge er nu atter fritt, efter å ha vert besatt av tyske tropper i 5 år og 1 måned. Det har vert en spenning og begeistring blant folket i Norge som ingen generasjon før har oplevd. Det 1ste tegn på at landet atter var frit var da flagene ble heist om kvelden den 7de og de er fremdeles oppe.»
Kulepenn og vannkraft
Like etter krigen kom Valter hjem med en fantastisk oppfinnelse: kulepennen.
Den hadde han betalt 15 kroner for. Noe som tilsvarer omtrent 300 kroner i dag.
- Det husker jeg godt. Bror skrøt av hvor enkel den var å bruke. Du tok bare av toppen.
I begynnelsen var disse pennene noe ustabile, så familiens overhode var litt skeptisk til det nye verktøyet.
- Far var redd for å få flekker i boken sin. Men han brukte dem etter hvert.
Dalen sto ellers overfor store forandringer.
De måtte ikke lenger hente vann i elva, det kom ut fra en kran på kjøkkenet. Bernhard og en rekke andre karer anla vei opp fra bygda. Elva ble lagt i tunnel til innsjøen Røssvatnet, på grunn av kraftutbygging. Med denne beslutningen fikk også gårdene innlagt strøm. Og det ble bygget en bro over elva.
- Først da vannet var forsvunnet, kom broen. Vi som hadde strevd i så mange år med å komme oss over i båt, humrer Kåre.
Selv om kraftutbyggingen hadde sine positive sider, synes Kåre det er trist at fisket i elva ble totalt ødelagt.
Tomrom etter far
På slutten av 50-tallet sluttet Bernhard som anleggsarbeider:
«Det er jo ingen ide å holde på lenger, når pensjonsalderen er oppnådd.»
Dagbøkene pensjonerte han seg imidlertid aldri ifra.
August 1973:
«Jakob har vært og fått et fjærnsynsapperat på prøve, og det var ganske bra forhold, så i kveld.»
Og i den månedlige oppsummeringen av utenriksnyheter:
«Watergatesaken løper fremdeles i USA. Nixsen synes mer og mer å stå i et vanskelig lys. Han nekter å utlevere noen båndoptak som kreves utlevert.»
- Far hadde skrevet i så mange år. Det hadde bare blitt slik. Alt skulle ned på papiret.
Bernhard skrev til han brått ble syk en sommerdag i 1977. Han hadde fått hjerneblødning og døde 14 dager senere. Han var da 85 år gammel.
Eldstesønnen Valter bestemte seg umiddelbart for å fortsette farens arbeid:
«For alle i familien blir det et stort tomrom etter far – og mest for mor. Han har i snart femti år vært den selvskrevne nr. 1 i huset og dirigent over smått og stort.»
Mens Valter bodde i Haustreisen, hadde Kåre flyttet hjemmefra. Han bodde i Setesdalen i Aust-Agder med sin egen familie og jobbet som lærer ved Statens skogskole. På hver sin kant skrev brødrene etter farens bortgang.
- Det hadde på en måte blitt en tradisjon. Noen måtte fortsette, sier Kåre og trommer med fingertuppene på stolarmlenet.
Slik føles det kanskje når hele oppveksten din er nedskrevet i detalj.
Han blar videre i dagbøkene han har skrevet selv.
- En katamaran, har vi hatt det? Nei, det husker jeg ikke.
Men står det der, må det jo stemme.
- Det er så rart med det. Du husker hvordan ting virkelig var når du leser om dem. Ting du kan ha glemt eller trodde var annerledes. Det er derfor jeg skriver, sier han.
Flyttet hjem igjen
20. desember 1984:
«I dag eller rettere i kveld ved 8-tida ble telefonen koblet til på Gammelgarden. Så no er det telefon der. Ringte Jakob første samtalen.»
Ja, det gikk litt treigt å få telefonlinje til gården, medgir Kåre.
- Slik er det når det ikke lønner seg for telefonselskapet.
Året etter flyttet han tilbake til Haustreisen. De tre brødrene hadde bestemt seg for å sette opp et nytt hus, like ved det gamle der de vokste opp.
Moren deres Astri var gått bort. Og gårdsarbeidet lagt ned. Men Kåre var ikke i tvil om at han måtte hjem.
- Jeg er født og oppvokst i Haustreisen. Da gror du fast. Jeg hører til her. Slik er det ikke med de fleste i dag. De eier kanskje et hus, men føler ingen tilhørighet til en plass.
Treuret på veggen i stua gir fra seg hule, rustne klokkelyder.
Kåre er 80 år, og den siste som er igjen av familien på fem.
- Tiden går bare fortere og fortere, sier han.
- Når du runder 60, går det ikke lang tid før du blir eldgammel. Det er kanskje ikke så rart. Du har jo levd i så mange år at ett år ikke lenger virker like langt.
Han plukker opp nok en dagbok. Etter å ha skrevet i 36 år, kan han skilte med sin egen haug med bøker.
2. september 2003:
«Vi gjekk om Gluggvatn bortover og over Rauvasåsen heim. Jakob og Anders fekk to ørret på roing. Vi så to personer med hunda ved utløpet ellers ingen. Da vi gjekk heim så vi en elgku med to kalver. Bjørkeskogen er også i år sterkt angrepet av bjørkemøll. Det ser dårlig ut med multer.»
Kåre setter seg ved kjøkkenbordet og legger en sort og sølvfarget A4-bok foran seg.
- Denne er snart ferdigutskrevet, sier han og bruker en linjal til å tegne opp border på de siste sidene.
Han har tatt i bruk den samme skriveteknikken som sin far. Bordene brukes til å skrive datoer nedover på arket. Mens måned og år står øverst på sidene.
Han skriver stort sett hver kveld, om han ikke er på besøk hos sin mangeårige kjæreste i Gudbrandsdalen.
- Skrivingen holder tankene i gang. God trim for hjernen.
Null mobildekning
Den dag i dag er fasttelefonen fortsatt det eneste som brukes til å ta kontakt med omverden her oppe.
Internett eksisterer ikke. Mobildekning finnes ikke.
Kåre bruker radioen, parabol-antennen og Helgeland Arbeiderblad til å holde seg oppdatert på det som skjer i verden.
På NRK P1 siterer en nyhetsoppleser utenriksminister Børge Brende. Han mener Dagens Næringsliv har gitt et feil bilde av hvordan den norske regjeringen har håndtert det kjølige forholdet mellom Norge og Kina.
- Du vet, det står ingenting i Nobels testamente om at fredsprisens jurymedlemmer må være fra Norge. De burde velge medlemmer fra de forskjellige verdensdelene. Da hadde juryen blitt mer nøytral og kanskje ikke like enkel å kritisere, mener Kåre.
Samfunnsengasjementet er det ingenting å si på. Men hvorfor bry seg om det som skjer ute i verden når man bor i en liten, avsidesliggende dal som denne?
- Jeg bor i Haustreisen, men vi er jo alle en del av verden. Bare se på den forrige krigen. Folk brydde seg for lite om Hitler før han kom til makten. Nei, en skal følge med og være opptatt av det som skjer.
Mange historier
Til sammen har far og sønnene skrevet millionvis av ord om det som har hendt i dalen og på den andre siden av jordkloden.
Selv har Kåre tre barn.
- De bor på andre steder, så historien slutter nok med meg. Den siste mohikaner, sier Kåre og ler.
Ordene i bøkene inneholder ikke bare én, men mange fortellinger.
Det er kanskje først og fremst en families historie. I et hus med fire vegger.
En historie om hvordan menneskene levde i en tid da det ikke fantes datamaskiner eller mobiltelefoner.
En historie som forteller noe om hvordan andre verdenskrig ble forstått og opplevd mens den pågikk. Verden sett fra en liten fjelldal i Norge. Gjennom 90 år.
- Hva skriver du om nå da, Kåre?
- Jeg skriver om at du skriver, svarer han.