Det er ei bok som har vært med på plenty hytteturer og høytlesning ute i sommerskauen, sammen med kompiser og ungene våre.
Tolv år før den tid kunne dikter Arild ha blitt stedt litterært til hvile av journalister og politikere. Da diktsamlingen «Nå er det jul igjen og andre dikt» kom ut i 1972 på Pax forlag, ble litteratur- og teateranmelder Bjørg Jønsson i VG så provosert at hun over en hel side fikk herje med forfatteren under overskriften: «Fei søppelet vekk!» Da kortdiktet «Studinene i solen sitter. Jeg tenker på runde fitter.» ble lest opp i Stortinget til skrekk og advarsel om hva penger til støtteordninger kunne føre med seg, tenkte mange at dette tåler ikke Nyquist. Forfatteren fikk tilsendt brukt toalettpapir i posten og øl slengt i fjeset på lokalpuben. Kommunestyret i Stamsund, Lofoten var usikker på om Nyquist var egnet til å være lærer.
Men naivisten, melankolikeren, jubelsangeren, formingslæreren, romanforfatteren, den folkelige dikteren lot seg ikke knekke. Fram til sin død har dikter Arild beriket oss med over femti bøker i alle sjangre og ti lp-plater, to nyutgitt på cd.
Jeg var så heldig å få oppleve en stappfull storsal i Samfundet i oktober 1982 med bandet Arild Nyquist & familien Baluber hvor han sang/messet som en norsk Tom Waits «Fattern elska rødvin ...», sangen/diktet som to år senere skulle dukke opp i et kjært eie, sommerboken «Mr. Balubers trompet».
Fatter'n elska Mozart
og mutter'n Rolling Stones
fatter'n elska plukkfisk
og mutter'n vannmelon.
Fatter'n elska rødvin
og mutter'n akevitt
fatter'n elska system
og mutter'n rot og dritt.
Ofte var det leven
og ofte var det bråk
og mutter'n sa til fatter'n
finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven
og ofte gikk det vilt
og fatter'n sa til mutter'n
i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre
en vakker dag i mai
de skiltes ut på trappa
og sa bay bay bay.
Men fatter'n elska mutter'n
og mutter'n fatter'n min
så de snudde neri porten
med hvert sitt snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fatter'n elsker rødgrøt
og ofte blir det bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og mutter'n elsker Beatles
og ofte blir det bråk
Men fatter'n elsker mutter'n
og mutter'n fatter'n min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.
Hva var det med Arild Nyquist som til de grader provoserte den borgerlige moralen, ja, til og med en dikterhøvding som Johan Borgen vendte tommelen ned i Dagbladet? Jeg har ikke noe entydig svar, men den direkte henvendelsen til leseren, enkle tanker og ærlige følelser som mange mente ikke burde bli skrevet og utgitt – var det ikke poetisk nok? Å prise lykken over en kald pils, å beundre vakre damer, ble det for drøyt å skrive om en fiktiv rusletur med statsminister Per Borten og kong Olav, ble det for vilt å leie en kranbil på Universitetsplassen og la seg heise opp i stropp tredve meter til værs og «slippe» den nye skiva si? Dikter Jan Erik Vold setter dikter Arild nesten like høyt som Alf Prøysen i all sin vidunderlige folkelighet. Jeg må bare ha med et dikt til fra sommerboken over alle sommerbøker, «Jeg liker meg her i verden».
Jeg liker meg her i verden
med alt det rare som fins
liker å rusle i byen
og kikke på nydelig kvinds.
Liker å suge på iskrem
daffe opp Karl Johan
med isen tett foran kjeften
og være en gutt i en mann.
Jeg liker å høste epler
med håv på en kjempelang stang
røkke forsiktig i håven
og tenke på at jeg er på slang.
Ja, jeg liker meg her i verden
selv om det kan være litt trist
men det er bedre å rusle her oppe
enn å være en død Nyquist.
Jeg liker å rusle i skauen
under store, susende trær
og putte sopp i kørja
og røde og blå bær.
Jeg liker å sitte på bredden
med stang og knallrød dupp
og se på den vesle duppen
som plutselig sier svupp!
Jeg liker å skjenke opp ølet
høre det klukke i glass
og tømme det ned i magen
hvor det fremdeles er plenty plass.
Ja, jeg liker meg her i verden
selv om det kan være litt trist
men det er bedre å rusle her oppe
enn å være en død Nyquist.
Arild Nyquist ble ikke så gammel, bare 67 år. Tretten dager før sin død i desember 2004 hadde han diktopplesning i en stappfull Café Mono i Oslo. Jan Erik Vold skrev i etterordet av Samlede dikt (som nå finnes i billig pocket på nesten fire hundre sider!): «Arild fikk hele salen til å vri seg av latter. Det var en enorm opplesning, helt magisk. Og jeg vet at Arild var lykkelig den kvelden.»
Hvor mange forfattere kjenner du som kunne finne på å lage ren magi, bare i kraft av seg selv?