En bursdagsgave skal kjøpes og jeg er på jakt etter gode tilbud. Tålmodigheten er liten.

Derfor senker jeg skuldrene to hakk når jeg finner en nyåpnet butikk som bugner av gode tilbud i passende prisklasse.

Køen av kjøpeglade er lang. Jeg bryr meg ikke, for jeg har funnet akkurat det jeg var ute etter, noe som kan brukes uten at skap og skuffer fylles opp. Men det går sakte. Grunnen til det ser ut til å være at alle skal registrere mailadressen, i tillegg til å betale. Endelig blir det min tur.

Tankestreif Kjerstin Rabås: Negersame ut av skapet

- Nei, det er en medlemspris, sier mannen bak disken. Du må først bli medlem i kundeklubben. Det er lurt, for da sender vi deg våre beste tilbud på mail.

- Men jeg er ikke interessert, prøver jeg, og dessuten sto det ikke på plakaten at dette var en medlemspris, fortsetter jeg. At jeg ikke er

interessert i å få innboksen min fylt opp av ulike tilbud fra ulike selgere av alt fra sportsutstyr til bøker, matvarer, flybilletter og ikke minst

rabatterte hotellopphold, ser ikke ut til å gjøre inntrykk på fyren bak disken.

Med følelsen av å være en kjip kjerring går jeg tomhendt ut av butikken. Hva skjedde der egentlig? Jeg var jo interessert i varen, og til og med villig til å bruke lang tid i kø. Humøret sank ti hakk. Dit gidder jeg ikke å gå tilbake.

Frustrasjonen deles med flere. Det nikkes rundt bordet. Én er oppgitt fordi han blir tilbudt en billig sykkel når han kjøper en vaskemaskin. Hvorfor? Kan jeg ikke bare få kjøpe den vaskemaskinen for tusen kroner mindre? Sykkelen koster garantert 1000 kroner. Hva med hensynet til miljøet? Må de absolutt legge til en billig kinavare ingen har bruk for? Den blir jo bare stående i garasjen.

Samme person opplevde at han registrerte seg i kundeklubben til en sportsbutikk etter kjøp av en dyr sykkellykt. Bare en halv time etter at kjøpet var gjort fikk han et lokketilbud i mailboksen. Skal du ha sykkellykt? Kom og kjøp. Billig, billig.

Det jeg reagerer på er at jeg må ta stilling til valg av ny underbukse eller hansker, når jeg bare skal betale for en ny strømpebukse, sier en kollega. Jeg føler meg tvunget til det fordi flere varer inkluderes i prisen. Jeg vil jo bare betale, og da vil jeg kun betale for det som står på prislappen, og det skal ikke være en medlemspris.

På vei hjem passerer jeg en gateselger. Det slår meg at her er det mulig å prute på prisen. Det er på en måte noe annet, selv om du ikke betaler for det som står på prislappen, tenker jeg. Det er et avtalt spill, som kan bli en del av en hyggelig handel. Det som irriterer meg med å bli lurt av lokkemannen i kundeklubben er at jeg føler meg presset inn i et medlemskap jeg ikke

ønsker, og som det kan være umulig å bli kvitt. Fortsatt blir jeg spammet med tilbud på bøker etter at jeg lot meg lure til å kjøpe en bok til medlemspris for fem år siden.

Hvor ble det av slagordet: Det enkleste er ofte det beste?