Under vårgrønne parktrær i Trondheim sitter en spinkel skikkelse og tørker tårer. Historien hun prøver å fortelle slutter visst aldri å opprøre.

– Det har vært som en oppvåkning. Ennå skjemmes jeg over at jeg ikke visste. Taternes historie burde inn i skolens pensum, sier skuespilleren, som har mottatt strålende kritikker for forestillingen «Frå landevegen» på Det Norske Teatret denne våren.

Les Ukeadressa her

Stykket, som hun har skrevet og regissert selv, handler om norske tatere og om tippoldefaren, presten Jakob Walnum, den første generalsekretæren i «Omstreifermisjonen».

Prest eller djevel?

– Farmor var svært stolt over sin bestefar. Bildet av ham, med St. Olavs Orden på brystet, hang på veggen over senga hennes sammen med andre familiebilder. I fjor arvet jeg farmors bilder og bestemte meg for å finne ut mest mulig om de gamle slektningene. Slik starter min historie om mannen som er kalt «den fremste korsfareren mot norske tatere i nyere tid.»

Gjertrud Jynge krymper seg inni lærfrakken. Andre har fortalt at taterne fryktet prestene og misjonen mer enn djevelen. For djevelen visste de hvordan de skulle slåss imot.

Denne dagen er hun kommet til Trondheim for å delta i konfirmasjonsfesten til nevøen Max, sønn av lillebroren Per, som ble boende i byen da resten av familien flyttet videre.

– Godt å være tilbake, det er noen år siden sist, sier hun mens viltre vindkast fra sørvest feier gjennom nidarosbispens gamle hage, uteområdet til restauranten Ni Muser. Som trondhjemmer gjennom ti formende ungdomsår, har hun vært her ofte.

Gjertrud var bare 15 da familien flyttet fra Tromsø til Trondheim. Hun reiste alene med fly med familiens store kjæledegge, den kastrerte skogkatten Moms, i en veske på fanget.

– Onkel Bjarne hentet oss på Værnes. Det var midt på sommeren, og jeg reagerte på trærne. De var så svære og grønne og sto i lange allér. En slik frodighet hadde vi ikke i Tromsø.

Hjerteforskerfaren hadde fått jobb som professor ved Medisinsk fakultet, og moren, som hadde vært mye hjemme mens de fire barna var små, startet på Sosialhøgskolen. Familien bosatte seg i en romslig funkisvilla med mange hemmeligheter i Jørunds gate på Øya.

Fineste dama i by'n

– Mye rart ble sagt om huset vi bodde i. Vi fant SS-dolk under koksbingen i kjelleren. Det ble også påstått at noen hadde tatt livet av seg i garasjen. Men vi lot oss ikke skremme. Vi diktet videre på historiene og trivdes, husker Gjertrud og ler.

Utpå ettersommeren begynte hun i niende klasse ved Rosenborg ungdomsskole og ble straks bestevenninne med Ingvild. Også hun hadde nettopp flyttet fra Tromsø. De to kjente hverandre så vidt.

– Gjertrud var flink på skolen og tok ofte ordet, særlig i samfunnsfagtimene. Hun var tøff og kunnskapsrik og satte seg fort i respekt, forteller Ingvild, som ellers fremhever venninnens valg av kreative frisyrer og lekre antrekk.

– Fineste dama i byen, sier kjæresten fra de samme ungdomsårene og blir rent blank i blikket. Han husker også Gjertruds radikale foreldrene, Grete og Per Jynge, med stor glede. Hjemmet deres på Øya var alltid åpent for barnas venner. Og alle deltok i diskusjoner om politikk, litteratur og billedkunst.

Etter videregående fortsatte Gjertrud med studier i filosofi og psykologi. Men hun fant etter hvert ut at det var skuespiller hun ville og måtte bli. Uten å varsle andre enn Ingvild og foreldrene, meldte hun seg til opptaksprøve ved Statens Teaterhøgskole og misset. Nervepresset ble for stort. Året etter prøvde hun på nytt med en monolog fra Racines «Fedra» og fikk plass.

– Første året var forferdelig. Jeg var livredd, kunne ingenting og manglet alt av mot. Dessuten snakket jeg så lavt at ingen hørte hva jeg sa.

Familiebånd til Ibsen

Gjertrud bestemte seg for å ta tak i problemene. Hun begynte å jobbe målrettet med stemme- og muskelbruk og fikk god hjelp fra dyktige lærere. Andre og tredje studieår gikk mye bedre.

Som nyutdannet fikk hun jobb ved Rogaland Teater og debuterte som Hedvig i Ibsens «Vildanden».

– Da pappa hørte om rollen, fortalte han at «den flyvende hollender», som Hedvig snakker om, er min tip-tipp-tipp-oldefar. Han bodde på Venstøp, dit Ibsen-familien flyttet etter konkursen, men mange år før dem. Det mystiske loftet i «Vildanden» har mye til felles med loftet på Venstøp. Ibsen må ha kjent til sjørøverhistoriene om min forfar.

Gjertrud ler igjen. Hun synes det er mange merkelige sammentreff i livet hennes. Da hun begynte å studere historien til de norske taterne sist høst, oppdaget hun navnet til Adolf Øien, mannen som den videregående skolen hennes i Trondheim er oppkalt etter. Adolf Øien satt i den nordenfjeldske komite av Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet som Jakob Walnum stiftet i 1897.

– Min tippoldefar kom også til Trøndelag for å snakke om tatersaken. I en artikkel skildrer han møtet med et taterfølge i skogen mellom Hell og Hommelvik. Han tilbød seg å bli presten deres. Men da måtte de slutte med omstreiferlivet. De måtte skaffe seg fast arbeid og bosette seg der de fikk jobb.

Gjertrud er overbevist om at tippoldefaren hadde et inderlig ønske om å gjøre godt. Han ville hjelpe taterne til å bli trygge kristne og omtalte dem som «gullstykker» som bare behøvde rensing utenpå og inni. Da Stortinget bevilget 5000 kroner til arbeidet hans, reiste han rundt i store deler av Europa for å studere andre lands håndtering av omstreiferproblemet. Han besøkte barnehjem og tvangsarbeidsanstalter som ble forbilder for lignende institusjoner i Norge.

Fra frivillighet til tvang

– For meg ser det ut som om Jakob Walnum ikke var tilhenger av tvang i starten. Han trodde at taterne ville forstå sitt eget beste og at de derfor av fri vilje ville plassere barna sine på barnehjem eller skaffe seg arbeidserfaring ved steder som Svanviken arbeidsleir. Men frivillighetslinjen ble fort forlatt. Staten sørget for tvangsmidlene ved å vedta vergerådsloven og løsgjengerloven. Men de grusomste overgrepene skjedde etter min tippoldefars tid.

Gjertrud konsentrerer seg et øyblikk om suppetallerkenen som servitøren setter på bordet. Bak parktrærne klemter det svakt fra klokkene i tårnet på Nidarosdomen.

– Misjonen tok hånd om minst 1500 omstreiferbarn i årene fra 1897 til 1986. Noen havnet på barnehjem, andre i kristne pleiehjem, men mange ble også plassert på åndssvakehjem. I 1934, midt i rasehygienetenkningens verste epoke, kom også loven som åpnet for tvangssterilisering av taterkvinner. Den kjente psykiateren Johan Scharffenberg var blant de sterkeste pådriverne. Mange kvinner ble sterilisert uten å ane hva de hadde vært utsatt for.

Gjertrud strever med stemmen. Tårer fyller øynene. Etter en liten pustepause fortsetter hun med en opplevelse fra Holocaustsenteret i Oslo sist høst. To svenske «resande» skulle holde konsert. Hun oppsøkte arrangementet for å lytte og lære og knytte kontakter som kunne komme til nytte i arbeidet med forestillingen som teatret ville ha henne til å lage.

Etter konserten gikk hun inn i naborommet, til en utstilling om norske tatere. Det første hun ser er det kjente bildet av tippoldefaren plassert over et norgeskart der Omstreifermisjonens barnehjem og arbeidsleire er plottet inn.

Eksistensiell skam

– Jeg har spilt Fedra og prøvde å leve meg inn i hennes skam før selvmordet. Men den eksistensielle skammen jeg kjente i møtet med denne presentasjonen, hadde jeg ikke opplevd før. Å gi seg til kjenne og si «Hei, jeg heter Gjertrud Jynge, jeg er tippoldebarn av Jakob Walnum», ble umulig.

På tampen av prøveperioden, like før premieren, oppdaget skuespilleren at det skulle bli nesten like umulig å lære de siste vonde replikkene, tekstbiter sakset rett ut av tippoldefarens egne skrifter.

– I den vondeste replikken siterer jeg begrunnelsen hans for å ta barna fortest mulig bort fra foreldrene. Helst mens de er spedbarn. For da har de ikke rukket å ta til seg noe av foreldrenes skadelige levesett. Men også replikken som handler om pris, hva det ville koste i kroner og øre å omvende hver enkelt tater fra omstreiferlivet, var vanskelig.

Gjertrud rister lett på hodet. Alt i henne vegret seg mot de forferdelige ordene. På generalprøven trengte hun suffli 29 ganger. Sanger og tekstbiter kom i feil rekkefølge.

Gjertrud Jynge tror at vi alle har mye å lære av taterhistorien. Hun ser at dagen motvilje mot romfolk og asylsøkere ute i kommunene ligner sterkt på motstanden mot taterne ut over 1900-tallet.

– Mange ønsker ikke romfolk og flyktninger i eget nabolag. Slike grupper regnes ofte som annenrangs mennesker og det som verre er. I nettdebatter er «brunsnegler» brukt om romfolk. Taterne ble kalt snyltedyr og smittebærere.

Når godt blir ondt

Gjertrud blir fjern i blikket. Under forberedelsene til teaterstykket leste hun mye. «Ideell ondskap» er et begrep hun kom over.

– Det er ikke sikkert at alt vi tror er godt i dag, blir dømt som godt om hundre år. Når vi er helt sikre på at vi er i det godes tjeneste, og vi har makt over en svakere part til å gjennomføre det vi mener er rett, kan handlingene våre lett bikke over i maktmisbruk og overgrep. Å gå ut i verden med en overbevisning om at vi vet best hva som er godt for andre, kan være svært farlig. Vi har sett det innenfor barnevernet. Å være ydmyk er viktig i alle sammenhenger der noen har mye makt over andre, sier Gjertrud og trekker paralleller til dagens fostermedisin.

– Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs syndrom, har sagt at det samme skjer med dagens Downs-barn som med taterbarna i forrige århundre. De blir sortert bort før de blir født. Noen mener at det er best for dem selv og for samfunnet at de ikke får sjansen til å leve.

Da Gjertrud var 40, ble hun gravid med sitt andre barn og fikk, som alle andre gravide over 38 år, tilbud om fostervannsprøve for å sjekke om barnet hun bar på var friskt og velskapt.

– Jeg takket ja, men angret veldig. Å gå rundt og vente på svaret var vanskelig. Hva skulle jeg gjøre om det viste seg at noe var galt med barnet? Og var det riktig at jeg skulle ta dette valget?

Mine, dine og våre barn

Gløden og gleden er tilbake i Gjertruds ansikt når hun snakker om barna sine. Om veslejenta Andrea på åtte som driver med turn og hiphop. God til å løpe er hun også, og snart på vei inn i BULs friidrettsstall. Storebroren Jørgen på 15 er mest opptatt av fotball og trener daglig med laget sitt, Grüner. Han bor to uker hos mamma og to uker hos pappa, Øyvind Werner Øfsti.

– Skilsmisser er alltid vondt. Men Øyvind og jeg samarbeider godt. Også han har ny familie. Derfor er det fint at vi kan passe barna til hverandre. Ikke bare Jørgen, som vi har sammen.

Kai Johnsen, pappaen til Andrea, jobber som teaterregissør. Gjertrud møtte ham på jobb. Familien bor i sjuende etasje på Grünerløkka sammen med katten Stella.

– Vi er en skikkelig kattefamilie. Men maken til Moms, som flyttet med oss fra Tromsø, finner vi aldri. Han var en stor personlighet, som vi alle elsket. Han elsket mamma mest. Da hun fikk kreft og havnet på sykehus, var han helt fra seg. Etter at hun kom hjem igjen, slapp han henne aldri av syne og fulgte alltid med når hun gikk til kontroll. Han ventet i buskene utenfor til hun var ferdig.

Gjertrud forteller detaljert og billedrikt, alltid på nordnorsk. Som språklærer på Multinorske, teaterskolen til det Norske Teatret er hun opptatt av å formidle at barndommens språk er språket vi elsker og hater med. Dette er særlig viktig for barn med innvandrerbakgrunn.

Som skuespiller lar hun ofte sin nordnorske setningstone prege replikkene, og de som så og hørte henne som Anna Karenina i 2002, husker ennå lidenskapen i stemmen. Mange andre store roller har hun også hatt, men nå, med 49-årsdagen rett rundt hjørnet, kan det kanskje bli færre tilbud? Flere kvinnelige skuespillere har opplevd rolletørke etter fylte 50.

For barn og fulle folk

– Ennå har jeg nok å gjøre. Flere roller står for tur når «Frå landevegen» er ferdigspilt en gang utpå høsten. Kanskje drar vi også på turné. Å få spilt en slik forestilling over hele landet ville vært flott.

– Din far tror at du kunne fått flere og større roller om du hadde vært flinkere til å skaffe deg kjendisstatus?

– He, he ... Kanskje han har rett. Men å bli kjendis har aldri vært noe mål. Jeg er helt avhengig av å ha et privatliv, fastslår 48-åringen.

Til høsten mønstrer hun på som ferjefører i barneteaterstykket Tonje Glimmerdal. Feltstudiene gjorde hun unna under besøkene hos mormor på Stranda på Sunnmøre gjennom oppveksten.

«Fulle folk» av Ivan Vyrypaev er en annen forestilling som krever andre typer livserfaring. Gjertrud tror hun har ballasten som trengs. Sammen med venninnen Ingvild drakk hun seg full allerede som 15-åring. På farmors hjemmelagde kirsebærvin, godt lagret og gjemt i en plastkanne under kjøkkenbenken.

– Heldigvis gikk det bra, selv om vi tok oss en lang fnisetur langs Nidelva, ler Gjertrud. Siden har hun skaffet seg sunnere fritidssysler, som halvmaratonløper blant annet. Neste løp er på Svalbard 6. juni. Hun gleder seg veldig.

Men først skal familien Jynge feire storebror Jørgen. Også han skal konfirmeres og har valgt filosofi som ramme rundt sin store dag.

Verken foreldre eller besteforeldre protesterer. Pietismen forsvant fra familien med tippoldefarens død. Livsgjerningen hans hadde kanskje også blitt glemt hadde det ikke vært for Gjertruds omfattende slektsgranskning. Men hun angrer ikke. Å lære om Jakob Walnums store misjon har vært en viktig og skjellsettende opplevelse. Tross alt.

foto
Uviss framtid: Som 19-åring møtte Gjertrud Jynge fram til yrkesorientering for jenter i Folkets Hus i Trondheim. Men hun fant lite som fristet, sa hun i et lite intervju med Adresseavisen. Foto: foto: Terje Bringedal
foto
Kosestund: Barna Jørgen og Andrea, i dag 15 og åtte år gamle, kommer foran det meste i livet til Gjertrud Jynge. Foto: Foto: Privat
foto
Stor pris: Gjertrud Jynge stråler blidt mellom kong Harald, dronning Sonja og Liv Ullmann etter utdelingen av Anders Jahres kulturpris for unge kunstnere i 1996. Foto: foto: NTB Scanpix, NTB scanpix
foto
Tekst og toner: Gjertrud Jynge og trekkspiller Espen Leite er alene på scenen under forestillingen «Frå landevegen», som er en kollasj av gamle tatersanger og tekster av Gjertruds tippoldefar. Foto: foto: Dag Jenssen/det norske teatret, Det Norske Teatret / Dag Jensse