Under en dypblå himmel ruver en hvitkalket kirke. Det er en mennesketom scene, med kirken i sentrum, som et skille mellom de svakt opplyste hustakene i mellomgrunnen og gravene som ligger i tussmørke i forgrunnen. Den står mellom de levende menneskenes og de dødes boliger, nærmest som et bindeledd mellom liv og død. Noen større kors rager i strunk silhuett mot kirkeveggen, andre står på skjeve i mørket med brukne korsarmer. De enklere gravplatene på bakken ligger hulter til bulter, som om marken allerede har begynt å fortære dem. Nattelyset fremhever dem, som en siste påminnelse.
Lasur-teknikken – med lag på lag av transparent olje – skaper en suggestiv dybdevirkning og et fascinerende mystisk skinn. Bildet er for mange selve definisjonen på tilstedeværelse, et produkt fra en observant malers hånd. Og hva er tilstedeværelse? Følelsen av å være på ett bestemt sted, på ett bestemt tidspunkt.
Men sakligheten dette bildet gir inntrykk av, er ikke helt til å stole på. Aldri har et menneske stått på et bestemt sted og et bestemt tidspunkt og sett akkurat hva dette bildet viser. I forgrunnen ses en nylig oppkastet grav, med rødglødende blomster som snart skal visne og dø. Til venstre står et skakt kors med en oppfliset arm, nærmest som en hånlig pekefinger ned mot den nye graven. Som om det sier: «En dag skal også du bli glemt».
Bildet er en konstruksjon, en nøye iscenesatt oppstilling, en bearbeidet virkelighet. Den bleke månen bak fjellene er ikke resultatet av en observasjon, men i virkeligheten en nødløsning for å dekke over en reparert flenge i lerretet etter at et staffeli falt over det, i november 1903. Om man ser på bildets forstudie blir man ytterligere klar over hvordan det opprinnelige motivet er blitt endret.
Les mer om Trondheims kunst her
Men hva er viktigst her? Stemningen i bildet eller en realistisk gjengivelse av stedet? Dette er et sted, sett gjennom et temperament. Det er kanskje nettopp derfor dette bildet appellerer så sterkt? Fordi det vekker en indre, så vel som en ytre, gjenkjennelse?