(Opprinnelig publisert i Ukeadressa mai 2004)
Vi durer vestover langs riksvei 65 mellom Rindal og Skei. Flomdiger elv flyter rolig gjennom den flate dalen. Det er midt i hvitveistida og bjørka gnistrer nyutsprunget mot hvite fjelltopper. Fruktbare jorder ligger våronnklare rundt solide gårdstun. Pur bygdeidyll - som blir bare mer og mer perfekt etter hvert som vi finner det vi leter etter, melkeramper som har overlevd fremskrittets glupske glefs.
Vi og Volvo'en trenger ikke kjøre langt på Indre Nordmøre før vi skjønner at vi er i melkerampeparadis. Som om vi fortsatt skriver 1969 og en skranglete melkebil er like rundt svingen, med sjåfør i sixpence-lue og en styggsterk spannlemper på platten.Ikke bare er det mange av dem, men de er alle bygd over samme elegante lest: Skrått tak, skrå vegg og med liggende bordkledning. Hvorfor så mange og hvorfor så like?
Etterforskningen starter på gården Bjørnås der det fortsatt står en melkerampe. Vi kaster oss over kårkaill Guttorm Bjørnås. Visst husker han tida da han hver morgen trillet meierispannene ned til rampa. Han husker til og med en sykkelturist som overnattet i rampa.
Og Guttorm er lett å be. Han leter fram de gamle Høyang-spannene på låven, og inne i fjøset finner vi sannelig også den spesiallagde vogna. Seks melkespann får akkurat plass, og Guttorm blir med og går opp den gamle løypa ned til melkerampa. Han lar seg ikke affisere av at naboer stirrende kjører forbi på veien.
- De må vel tro at jeg har gått fullstendig i frø, ler han og demonstrerer hvordan spannene ble lempet opp på rampen. Så tar han seg tid til en liten pust, setter seg på rampa ved siden av spannene og lar tiden passere revy. Tenker tilbake til da melka ble fraktet med lastebil til det lokale meieriet og foredlet der.
- Nå kjører tankbilen helt til Elnesvågen på kysten utenfor Molde, mens det nedlagte meieriet her i fylkets eneste innlandskommune driver med fiskmat! Ja, en kan jo spekulere iblant, sier Bjørnås-bonden og triller tralle og spann tilbake til fjøset.
Akkurat da kommer tankbilen fra Tine durende opp gårdsveien. Gammel og ny tid møtes. Der står Guttorm med 30-litersspannene i hjemmesmidd vogn, mens sjåfør Terje Bjørnstad sørger for at 1110,2 liter melk suges opp fra gårdstanken på et par-tre minutter. Datamaskinen bak på bilen gir fra seg detaljert utskrift og sender alle data om leveransen til en server i Oslo. Bare tretti års utvikling, men forskjellen er større enn i løpet av de foregående tusen år.
- Men hvor er det blitt av de gamle melkebilene, spør vi. Rampene står, spann og tralle finnes, men det kribler i oss etter å finne en ekte melkebil og en av de gamle melkebilsjåførene. Guttorm Bjørnås forteller at det var Rindal Kommunale Auto som stod for transporten. Garasjen deres er der fortsatt, selv om selskapet har forsvunnet gjennom en serie med sammenslåinger, fusjoner og navneendringer.
Vi setter kursen tilbake til sentrum, og svinger først inn foran den nye bussgarasjen. Den første vi kommer i snakk med er Ola Brønstad, han startet som sjåfør i 1957. For det meste har han kjørt skolebuss, men han har også vært melkebilsjåfør. Brønstad har dessuten gjort det til hobbyen sin å samle inn bilder og fakta om Rindal Auto. Rett mann for oss!
Vi blir med Brønstad hjem til Rørdalen i nordenden av kommunen. Begeistret ser vi på hans gamle bussgarasje og en fin bensinpumpe av god årgang. De viser oss sjeldne bilder. På ett av dem ser vi sjåfør Olaf Negaard og spannlemper Alfred Karlstrøm som står og smiler ved melkebilen. På et annet ser vi platten med både meierispann og melsekker. Nærmere kommer vi visst ikke.Vi sikrer oss bilde av Ola ved den sjeldne Gilbarco-pumpa og fortsetter jakten på gjenstridige ramper.
Først kommer vi til Lomunddalen og finner en rampe i uvanlig dårlig forfatning. Jeg tar med notatboken og prøver å se offisiell ut:
- God dag, det er fra Melkerampetilsynet.
- Ja vel, det kunne jammen trengtes.
Naboene er med på spøken.Midt i kommunesenteret i Rindal må vi bråbremse, her har melkerampa allerede havnet på bygdemuseet. Hedersplassen rett ved inngangen har den fått, men hederen virker noe halvhjertet, for melkerampa blir brukt som skjul for to søppelkasser!
Vi rister litt oppgitt på hodet og kjører videre for å lete etter melkeramper som står der de alltid har stått. På en avstikker opp til Romundstadgrenda finner vi hele fem ramper, og mens vi kjører i kveldssol over grensen til Surnadal og passerer Røv, blir det rene rampefråtseriet.
Det er her rampene står tett som, ja som melkeramper. Utrolig at det går an, tenker vi. Hvorfor er det slik? Er surnadalingene ekstra omsorgsfulle, er det slik at Vegvesenet her har vært mer skånsomme enn andre steder, eller var meieriet her ekstra sen med å innføre tankbilhenting?
Det siste er i hvert fall ikke tilfellet, for ved dagens tolvte rampe, på gården Mauset, snakker vi med far Helge og sønn Sivert Mauset. De finner fram jubileumsboka til nå nedlagte Surnadal meieri. Her leser vi at overgangen til tanklevering skjedde i første halvdel av 70-åra. Da var melkerampens tid egentlig over. Likevel har de altså standhaftig blitt stående. Er det rett og slett fordi de er så solide, eller er det elegansen som gjør at ingen vil rive dem?
- Nå skal kommunen til pers, sier jeg til fotografen idet vi neste morgen stavrer ut av hytta på Brekkøya camping like ved kommunesenteret.
Er de klar over hvilken kulturskatt de sitter på, undrer vi og spør etter kultursjefen i resepsjonen. Vi tar dem nok litt på senga, for de har slett ikke noen melkerampeverneplan å vise til, men imøtekommende og uformelle, det er de i Surnadal kommune.
Kulturleder Mons Otnes blir slett ikke sur for at vi melkerampekupper hele ukemøtet hans.Ingen av dem har tenkt over at Surnadal kan være selve melkerampekommunen i kongeriket, men alle har de minner og historier når de får tenkt seg om.
- Jeg husker da jeg var bare dråkja, karene gikk til mjøkrampa og satt der og prata helt til middags. Det var ingen kvinnfolk som hadde tid til slikt, sier museumssekretær Marit Jorid Brennskag og lar seg overtale til å bli med på en rampe-fotosession med ordføreren. Siden han er bortreist, ringer vi varaordfører Jenny Klinge, som på sparket blir med på et rampemøte med Marit og Ville veier-teamet.
- Vi blir nok litt husblinde vi som bor her. Det var først da jeg kom hjem etter tre år i Oslo at jeg la merke til alle melkerampene. De er absolutt verd å ta vare på, sier Jenny som er en av de ferske unge senterpartipolitikerne som har feid inn i kommunestyret.
Vi møter politiker og museumssjef på en representativ melkerampe ved Ranes kirke. I det hun setter seg ned på rampa, husker Marit at dette har hun gjort før:
- Vi var tenåringer, det var sverming og mørke kvelder og vi satt på melkerampa. Dagens unge har nok ikke det samme forholdet til den. Rett før jeg dro hit, spurte jeg en skoleklasse som besøkte museet om de visste hva en melkerampe er. Bare én av dem rakk opp hånden! Hun tviler på at kommunen kan påta seg ansvaret for alle rampene.
- Men vi kan jo oppfordre grunneierne til å passe godt på dem, og så vil vi gjerne ha en til bygdemuseet, sier Marit Jorid Brennskag.
Vi skulle gjerne hatt med Jenny og Marit på vår videre ferd i Volvoen, men må vinke farvel til de travle damene.Senterpartisuksessen i Surnadal ved siste valg lokker fram en ny forklaring på «hvorfor-så-mange-ramper-mysteriet»: Sp og melkerampene har lidd samme skjebne, før hadde de fotfeste overalt, nå er de nesten utradert. Men ikke i Surnadal. I en kommune der Sp kan få femti prosent av stemmene må det selvsagt være helligbrøde å rasere bygdesymbol nummer én.
Allerede på gården som sokner til rampa der vi nettopp hadde stevnemøtet vårt, blir jeg nødt til å forkaste Sp-forklaringen.Sauebonde Steinar Ranes har grunnet på dette og hans forklaring er kanskje den hittil beste:I 1968, i forbindelse med kraftutbyggingen i Trollheimen, kom det ny vei gjennom dalen. Siden dette fortsatt var i spannleveringens tid, ble alle rampene flyttet til den nye traseen og samtidig opprustet. Dermed fikk melkerampene et skikkelig løft, like før de egentlig var avleggs.
Selv tenker jeg at det kanskje var synet av de mange og fine rampene langs veien i flatbygda som fikk bøndene lenger oppe i sidedalene til å la være å rive sine ramper.
Steinars mor, Marit Ranes, forteller at melkerampa var møtestedet for karene. Naboen satt ofte og ventet for å få en prat.
- Jeg husker også at noen av kjerringene som bodde langt unna butikken pleide å legge handlelapp og penger oppi et tomspann, slik at melkebilsjåføren kunne handle for dem.
Vårt utrettelige registreringsarbeid fortsetter, og vi finner ramper med postkasser og sirkusplakater, ramper med parabolantenne, ramper med utskjæringer, torvtak og gamle spann. Ikke alt er like pietetsfullt og historisk korrekt, men hvorfor ikke? På denne måten får de nytt liv og kanskje også et lengre liv.
Og vi møter folk ved rampene. Sverre Einmo er ute og lufter sin lekre mørkeblå Volvo PV fra 1957. Både bilmerket og årsmodellen passer oss godt. Femtiåra var melkerampenes storhetstid. Einmo drev vaskeribedrift i mange år og fikk ofte leveranser levert på rampa.Ved en rampe treffer vi en kar som er i ferd med å suge blautgjødsel opp i sprederen sin. Han forteller at han for bare ti minutter stilte seg opp ved rampa og stoppet naboen som kom kjørende med traktoren.
- Det er bedre å snakkes på rampa enn å bruke telefonen, sier Paul Jostein Lesund. Vi legger merke til at han har skilt med navnet sitt i store bokstaver på rampa og attpåtil hengsel på skiltet.
- Hvorfor hengsel? - Det er på grunn av rånesæden, sier Lesund.Mannen driver med gris og får sæd til nye grisunger med buss fra byen. Rett som det var tok sjåførene feil av adressen, og kjørte leveransen til Vinjeøra eller Kristiansund.
- Da fant jeg ut at det var best å skilte tydelig. Den dagen rånesæden var ventet, slo jeg ut skiltet så det stod rett ut i veibanen. Det fikk ikke hjelpe at folk trodde jeg var blitt stormannsgal. Nå trenger jeg ikke bruke det lenger, for sjåførene har lært, sier Lesund.
Alt i alt fant vi 11 ramper i Rindal og 20 (!) i Surnadal, trolig er det noen til. Kanskje tar vi feil, vi har jo ikke kjørt riktig alle bygdeveier i hele landet, men jeg er villig til å løpe ved siden av Volvo'en vår hele den nordmørske melkeveien hvis det viser seg at noen slår surnadalingene. Rindal og Surnadal er melkerampeland i særklasse, rett og slett best i Norge.
Ville veier-teamet har lett etter melkeramper overalt hvor vi har reist de siste ti årene, så vi kan uttale oss med en viss tyngde. I andre strøk kan du kjøre i milevis uten å se en eneste rampe. Det eneste stedet som kan konkurrere er Selbu, der vi for fem år siden laget en reportasje om de mange fine melkerampene. Men Surnadal er strået hvassere.
Melkerampa er så enkel og unnselig at den lett forsvinner, samtidig så tidstypisk og «sosial» at den må regnes som et av etterkrigstidas viktigste kulturminner på landsbygda. At den finnes på museum er bare rett og rimelig, men Ville veier blåser et ekstra støt i Volvo-hornet for ekte melkeramper som står der de alltid har stått, melkeramper som fortsatt er i bruk og som fortsatt fremkaller gode minner hos både spannlempende karer og svermende jenter.
