Som privatperson er jeg som du ser meg nå.
Han sitter på en plaststol ute i sin egen bakgård, et leilighetskompleks ved Uranienborg kirke på Oslos vestkant. Kledd i svart fleece, mørke jeans, utslitte joggesko. Ingen underbukse på hodet, ikke en dråpe champagne eller høytlesing om saftige jordbærmus og svulmende rumpeballer.
Dette er også Aune Sand, en snart 50 år gammel mann. En skjeggete fyr som foretrekker te til frokost og liker seg best i morens hjemmestrikkede gensere.
– Egentlig er jeg en veldig privat person som helst vil bruke all tid med familie og nære venner, sier han.
Bare et fargerikt skjerf i halsen og en klovnedekorert champagnebøtte fylt av høstløv bak plaststolen, viser glimt av en tabloid kjæledegge.
– I familien vår er det ikke noe premiering for å være i media, sier han.
– Det virker ikke alltid sånn?
– Helt ærlig så synes jeg kjendiseri er veldig kjedelig.
Kalkunen
Det er 20 år siden Aune Sand kom rulleskøytende inn i den norske offentligheten. Med nyfønet hår, kort skinnjakke og trange jeans ble han utsatt for tidenes slakt for lavbudsjettfilmen «Dis» i 1995. Anmeldere konkurrerte i å fortelle hvilket makkverk dette var, og siden har det vært vedtatt at filmen er tidenes kalkun. Inntil i fjor.
– NRK ringte og sa de jobbet med en dokumentar om «Dis», sier Sand.
– Hva tenkte du da?
– At noen igjen hadde et behov for å slå fast at det jeg lager har null verdi. Jeg tenkte at de fikk bare holde på, jeg hadde fått så mye pepper i 20 år.
Dokumentaren fra NRK tok en uventet vending, og både filmvitere og anmeldere roste filmen, som ble laget for hans egne sparepenger. En forklaring på fiaskoen var at filmen ble lansert i ironiens gullalder, og der hadde inderligheten til Aune Sand særdeles trange kår.
En tidligere filmredaktør i Natt & Dag ga til og med «Dis» terningkast fem, post mortem.
– Det var fint at «Dis» endelig fikk sin fullstendige oppreisning. Men om jeg ble glad?
Sand vrir seg på plaststolen.
– Jeg ble frarøvet tjue av mine beste år, der jeg kunne laget flere filmer. Det gjør meg ikke glad. Bitterhet og sjalusi ligger ikke for meg, men jeg har vært sint. Hvem andre klarer å lage en så omdiskutert film for tre hundre tusen kroner?
Han smiler.
– Jeg vet at stemmen min når langt. Det jeg skaper har en verdi, på et eller annet nivå. Nå har jeg jo bevist det igjen.
«Hun var alt, jeg var inni henne, jeg var langt ute på havet. Jeg visste at hun elsket meg. Hun var så våt som tusen år med regn. Vi var på en reise langt inn i ødemarken der hvor blomstene spirer opp av upløyd mark. Jeg holdt rundt henne så vart som om blomsterstøvet mellom rumpeballene hennes og håndflaten min ga meg lysets hemmeligheter. Nå sprutet jeg så deilig opp langs hennes innerste lengsler».
Slik lyder Aune Sands åpningsord i «Jordbærmus», som i sommer ble gitt ut på hans eget Champagnemus forlag. En av årets mest omtalte bøker ble til i bilen mellom møter, Aune Sand diktet i førersetet mens en medhjelper noterte. Han fnyser av de som kaller resultatet for mykporno.
– «Jordbærmus» er veldig forsiktig. Går du på Høstutstillingen i Oslo, får du gjerne med deg en videoinstallasjon av folk som onanerer, mens regjeringen og kongelige bukker og gratulerer med fin utstilling.
– Du visste at bokas erotiske innhold ville lage en del oppstyr?
– Nei.
– Kjenner ikke du mekanismene i media såpass godt?
– Nei, skal jeg tenke sånn, blir hele livet mitt forstyrret.
– Så påstanden om at du er en pr-kåt markedsstrateg ...?
– Den stemmer overhodet ikke. Skal du skape noe nytt og originalt, går det ikke an å tenke på reaksjonene. Da reduseres du som kunstner.
Forfatter i bølgedal
Anmelderne var igjen lunkne til Aune Sand. «Penetrerende pinlig», skrev VG og ga boken terningkast 1.
– Da jeg leste VG, tenkte jeg at «nå kommer 20 nye år med sjikane», og jeg ble ordentlig lei meg. Men «Jordbærmus» har et eget fortellerspråk, selv jeg måtte jobbe hardt for å gå inn i den. Det er en spesiell reise, ikke alle har forutsetninger til å bli med på den.
– Du svarte VG med å si at «en larve ikke klarer å sparke en leopard i ballene» og at avisens mannlige anmelder ikke så særlig kåt ut?
– Ja, det var en måte å si det på. Men det var jo sant.
Etter slaktetiden var det tid for heiarop, førsteopplaget på tre tusen bøker ble utsolgt. I en kronikk i Dagbladet ble Aune Sand av en kunstnerkollega omtalt som hel ved og en sann kunster som tør å bevege seg utenfor sarkasmen og ironien. Som en lysfontene i et land der kultureliten er ledet av fargeløse misantroper med et depressivt synd på tilværelsen.
– Og jeg som ikke en gang vet hva en misantrop er, sier Sand.
En fredag i august inviterte forfatteren alle som hadde kjøpt boken til stor feiring på Kongsvinger festning. NRK meldte om tusen festkledde gjester fra hele landet med boken som inngangsbillett.
– Det ble en magisk fest fylt av kjærlighet, med livsglade lesere fra Bergen og Bodø.
Aune Sand reiste videre til Trondheim, der han trakk 800 tilskuere til storsalen på Samfundet.
«Det er lenge siden undertegnede har sett et så umiddelbart skifte fra å le av til å le med», skrev studentavisas anmelder.
Dette er den samme Aune Sand som sier at at kjendiseri er kjedelig. Likevel finner han på å løpe rundt i klovnekjortel, ha underbukse på hodet, deklamere erotiske dikt, dasker rumper og spruter champagne så kjendispressen sikler.
– Jeg har skjønt såpass at vi må kommunisere i det offentlige rom. Og siden vi ikke slipper til i kulturavdelingen, må jeg sørge å levere i underholdningsavdelingen.
– Mange blir provosert over oppførselen din?
– Ja, er det ikke rart? Det går aldri utover andre, jeg tuller bare med meg selv.
– Er du redd for å bli redusert til en klovn?
– Nei, ikke om jeg gjør det bra nok. Å få mennesker til å le er stor kunst.
Oppvekst i paradis
Kari og Øyvind Sand fikk fem barn på fem år, inkludert to tvillingpar. Aune besøker foreldrene i barndomshjemmet på Hvaler så ofte han kan, minst to ganger i uka når han er i Norge.
– Jeg vokste opp i et paradis, det var som et eventyr. Det var lyden av mammas strikkepinner, mormor som stekte pannekaker, lek og utfoldelse fra morgen til kveld.
Tvillingbroren Vebjørn satt inne på rommet og tegnet, mens Aune var ute og fikk venner. Han har visst alltid hatt problemer med å sitte i ro.
– Jeg hadde vært et problembarn i dagens skolesystem. Jeg lærte ikke å skrive før i fjerde klasse og var mer opptatt av å leke og klatre i trær. Jeg er fortsatt ikke stødig i rettskriving eller i å skrive på et tastatur, men jeg har gode venner som hjelper meg. Det har gitt meg en frihet i språk og uttrykk, som jeg ser på som en styrke. I tillegg har våre foreldre gitt oss den plattformen som gjør at vi, tross mye motstand, fortsatt har en kjærlighet til faget vårt og elsker å jobbe med kultur.
Savner anerkjennelse
Når Aune Sand snakker om «vi», inkluderer det i første rekke samboeren Marianne Aulie, tvillingbroren Vebjørn og sønnen Andrey. Det er Aune som drifter familiens galleri i New York, pleier kontakten med private kunder og sørger for reproduksjoner solgt gjennom store møbelkjeder.
– Reproduksjoner er en fantastisk måte å formidle kunst på. Ingen sier at Munch ikke var en stor kunstner, selv om du får kjøpt «Skrik» som en oppblåsbar dukke. Reproduksjoner har gitt oss mulighet til å jobbe med kultur på et høyt nivå.
Likevel etterlyser Aune Sand anerkjennelse fra landets kulturelite. Eller sagt med hans egne ord:
– Det er et borgerlig miljø som i alle år har sjikanert meg og min familie med nedsettende kritikker. Jeg tror enkelte miljø frykter vårt talent.
– Hva mener du?
– Hvordan får vi til alt vi har gjort uten en eneste krone i støtte? Hva sier det om andres evner? Vi har alltid stått på utsiden av det etablerte kulturlivet.
Men er ikke dette blitt hakk i plata? Er ikke noe i ferd med å snu for familien Sand?
En ting er høstens heiarop til Aune Sand. Vebjørn Sand har aldri fått bedre kritikker enn sin siste utstilling med malerier fra annen verdenskrig. Utstillingen står for tiden på Kristiansten festning, og det er planer om å vise den i både Stavanger, Kristiansand og Bergen.
– Det er ikke folk flest som er problemet, jeg føler at vi har vært inne i varmen hos det norske folk i 30 år. Den største utfordringen i alle disse årene har vært underkjennelsen av Vebjørn, som jeg vet er en maler i verdensklasse. Spesielt Aftenposten og NRK har lenge oversett oss fullstendig i sin kulturdekning.
– Aftenposten kunstanmelder skrev i sommer at Vebjørn Sands krigsbilder er «en overraskende sterk utstilling» og at «rent teknisk er det lite å utsette på ham». Det er vel bra?
– Jo, men norske anmeldere tør ikke annet etter at ledende amerikanske kunsthistorikere som Donald Kuspit og kunstsamleren Raymond Learsy har omfavnet Vebjørn. Hvorfor lager ikke NRK et times program om Vebjørn som fyller 50 år 11. mars? Det hadde vært fint, men det tør de ikke.
For dem som har hatt vanskeligheter med Vebjørns figurative kunst og Aunes svulmende betraktninger om livet, ble ikke saken bedre da klovnemaleriene og bakdelen til Marianne Aulie ble en del av familien.
– Noe av det jeg er mest stolt av, er å bygge opp Mariannes malerliv. Men hennes suksess vil ingen snakke om.
– Hun er da mye omtalt?
– Ja, men det er igjen i underholdningsavdelingen, fordi vi ikke får innpass på kultursidene. Marianne selger malerier for flere hundre tusen kroner på Manhattan, i miljø der folk er genuint opptatt av kunst. Enkelte år har hun hatt en skattbar inntekt på fem millioner kroner. Enhver annen kvinnelig billedkunster i Norge ville da blitt omtalt som en suksess.
– Det blir sagt at du er en fantastisk forretningsmann?
– Helt feil. Akkurat det ser jeg på som en nedsettende kommentar.
– Hvorfor?
– Fordi det høres ut som om jeg får mye ut av noe som ikke har en verdi.
Den følsomme erotikken
Våren 2012 tok samarbeidet med Marianne Aulie en ny vending, da de to fikk datteren som fikk navnet Aella Malove Bluebell Marie Ingeborg Hjørdis Sand Aulie.
Aune kaller henne bare for Lillemor. Til Dagbladet formulerte han forløpet til fødselen på følgende måte:
«Det var en fantastisk maikveld i Oslo, det blei seint og vi drømte om livet. Jeg fikk over meg en brunst av gammel storhet, og Marianne ble gravid på første forsøk.»
I mange år hevdet Aune Sand at han levde i sølibat. Det kan herved avkreftes og må sees på som nok en leveranse til landets underholdningsavdelinger.
– Erotikken og kjærligheten er noe av det mest vidunderlige vi mennesker har fått.
Aune Sand girer over fra privatpersonen til den offentlige leverandøren av saftige sitat, det må være like før han henter champagnen.
– Denne fantastiske erotikken er også et særdeles følsomt område, spesielt for oss menn. Å bli avvist i kjærligheten er vondt! Det kan være helt grusomt!
Fleecejakken er kastet, han aker seg helt frem på stolen.
– Selv de barskeste vikingene og andre tusseladder må kapitulere i gråt ved tanken på at andre menn koser seg med de guddommelige brystene de en gang fikk velte seg i.
Han tar en pause, drikker en slurk kald te, får hvilepulsen tilbake.
– Du sier stadig at norske menn er blitt tusseladder?
– Ja, og da tenker jeg på at vi menn må tørre å ha vår egen stemme. Være modigere, skape noe nytt. Ikke bare gå i takt med alle andre.
– Blir norske menn mindre tusseladder av å gå med underbukser på hodet?
– Ja!
Det var dagen Aune Sand skulle på en filmpremiere i Fredrikstad. Lenge hadde han og kjæresten syslet med å skape sitt eget klesmerke og hadde fått sydd ferdig en fargerik underbukse. I bilen på vei til Fredrikstad, fant Aune Sand plutselig på at han på den røde løperen skulle posere med underbuksa utenpå den svarte skinnbuksen.
– Det var gøy nok, men underbuksa forsvant på mange av bildene. Så den beste måten å få vist den fram på er å ta den på hodet. Da kan den ikke klippes bort.
– Du synes det er gøy å finne på sånne ting?
– Kjempegøy. Og folk skjønner ingenting.
Det er ingen store planer for 50-års dagen, helst vil han spise en god middag med sine aller nærmeste. Planen framover er å holde på som før. Jobbe syv dager i uken, både i Oslo og New York. Besøke foreldre på Hvaler så mye han kan, og der hjemme har han en halvspilt langfilm liggende. Kanskje den en dag blir fullført.
– Er du på en god plass i livet?
– Ja, det må jeg si. Jeg har levert et godt tiår som både kunstner og familiefar.
– Er du mann eller tusseladd?
– Du, det …. Det er jammen meg et godt spørsmål.
Aune Sand lener seg bakover, folder hendene tilfreds bak hodet.
– Jeg er nok endelig blitt en mann.