- Se bare på fuglene som bygger reir om våren. Det sitter djupt i oss, dette behovet for å skape og bygge, sier Torfinn Borkhus (bildet).

- Og med et samfunn på vei i en retning der vi kjøper i stedet for å lage, og der kravene for den som vil oppføre noe stadig blir strengere, vil behovet vokse seg sterkere.

foto

Medieprofilen, kjent fra P1-programmet «Lønsj» og tv-suksessen «Ikke gjør dette hjemme», skal i løpet av de neste to månedene flytte inn i et hus han og musikerkona Siri Gjære (bildet) de siste to årene har bygd selv fra grunnen.

- For min egen del handlet det først og fremst om å lære seg noe, gjøre noe konkret og håndfast. Jeg driver med mye tull og tøys på radio og tv, mens å bygge sitt eget hus må være noe av det mest håndfaste du kan gjøre.

foto
To gode naboer: Per Kristian Nygård (t.v.) og Iacob Sømme blander sement til Sømmes badegulv.

Fem hus for tre millioner

I 2015 ble første spadetak tatt for eksperimentboliger på Svartlamon, der fem boenheter i rekke bygges av beboerne selv - til et samlet budsjett på kun tre millioner kroner. I forrige uke ble eksperimentboligene, sammen med 24 andre prosjekter, plukket ut til utstillingen «Et sted å være. Norsk samtidsarkitektur 2011-16» på Nasjonalmuseet, en utstilling som settes opp hvert femte år. Dermed havner boligene på museum før alle beboerne har flyttet inn og husene tatt i bruk, noe som er sjelden for utstillingen.

- Det har vært helt rått. Det går jo ikke an å bygge hus selv i dag, med alle de strenge reglene, og det er fint å attpåtil kunne gjøre det miljøvennlig og på lavt budsjett, sier Per Kristian Nygård, mens sementstøvet driver fra blanderen som sørger for mørtel til vegg-i-vegg-nabo Iacob Sømmes badegulv. Billedkunstneren Nygård og sønnen skal, i likhet med fire andre familier, flytte inn i løpet av sommeren.

- Trehytte for voksne

- Det har vært hektisk, men veldig hyggelig. Det er en fin gjeng, det her. Lite fritid, men vi har fått mye annet. Det sosiale i prosjektet har vært veldig viktig! Så har vi lært enormt mye om bygging, materialer - og om byggebransjen, sier Nygård. I sin egen søknad til prosjektet la han vekt på den politiske motivasjonen. Han ønsket ikke å være en del av den spekulasjonsøkonomien som preger boligmarkedet, der folk blir investorer som kjøper og selger leiligheter.

- Det forandrer oss som mennesker. For meg handler det å bo om livskvalitet. I byggebransjen er mantraet at ting skal gå fort, men tiden har vært vår ressurs. Har du nok tid, får du til ting, mener Nygård.

- Som kunstner ser jeg jo også på huset litt som en skulptur. Prosessen er ganske lik den når man lager kunst, sier Nygård, og viser oss rundt i det som skal bli rundt 60 kvadratmeter boareal over to plan. Skjønt, Nygård har valgt å heve gulvet i platåer og bygget en stor hems.

- Jeg liker det elevert, at man kan bevege seg opp og ned. Jeg tenker også bedre når jeg går i trapper. Tanken er å gjøre det litt som et trehytte for voksne, smiler han.

foto
Snart nytt hus: Guro Sletnes og John Strandskog med barna Leoni (5) og Linus (3) er én av de fem familiene som ble plukket ut til å delta i det unike byggeprosjektet.

Guro Sletnes og John Strandskog har allerede flyttet inn i enderekkehuset, mens de andre fire er i en hektisk innspurt. Søknad om ferdigstillelse skal sendes 1. august, da begynner også husleia å løpe.

Idé på arkitektstudiet

- Bakgrunnen var rett og slett at vi ønsket å gjøre det mulig for vanlige folk å bygge sin egen bolig med enkle midler. Dagens tilnærming til bærekraftig arkitektur handler for ensidig om å kutte klimagassutslipp og å redusere energiforbruk, uten at man tar tak i kjernen til problemet, at boligen er redusert til noe som først og fremst har en økonomisk betydning, mer spesifikt som et investeringsobjekt, mener Trygve Ohren.

Han er, sammen med Haakon Haanes og Cathrine Johansen Rønningen, arkitekt i Nøysom arkitekter, som har fulgt opp prosjektet siden bygginga begynte i 2015. Ideen om eksperimentboligene ble imidlertid født allerede i 2013, da Ohren og Haanes var arkitektstudenter ved NTNU.

foto
Starten: I mars 2015 jaktet Trygve Ohren fra Nøysom arkitekter og Kathrine Standal i Svartlamon Boligstiftelse på mennesker som skulle få bygge nye eksperimentelle hus.

Det startet som en idé på et selvprogrammert kurs, etter at de ble gjort oppmerksomme på tomta og at området har vært regulert til byøkologisk forsøksområde siden 2001. Studentene jobbet ut en skisse, holdt workshops for Svartlamo-beboere og presenterte ideen på møter og for Boligstiftelsen og på Svartlamons beboermøte, som ga klarsignal for å forsøke å realisere prosjektet.

Etter et halvt år med idéutvikling sammen med selvbyggerne, noe som dessuten resulterte i duoens diplomoppgave i 2015, ble grunnsteinen lagt ned samme år. Arkitektene har tegnet skallet, mens innendørsløsningene er utarbeidet av beboerne selv.

De fem husstandene, plukket ut blant 20 søkere, vil ikke eie boligen, men leie dem av Svartlamon boligstiftelse for en rimelig leiepris som kompenserer for egeninnsatsen. I tillegg får de frihet til å utforme sin egen bolig, innenfor visse rammer. De har fått dispensasjon fra flere byggtekniske forskrifter, men er nødt til å forholde seg til brannforskrifter og våtromsnorm.

- Tanken på bolig som investeringsobjekt som du eie, gjennomsyrer alt. Du kjøper for å selge. Sertifisering og klassifisering, inkludert den som har som hensikt å skape en mer bærekraftig arkitektur, bygger under dette. Men reell bærekraft er etter vårt syn et system som er tilpasningsdyktig overfor forandring. For oss var selvbyggere, med direkte innflytelse, et svar på utfordringen om å finne alternative og mer bærekraftige måter å skaffe flere boliger.

Tre fra Trøndelag Teater

En titt inni husene avslører en rekke kuriøse materialvalg, en nødvendighet både med tanke på budsjettet og gjenbrukstanken. Innendørs har Nygård blant annet kledd veggene med koreapanel han har fått tak i fra den gamle krydderfabrikken på Heimdal. Nabo Iacob Sømme har kledd fasaden med svidd treverk som en gang var en del av scenografien på forestillingen «Larmen og vreden» ved Trøndelag Teater. Vindusrestauratøren har fått bruk for virket sitt i prosjektet, naboene Sletnes og Strandskog har nemlig kledd mesteparten av sin fasade med gamle vinduer. Torfinn Borkhus og Siri Gjære bruker ubehandlet gran - et parti feilvare de fikk for tusen kroner.

foto
Brent bord: Dette er det tidligere scenegulvet fra teaterstykket «Larmen og vreden» som ble spilt på Trøndelag teater. Det er brent bordkledning som er overflatebehandlet med olje etterpå. Iacob Sømme fikk tak i scenekulissene til sitt eget hus.

Man må være kreativ med et totalbudsjett på kun tre millioner kroner, hvorav halvparten er gått til tekniske tjenester som graving, rørlegger- og elektrikerarbeid. Det medfører også at interiørbudsjettet per hus er på skarve 50 000 kroner. Da gjelder det å være smart og på hugget.

- Vi har tråla Finn.no i timevis med mange aktive søk gående, spurt etter rester og feilvare. Sporet opp do og dusjkabinett. Det blir mange tilfeldigheter, du kan ikke bestemme i detalj hva du ender opp med og hvordan det ender opp med å se ut. Det handler om å se hva som finnes der ute, og få det til å funke, mener Borkhus, som beskriver prosjektet som et slags Kinderegg. Du får bygge selv, samtidig sagt noe om markedet og problematikken rundt det å eie eller leie, men også brukt gamle råvarer som fortsatt fungerer.

- Tre er et fantastisk materiale, som det er mye av her til lands. Jeg og Siri er begge forelska i tre! Vi har bodd i betong-bygård i Mellomveien i snart ti år, med tynne, malte plater og betong rett bak. Et helvete å henge opp ei hylle eller et bilde. Så nå skal alt være i tre. Golv, panel, gjerne uten overflatebehandling, sier Borkhus.

foto
50 000 i en stabel: Interiørbudsjettet per hus er på skarve 50 000 kroner. Da gjelder det å være smart og på hugget.

- Hadde bukket under alene

Borkhus og Gjære hadde lenge pratet om at de hadde lyst til å bryne seg på et byggeprosjekt. Egentlig så de for seg noe mindre. Kanskje ei hytte, eller bygge om ei Moelven-brakke og sette den hjemme på Borkhus-familiens går i Folldal. Samtidig kom de over muligheten til å bygge sin egen bolig på Svartlamon. De hadde allerede hatt barn i barnehagen på Svartlamon, og følte seg integrert i området. Siri drømte om å bli snekker da hun var liten, elsket å være med bestefaren i snekkerverkstedet hans. Torfinn har ifølge seg selv slett ikke hatt noe rykte som handyman.

- Familien min har alltid fleipa med meg, og ment at om jeg hadde bygd noe, hadde det blåst ned under første høststorm. Men jeg er blitt betydelig bedre i løpet av disse to åra!

Han innrømmer likevel at det ikke har vært noen dans på roser. Så mange ting å ta stilling til, gjøre på nytt og plages med. Ting du ikke rett og slett ikke vet hvordan du løser, som du går og gruer deg til å begynne på.

- Det har vært heftig. Hadde jeg skulle gjort dette alene, hadde jeg bukka under. Jeg har hvilt meg mye på fellesskapet. Det sosiale er alfa og omega, kanskje det viktigste med hele greia. Vi er blitt veldig glade i naboene våre allerede. Det blir et fint nabolag, tror jeg, med folk som både har fellestrekk og er forskjellige.

Med to barn på sju og åtte år, er det viktig at området oppleves trygt. Borkhus framhever at Svartlamon er blitt et barnevennlig område, med et stort fellesskap som stiller opp.

- Det blir som en liten landsby der de fleste kjenner ungene dine, prater med dem og hjelper til med å passe på hvor de er.

Fritatt for strenge byggekrav

En kjerne i prosjektet er at det er fritatt for mange av de ellers svært strenge kravene og forskriftene alle nye bygg i Norge skal oppfylle.

- For å sette det på spissen: I dag ses det på som bærekraftig å bygge en bolig på 300 kvadratmeter for én person, bare den har nok isolasjon i veggene. Det er en skummel forenkling av en kompleks virkelighet, og du ender opp med systemer og hus der brukeren og mennesket ikke får mulighet til å påvirke. Vi mener det er bedre å gå i en retning der man stoler på at mennesker kan ta gode avgjørelser selv, sier Ohren, som ikke har problemer med å se hvorfor byggestandardene ble innført - heller ikke med å innrømme at de har positive sider.

- Det ligger mye penger i utbygging. Det er positivt at det finnes en standard som sikrer at store utbyggere forplikter seg til minimumskrav. Samtidig hemmer standardene de menneskene som, med de beste intensjoner, ønsker å bygge sitt eget hjem.

foto
Annen etage: - Jeg kom over en trønderlån i Stjørdal som skulle rives. Så jeg har stuegulv fra 1890-årene, sier Iacob Sømme i midten av sitt eget hus. Her har han benyttet hamp som isola sjon i veggene. Gulvplankene på stua, helt fremst i bildet, er hentet fra en gård som ble revet i Stjørdal. De er nummerert og lagt i samme rekkefølge som de lå opprinnelig.

Det kollektive på vei tilbake

Arkitekten forteller at prosjektet også har referanser tilbake til 60- og 70-tallet, da boligbyggelag faktisk var boligbyggelag, og da den sosiale profilen var sterkere. Det kollektive tankesettet er på vei tilbake, mener Ohren.

- Det sosiale er prosjektet. En gruppe som faktisk går sammen og bygger selv og skal være naboer, med alt det innebærer av samarbeid, vennskap og konflikter. Vår jobb har vært å lage rammen for at prosessen skal kunne lykkes. Vi har fulgt opp ganske tett, men gradvis tatt steg tilbake og i dag er byggerne veldig selvdrevne. Selv hadde vi et voldsomt eierskap til det hele i starten, men de har gradvis tatt over og blitt tryggere i sin rolle.

Ohren håper og tror eksperimentet bare er starten, men ikke nødvendigvis med det samme minimale budsjettet og like omfattende fritak. Nå ønsker de å bruke muligheten utstillingen gir, til å være et eksempel andre kan vise til når tanke skal bli til handling.

- Flere og flere tenker i de baner, flere er frustrerte over at de ikke har mulighet til å påvirke omgivelsene sine og ha kontroll over egne liv. Det kan vi jo se i den politiske utviklingen i flere land også. Dette er et bevis på at Svartlamon som eksperiment er levende.

Medbestemmelse

- Vi ønsker å vise at det finnes et alternativ til den boligpolitikken som er rådende i dag, sier Kathrine Emilie Standal, daglig leder i Svartlamon boligstiftelse. Hun forteller om stor interesse fra mange hold for prosjektet. Det er blitt omtalt i flere norske og utenlandske arkitekturpublikasjoner og riksdekkende norsk media. Nysgjerrige folk kommer stadig innom, og tomta besøkes også jevnlig av arkitekter og håndverkere som har fattet interesse for prosjektet. Standal tror interessen bunner i frustrasjon, både hos mennesker som leter etter bolig og fagfolk, og et ønske om medbestemmelse.

- Avstanden mellom boligen og de som skal bo der, har aldri vært større, vi ønsker å vise at det finnes et alternativ til den boligpolitikken som er rådende i dag, mener hun.

Standal sier hun er stolt over at prosjektet ser ut til å bli vellykket, både på vegne av selvbyggerne, Svartlamon og Trondheim.

- Det er å håpe at dette gir inspirasjon, og at Trondheim kan gå foran. Vi har faktisk et valg, sier hun, og viser til at prosjektet er resultat av politisk vilje og et konkret politisk vedtak. Hun håper eksperimentboligene vil gi ringvirkninger i form av lignende prosjekter i Trondheim eller andre steder, men tør ikke feire på forskudd.

- Jeg har lyst til å si ja, men jeg vet ærlig talt ikke. Det kommer an på om beslutningstakere er villige til å sette andre hensyn enn kapital og store utbyggeres interesse først, og prioritere annerledes.