Evig liv hos Elsa

Det har vært en lang og stri vinter så langt, men onsdag kveld er Elsa Lystad endelig i gang med den første av åtte forestillinger på Gamle Scene ved Trøndelag Teater.

«Lang og stri» må ikke forstås dit hen at hun har hanglet de siste ukene. Tvert om. 85 år gamle Elsa har snarere gått på veggen av kjedsomhet og utålmodighet.

- Det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg går og venter på å gjøre ting og komme i gang, men så går det liksom ikke fort nok. I stedet sitter jeg her og kjenner etter punkter i kroppen der det muligens kan gjøre litt vondt, og som jeg etterpå kan plage andre med. Strammet det hos deg også, nå, kan jeg spørre en stakkar mens jeg tar meg til nakken eller hvor som helst, egentlig, og så kan du jo bare forestille deg hvor glad jeg blir om hun eller han svarer at – ja, det strammet hos meg også. Akkurat der som det strammet hos deg. Det strammet altså! jubler jeg. Hvor, helt eksakt? Når? Hvor lenge? Men også det omvendte, og skuffelsen jeg opplever når dette skjer: Nei du, den smerten har jeg faktisk aldri kjent verken før eller nå. Hva? sier jeg. Og nei vel? Man kan jo bli usikker av mindre, ikke sant?

Danser i natten

Forleden kveld danset Elsa Lystad til langt på natt. Alene. Fra rom til rom fløt hun rundt i sin egen verden på bortimot to hundre kvadratmeter på Majorstua i Oslo. Kanskje tok hun et hvilesteg i den innerste stuen, foran et av de innrammede bildene av Arpad, den store

kjærligheten og far til hennes tre barn. Hun og Arpad skulle ri inn i alderdommen sammen og kanskje ha landet her, i andre etasje i Suhms gate. Om ikke annet skulle de ha subbet inn i solnedgangen hånd i hånd et sted, men så døde han fra Elsa for snart 17 år siden, etter et langt, men altfor kort ekteskap.

«Det skal tålmodighet til å leve med meg; skiftende skydekke, med gløtt av litt sol, pluss en orkan i ny og ne», skrev hun selv i boken «Hva er det med meg?», 13 år før Arpad plutselig gikk bort i 1998.

Denne natten, der Elsa fløt gjennom leiligheten i sin fargerike utstråling, bare akkompagnert av noen jazztoner fra cd-spilleren, sto ordene hun skrev den gang ved lag: «Han er det skjønneste og beste som er skjedd i mitt liv».

Elsa danset videre, gjennom entreen og tok seg tid til et lite taktskifte foran bildet av Thora, moren som sparket den utro ektemannen på dør, i 1935, og valgte å oppdra sine to barn på mer luft og kjærlighet enn penger. Det handlet om selvrespekt, selv om prisen for et ekteskapsbrudd den gang var både ydmykelse og fattigdom.

Hun danset inn på den minste stuen, foran bildene av vennene som også er borte.

Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. Rolf Just Nilsen. Chat Noir og Edderkoppen. Marve Fleksnes og Fredrikssons fabrikk.

Et potpurri av Elsa Lystads liv – så langt.

- Det er fint å danse alene i natten, sier hun.

- Når jeg danser slik for meg selv, tenker jeg at dette er ikke tull. Jeg gjør noe.

Men kavalerene, som hun kaller dem, står fortsatt i kø om Elsa skulle by opp.

- Skal vi ikke ta oss en dans? kan jeg ringe og spørre, og hvis det passer sånn, drar jeg over på besøk til en av dem. De er dyktige dansere, kavalerene mine. En natt kom jeg hjem samtidig med avisbudet, i firetiden på morgenkvisten. Jeg elsker å danse døgnet rundt, og jeg eier ikke skam i livet, ler Elsa Lystad.

Fortiden er historie

I juli fyller hun 86 år, men hun forstår fortsatt ikke hvorfor folk er så opptatt av dette med alder. Selv holder hun et turnétempo som ville gjort besetningen i et passe ungt rockeband andpustent.

- Det er ingen ting som er over før det er over. Jeg har meldt meg helt ut i forhold til dette, og synes alder er helt irrelevant. «Kan du holde på med dette fortsatt?» kan jeg fornemme at noen sier. «Holde på med hva?». vil jeg svare da. «Nja, dette som du kanskje ikke skulle trodd at du greide å holde på med», må de stotre da, for de skjønner jo ikke hva de mener. Men så lenge jeg står der på en scene, så står jeg der – og da spiller det vel ingen rolle hvor gammel jeg er, sier Elsa Lystad.

For den eldre generasjonen er Elsa Lystad bindeleddet – og den siste gjenlevende, for å si det rett ut – til komikerne fra den første svart-hvite tv-tiden. Fra hun debuterte som Laura Isaksen i en Bør Børson-oppsetning i 1957, tolket hun Ibsen- og Tsjekhov-roller på de store institusjonsteatrene, frem til hun i 1965 ble hentet til det nystartede Lysthuset. Det var her den nye komikervinen skulle gjære, med ubeskrevne blad som Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. i første rekke.

I tiårene etterpå turnerte hun blant annet med det radikale og populære Tramteatret, og senere – gjennom julehistoriene fra Blåfjell – ble hun også et kjent ansikt for barnebarna til sine aller første tilhengere. I sum blir alt dette elementer som gjør at Elsa Lystad kan smykke seg med titler som «folkekjær» og «felleseie», og som fører til at Trøndelag Teater er så godt som utsolgt før «Mitt liv som Elsa» ruller i gang i neste uke med ukjent innhold.

På ville veier

Forestillingen, sjøsatt første gang for fire år siden, er en halvimprovisert reise gjennom Elsa Lystads liv og karriere, tonesatt av pianomakker Petter Anthon Næss som har vært med hele veien.

- Stykket har noen stolper, men ingen av forestillingene er helt like. Det er improvisasjoner hele veien, slik jeg har vært vant til bestandig. Jeg vet sånn omtrent hvor målet er, men jeg trenger heller ikke å vite mer enn det, sier Elsa.

Improvisasjoner – og digresjoner. Ikke minst det siste. Halvannen time i selskap med Elsa Lystad er 90 minutter med digresjoner, og etterlater deg hellig overbevist om at dette er en dypt underskattet kunstform. Samtidig som alle avsporingene gjør det vanskelig å holde en rød tråd gjennom samtalen.

- Lystads utlegninger kan føre oss i alle retninger, sier Elsa på inn og utpust, nærmest litt beklagende etter å ha vært ute på en ordentlig verbal jordomseiling.

Slik er gjerne showene hennes også.

- Plutselig kan det dukke opp en strøtanke, som bringer meg ut i et terreng jeg ikke hadde tenkt å oppsøke. «Hørte du selv hva du sa nå, Elsa?» kan jeg spørre meg når jeg står på scenen. «Nei, egentlig ikke», må jeg medgi, og så begynner underbevisstheten å lage ting. Det er noe med farger og noe med rytmen, musikken, alt det vi er omgitt av.

Hun har alltid ledd av de surrealistiske sidene ved livet, og ofte – i en stramt definert borgerlig betydning av ordet – på feil sted, til feil tid. I begravelser, for eksempel.

- Det er egenskaper jeg har fått med fra min mor. Hun satte til gjengjeld opp et pokeransikt når hun sa ting som ingen andre kunne eller skulle forstå.

Kvinnen i Elsas liv

Mor Thora, som døde i 1972, har tatt stadig mer plass i Elsa Lystads liv, både på og utenfor scenen.

- Jeg har veldig mange mennesker jeg har vært glad i og som ikke er her lenger, men som påkaller meg hele tiden. Moren min er absolutt en av dem.

Thora Aamot var en helteskikkelse helt fra starten, og Elsa Lystads nærmeste allierte. Etter skilsmissen fra Erling Lystad tok Thora med den fem år gamle datteren til hjembygda Stryn i 1935, der lillebror Helge ble født. Etter et par år flyttet de tilbake til Oslo.

I Nordahl Bruns gate, midt i sentrum, fant hun to knøttsmå rom på tilsammen 17 kvadratmeter, i en bygård som var klippet ut av en Fellini-film. Fem familier delte ett kjøkken, i et hus merket av mugg, råte og sopp, og hjemsøkt av veggdyr og en tyrannisk vertinne. Thora tok vaskejobber og arbeidet døgnet rundt, men måtte likevel droppe å spise innimellom når det var knapt med mat, slik at Elsa og lillebroren Helge skulle bli mette. Først i godt voksen alder fikk Elsa bekreftet den vonde mistanken hun hadde hatt som barn, forteller hun i boka si, at mamma hadde gått sulten til sengs.

- Oppi slitet og den konstante redselen for ikke å strekke til, hadde moren min humor og en gudbenådet evne til å se ting i perspektiv. Hun hadde i det hele tatt en serie gode egenskaper som jeg forsøker å holde fast ved den dag i dag, sier Elsa.

Hun har tidligere anklaget mange av de yngre komikerne, som etter hennes mening altfor ofte sparker nedover i stedet for å ta dem som sitter med reell makt.

- Å ramme folk med bevisst ondsinnethet, har alltid bydd meg imot. Det er nok noe jeg har arvet fra min mor. Kvinnene i strøket der jeg vokste opp, hadde ofte en tendens til å baksnakke hverandre straks de fikk sjansen, og gjerne uten å ta hensyn til at små barneører fikk med seg alt. «Hun er slik og hun er sånn», kunne de sitte og slarve om hun ene som ikke var til stede akkurat da. Etter at tiraden var over, brukte mor gjerne å komme inn fra siden, lavmælt og forsiktig, men like fullt med drepende effekt da hun sa: «Så synd at du ikke liker henne, for hun snakker alltid så vakkert om deg». Det var jo ikke alltid sant, men da ble det stille gitt.

I «Mitt liv som Elsa» kommer ganske sikkert mor Thora til å dukke opp i en eller annen sammenheng de neste dagene.

- Når det hele er over, skal publikum sitte igjen med en følelse av å ha hatt en samtale med meg. Jeg henvender meg til dem i noen spesielle øyeblikk som kan være både litt følelsesladde og rare – og morsomme.

Da Thora lå på dødsleiet i 1972, var Elsa Lystad opptatt med innspillingen av det som skulle bli en av de virkelige Marve Fleksnes-klassikerne. «Evig din for alltid» er en bittersøt komedie som utspilles mellom to som jakter på kjærligheten, og der hjelpeløse Marve, i Rolv Wesenlunds skikkelse, ikke evner å se at hun som sitter rett overfor ham ved et kafébord på Drammen togstasjon, faktisk er selve Kvinnen.

- Vi hadde to innspillingsdager, men den første ble helt spolert, mye fordi jeg hadde tankene mine andre steder. Regissøren, Bo Hermansson, var i ferd med å pakke sammen, men den andre dagen kastet Rolv og jeg oss ut og improviserte det som ble sluttresultatet. Alt bare kom av seg selv, uten manus.

Etterpå bar det rett inn til Oslo og Thoras siste timer.

- Hun døde jo altfor tidlig, bare 72 år gammel, men hun hadde gått for lenge med brystsmertene, og da hun kom seg til legen, hadde kreften utviklet seg for langt. Jeg satt med henne til hun sovnet inn, i seks timer, og jeg snakket og snakket og snakket til henne, om alt vi hadde gjort sammen, om alt som hadde vært. Jeg hadde hørt at hørselen er det siste som blir borte, så jeg visste, eller håpet, at hun hørte meg.

Sinnet som ikke går vekk

Når Elsa Lystad danser gjennom rommene i Suhms gate på nattetid, tenker hun ofte på det paradoksale i at de to menneskene som skulle bety mest for henne, mor Thora og ektemannen Arpad Szemes, begge ble revet bort i relativt ung alder, Arpad så vidt fylt 68 år.

Arpad hadde kommet fra Ungarn i en av de første flyktningbølgene etter Sovjetunionens invasjon i 1956. «Jeg tenker ofte på hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde møtt ham», skrev Elsa i «Hva er det med meg?».

Han skulle bare inn til en rutineoperasjon en sommerdag i 1998, men alt gikk galt og han kom aldri ut igjen.

- I det ene øyeblikket var han der, i det neste var han der ikke lenger. Etter hvert har jeg lært å leve med sorgen, men jeg savner ham hver eneste dag, sier Elsa.

- Han skulle jo sittet her ved siden av meg i sofaen nå, det var liksom planen.

- Og vært med deg til Trondheim i neste uke?

- Helt klart. Arpad var inspisient og en del av denne bransjen. Han ville stått last og brast med meg.

Elsa Lystad kalles gjerne scenehumorens store mor, og de største og beste klovnene spiller gjerne på flere strenger.

- Humor er ingen lek, sier hun.

De siste årene har hun jevnlig stått utenfor en kirke, kledd i fargerik sorg, og blitt intervjuet av Dagsrevyen i anledning enda en stor skuespillers eller komikers bortgang.

- Da Rolv (Wesenlund) døde, var det som om den siste veggen falt ut. Harald (Heide-Steen jr.) hadde gått bort fem år før. Begge hadde så mye raushet, så mye varme og så mye kjærlighet. Og så denne elleville humoren da, sier Elsa – og legger ut på en tidsreise tilbake til 1960-tallet, da trioen ennå var i etableringsfasen.

- Vi hadde vært i Göteborg og skulle kjøre hjemover i Rolvs nye bil. Harald i passasjersetet, jeg krøllet sammen i baksetet. I løpet av de timene denne turen tok, spilte Harald ut hele registeret av de rollene som skulle komme i årene som fulgte. Det gikk på russisk og gresk, spansk og tysk. Han lå ut gjennom vinduet og skrek meldinger til folk og fe på ulike språk og utallige dialekter. Vi ankom Oslo helt utmattet, og vi visste at dette bare var starten.

Og slutten?

Den vil ikke Elsa Lystad høre snakk om, som sagt. Hun er fortsatt bare 85, og turnerer på ubestemt tid. Når sceneteppet går opp for henne i neste uke, har rastløsheten sluppet taket for denne gang.

- Da er det bare å kjøre på. Jeg kan jo ikke gjøre noe annet, kan jeg vel? Nei. Jeg vil ikke gjøre noe annet.