Sola har nettopp gått ned bak fjellet. Himmelen er isblå og skyfri. Det mørkner fort på denne tida av året. Og med mørket kryper kvikksølvet fort nedover. Det kan hende det blir frost i natt, og jeg kjenner jeg gleder meg over det.
Jeg strekker meg ut på feltsenga og legger et par vedskier inn på ovnen. I morgen tidlig skal jeg innover fjellheimen for å se etter rypene.
Alene i hele fjellet. Jeg, en lavvo, soveposen og ei bok i skinnet fra en liten hodelykt. Middagen er spist, men kaffen er fortsatt varm og sterk. Jeg rusler en tur utenfor lavvoen og ser opp på en stjernehimmel som byfolk hjemme i Trondheim kanskje aldri har sett. Her, langt unna byens elektriske belysning, er stjernene så tydelige at du nesten kan høre knitringen fra dem.
Inne i lavvoen durer det i aluminiumsovnen. På en flat stein nedenfor ovnen står tre telys og kaster et svakt, men varmt lys gjennom teltduken. Jeg har alt jeg trenger for et par dager i høstfjellet. Litt mat, en kniv, litt ved og en god sovepose.
Nei da, du har ikke tatt feil av Hjem-magasinet og en gammel utgave av Villmarksliv. Jeg prøver bare å slå et slag for opplevelsen av det enkle liv, noen dager i året. Om du tar deg tid til å flytte boligen ut i villmarka en natt eller to, så vil du sikkert oppleve de små gledene i livet, du også. Som å tenne et bål med én eneste fyrstikk. Høre rypesteggen oppi lia som vekker deg om morgenen eller å kjenne hvor forfriskende deilig en sup iskaldt vann fra bekken faktisk smaker.
Det er fint – og kanskje til og med nyttig – med lysestaker, sofaputer, gardiner og nye duppedingser på kjøkken, loft og stue. Lykke og velvære kommer ofte i ulik innpakning for folk. Men ingen skal få overbevist meg om at en ny heklet duk på bordet gir den samme følelsen av lykke som å gå til sengs under stjernehimmelen på høyfjellet en høstnatt, kjenne nattefrosten komme krypende og vite at i morgen tidlig har jeg rypefjellet for meg selv.
Men vent nå litt. Om alle skulle ta meg seg børse, kniv og telt opp på fjellet, så blir det langt vanskeligere for oss som elsker dette å oppleve ensomhet og stillhet, langt fra folk. Etter litt refleksjon, akkompagnert av sprakingen fra ovnen har jeg kommet på andre tanker: Hold dere innendørs folkens. Kos dere i sofaen under pleddet og med «Skal vi danse» på tv.
Så kan jeg ta meg av å leve livet i lavvo- i alle fall noen dager i året. Det blir alltids tid til innkjøp av nye ting til hjemmet i byen på et senere tidspunkt. Jeg ser ikke bort fra at det skal la seg gjøre å presse inn et par kvelder i sofaen med taco, danse-tv og Roar Strand også utpå senhøsten.
