Et blendende maleri. I lilla, hvitt og blått. Et hav bølger friskt inn mot land – et berg av lilla linjer ligger mykt og stort til venstre. I vannlinjen befinner det seg to mennesker. To menn. De er røde i kinnene – som om de hele våren og sommeren har gått rundt i klamme t-skjorter, i stekende sol. Mannen bakerst venter tålmodig på kameraten foran. Endelig har de kastet klærne og er klare til å slenge seg ut i det store forfriskende havet.
Maleriet minner om bildene fra Edvard Munchs såkalt vitalistiske periode for hundre år siden – da han var tørrlagt og full av ny livskraft. Da malte, fotograferte og tegnet han bilder av sunne, friske herremenn – rede til å ta for seg av alle livets gleder. Disse bildene er preget av optimisme. Og Sverre Koren Bjertnæs er en maler som konsekvent henviser til verker av tidligere norske kunstnere. Men på samme tid som han er en kunsthistorisk refererende maler, er han også en kunstner med et blikk på verden i dag.
De to figurene er malt i en langt mer realistisk stil enn det øvrige landskapet. Og dette er kanskje ikke så tilfeldig: For akkurat disse to kroppene i disse positurene er løftet direkte ut fra virkeligheten – nærmere bestemt et fotografi av to fanger som ble tvunget til å gå nakne gjennom Bagdads gater. I en spissrotgang som skulle fornedre, ydmyke, blottstille dem.
Bilder forholder seg alltid til en kontekst og vår lesning påvirkes av den gitte konteksten. Om man ser dette bildet på Galleri Ismene – altså en typisk utstillingskontekst – er det lett å lese det som et vakkert, positivt ladet og livsglad bilde. Om man gis den lille biten av informasjon om de to mennene, forandrer det seg: Hvorfor er de røde i ansiktene? Er ikke den bakerste mannen bakbundet? Er ikke denne naturen ganske voldsom? Nesten truende? På grensen mellom land og vann befinner de seg på en terskel – men en terskel inn mot hva?
