Christian Berge har tatt med seg herrelandslaget i håndball hjem til Trondheim i noen dager for å forberede OL-kvalifiseringen i Danmark neste helg. I gode gamle og nedslitte Nidarøhallen, der Christian hang hver eneste dag i fem, ofte seks og ikke sjelden sju, timer fra han var åtte år gammel, skal folk presse seg sammen i tusentall i morgen og tirsdag for å se – nei, det er pinadø ikke til å tro – men Norge mot Island, altså!

For sånn er verden blitt denne våren: Vårt utskjelte fotballandslag, chartret, «kokkert» av mesterchefer og millionbekostet på alle vis, har lignet stadig mer på et tegneserielag. Vi nesten-trynet mot Estland (hallo, Estland?) for en uke siden, og laget trakk bare 4675 tilskuere mot Finland på Ullevaal sist tirsdag. På et eller annet mystisk vis vant Norge 2–0 den kvelden, men bildet av en tilsynelatende stadig mer forvirret sjef, snarlik Elmer Midd på sitt mest oppskjørtede, om vi nå først skal holde oss i tegneserieland, bidro til at selv de mest troende sannsynligvis ga opp håpet.

Det er her Christian Berge med sine 192 centimeter kommer inn.

Som en kontrast, på alle vis.

Over én million seere fulgte mirakelkampene i EM i januar, da Norge beseiret både hjemmefavoritten Polen og tittelforsvarer Frankrike og først ble utslått av Tyskland etter ekstraomganger i semifinalen.

Der Per-Mathias Høgmos fotballandslag ligner noe som stinker og er gått ut på dato akkurat nå, bærer Christian Berges håndballandslag trenerens eget avtrykk: Det er kult.

Og samtidig passe ujålete. Heller litt rockete.

En håndballjunkie

- Rockete?

Det er like før påske, og vi har reist ned til Skien for å møte Christian Berge. Han befinner seg tilfeldigvis i en idrettshall tung av tåfisstank, midt i tjukkeste Telemark, denne kvelden, der han terper spillestilfilosofien til A-landslaget for en oppvoksende slekt av 15–17-åringer fra hele landet.

foto
foto
foto
foto

- Det skal gå en rød tråd gjennom det hele, slik at disse guttene, når de er klare, vet hvordan vi spiller, forklarer Christian Berge etterpå.

Fire ganger i året trommer han sammen de yngste talentene i landet til slike samlinger. Bor på et nedslitt hotell i tilknytning til idrettshallen. Spiser frokost, lunsj og middag med kvisetunge og lydhøre håndballnerder, som han saktens kan kjenne seg igjen i, før han etterpå trekker seg tilbake til rommet sitt for å se dansk ligahåndball på laptopen: Skanderborg mot Sønderjyske, denne kvelden, og med tre av landslagsspillerne i aksjon. Jobb, altså.

- Jeg ser bortimot 20 kamper i uka på pc, en del av dem i opptak. Jeg er håndballjunkie og lever greit med den diagnosen, medgir Christian Berge.

- Men rockete? Det har vel litt med fortiden min å gjøre i så fall. Og at jeg har levd det livet jeg har levd så langt.

Kreft som en skade

Christian Berge ble diagnostisert med lymfekreft da høstsesongen var godt i gang i Flensburg i 2004. Han var en av de største profilene på et av de store lagene i Bundesligaen, der han hadde herjet - rett og slett herjet, om vi skal tro referatene fra den gang - i bortimot fem sesonger allerede.

Sommeren før han dro til Tyskland, i 1999, mens han fisket ørret i Nidelva og bare slappet av etter håndball-VM i Egypt, hadde han møtt Turid Domaas.

- Jeg måtte jo inn til sentrum iblant med fangsten, og vi møttes på et utested litt senere om kvelden.

Noen uker etterpå dro Christian Berge alene til Nord-Tyskland og sitt første ordentlige proffeventyr, mens Turid ble igjen i Trondheim for å fullføre utdannelsen sin som audiograf.

foto
Kampklar: Karrieren i Flensburg ble forkortet med tre-fire år på grunn av kreftsykdommen, tror Christian Berge. Han og Turid dro deretter til Aarhus. Foto: Steinar Fugelsøy

Men da lynet slo ned og varslet kreft, var de to for lengst gift og klar for noe helt annet.

- Vi ønsket oss barn. Det var det som sto på planen.

I boken «I kampens hete» som Christian Berge skrev sammen med den daværende Adressa-journalisen Tore Sæther i 2008, går han detaljert til verks i sin beskrivelse av kreftsykdommen og kampen han utkjempet.

- Det er godt mulig at en kreftdom rammer en toppidrettsutøver enda hardere enn andre, hvis det er mulig. Du føler deg på sett og vis udødelig, veltrent og utenfor den risikosonen man i hvert fall forbinder med livsstilssyndromer. Men der og da, etter at jeg hadde fått den nådeløse meldingen, forsto jeg fort at dette egentlig bare handler om å ha flaks eller uflaks.

Christian Berge har tidligere forklart hvordan han bestemte seg for å angripe faenskapet.

- Jeg hadde ingen erfaring med sykdom på dette nivået, men gjennom en lang håndballkarriere hadde jeg vært gjennom mange og til dels lange skadefravær. Jeg bestemte meg for å behandle kreften som en hvilken som helst skade.

Som om han ble kurert for en triviell kne- eller lyskeskade, gjennomgikk altså Berge strålebehandling ved et privatsykehus i Flensburg, og allerede tre måneder etter sjokkbeskjeden gjorde han comeback.

- Det var jo ren og skjær galskap og altfor tidlig, kan du skjønne.

Etter den andre kampen han spilte, i februar 2005, oppdaget han nye kuler på kroppen. Kreften var definitivt tilbake.

foto
Trøndertrio: Kulturminister Linda Hofstad Helleland var raskt fremme og gratulerte Christian Berge med fjerdeplassen i EM. I midten Sander Sagosen, norsk herrehåndballs svar på Martin Ødegaard. Foto: NTB Scanpix

Gjemte seg som en struts

I mellomtiden var Turid blitt gravid, med han som skulle bli parets førstefødte, sønnen Emre.

- Jeg liker å tro at det var toppidrettsutøveren i meg som hjalp meg til å vinne kampen mot sykdommen, men det var mye som gikk over stokk og stein.

Christian flyttet hjem til foreldrene på Steinan i Trondheim for å få cellegiftbehandling på St. Olavs, mens Turid ble igjen i Flensburg.

- I min måte å mestre krisen på, ble målet om å komme tilbake som håndballspiller det altoverskyggende. Jeg skulle tilbake for enhver pris, tenkte bare på meg selv og var kort og godt svært egoistisk i hele den perioden da Turid gikk gravid og hadde behov for både støtte og oppmerksomhet. Jeg var redd, feig og beskyttet meg selv ved å være prestasjonsrettet og unngå alle samtaler om kreft.

Han husker at Benjamin, én av de fire brødrene Berge, kom ned til Flensburg like etter at kreften var blitt påvist første gang.

- Ordet kreft ble aldri nevnt i løpet av de elleve dagene han var hos oss.

- Du snakket ikke med noen om sykdommen?

- Jeg laget meg et skjold og gjemte meg bak det. Jeg ville ha folk rundt meg hele tiden, men forutsetningen var at de kunne distrahere meg såpass at jeg kunne glemme. Det er mye ved denne sykdomsperioden jeg nok ville gjort annerledes i dag. De nærmeste, med unntak av Turid, ble ikke inkludert og fikk aldri vite hvordan det egentlig sto til. Spurte de, beit jeg bare tennene sammen og sa at alt var ok, for det var jeg vant med å svare når det bare handlet om en muskelstrekk eller, i verste fall, en bruddskade.

Ensom terping

Christian Berge tilbrakte mesteparten av tiden før Emres fødsel i sin egen boble og skulle gjerne sett at han i det minste var mer mentalt til stede i månedene før datteren Erle kom til verden to år senere, i 2008.

- Jeg hadde fortsatt en del bivirkninger, og fokuset var nok fortsatt mye på meg, meg og meg - og det ble med inn i denne fasen også. Jeg skulle helt opplagt gjort noen mindre egoistiske valg, av hensyn til mine aller nærmeste og kjæreste.

Klokka nærmer seg halv ni denne torsdagskvelden. Christian kjørte hjemmefra etter at Turid, Emre og Erle dro på jobb og skole i morges. «Hjem» nå er Elverum, slik det har vært siden familien flyttet tilbake til Norge etter en ganske lang mellomlanding i Aarhus i Danmark.

- Nå er det bra. Bedre enn da jeg var - vel, egoisten. Men så er det jo fortsatt slik at jeg har den jobben jeg har og er mye borte, sier han litt skyldbetynget.

Som landslagstrener er han borte i lengre perioder, men det har tross alt sine fordeler sammenlignet med det å trene et klubblag, som da han var sjef i Elverum.

- Da var jeg ute på trening hver eneste kveld. Jeg er mer hjemme nå.

Som øverste sjef for norsk herrehåndball har Christian Berge nemlig fått såpass mange ledige timer i kalenderen at han kan ta på seg sideoppdrag.

- Nå trener jeg både Erles jentelag og Emres guttelag på Elverum. I går holdt vi på i hallen til langt på kveld.

Da Christian selv var guttunge, drev han for seg selv i Nidarøhallen mens pappa Frank Berge, en lokal storhet på det ganske så brukbare Osborne midt på 1980-tallet, trente eller spilte kamper.

- Jeg dro gjerne ned i Nidarøhallen rett fra skolen og fikk holde på for meg selv i en av hallene frem til det eventuelt var treningstid for mitt eget lag.

- Eventuelt?

- De trente jo ikke hver dag, de aldersbestemte lagene. Men jeg var i Nidarøhallen etter skoletid, hver dag, året rundt.

Der kunne han stå og kaste ballen i veggen i time etter time eller skyte på et tomt mål i en kortende av hallen. Når det led mot kveld, kunne han sitte og se på andre lag trene og håpe at en av spillerne ble skadd, slik at han fikk være med noen minutter på et junior- eller voksenlag. I flere år var Christian Berge «han gutten i hallen», han alle hadde sett, han som var der flere timer i døgnet enn vaktmesteren.

- Det var der jeg fikk min håndballutdannelse og kunne utvikle meg i mitt eget tempo.

Snus og skittentøy

Herrehåndballen i Trondheim hadde strengt tatt sett sin storhetstid da Christian Berge begynte å vokse til i Nidarøhallen utover mot slutten av 1980-tallet. Det dukket opp noen lite levedyktige konstruksjoner, men i 1995 pakket han sakene sine og dro til Stavanger og Viking, datidens store lag.

- Skjønt, pakket?

Det går en historie om at Viking-sjefen, som hentet Christian på Sola flyplass, sto ved det etter hvert tomme bagasjebåndet og lurte på om hva som hadde skjedd med nyervervelsens koffert. Men Christian sto der med hele flyttelasset i en bærepose, klar til å gyve løs på neste etappe i karrieren.

«Et ordentlig surrehode. Før kamper tok han gjerne opp skoene og ristet ut sokkene han hadde brukt i forrige kamp. De brukte han på ny», fortalte Rune Haugseng, en lagkamerat fra den gang, til Stavanger Aftenblad under EM i januar. Det ble tegnet flere bilder av en ung trondhjemmer som levde som en bohem i Stavanger på denne tiden, på hybler med like store hauger skittentøy som tomme snusdåser, og der Christian brukte vaffeljernet til å steke grillpølser.

Viking hadde på denne tiden en trener ved navn Gunnar Blombäck, som egenhendig dro hjem til Christian ved flere anledninger og fikk skikk på ham.

- Det var i Viking jeg lærte å strukturere meg selv og hverdagen. Det var der grunnlaget for alt ble lagt, sier Christian Berge i dag, ganske klar på at han som trener ville hatt trøbbel med å være like tålmodig og overbærende som Viking-treneren med en slik spillertype som Christian Berge var ...

Fra Stavanger gikk nemlig ferden videre til Tyskland, der han i tillegg til en stor spillerkarriere i Flensburg la til seg noen lokale og autoritære sedvaner som brukes nå. Nåde den som kommer sekundet for sent til spillermøtene på landslaget, for eksempel.

Aldri mer stillhet

Når Christian Berges landslagstropp i helga gjør de siste forberedelsene til OL-kvalifiseringen, holder de hus på Scandic-hotellet ved Lerkendal. Selv skulle sjefen mer enn gjerne tilbrakt nettene ved Marinen igjen, slik han gjorde den uforglemmelige sommeren da sjøørreten bet, Turid svelget agnet og det ennå var lenge til sykdommen skulle treffe ham som en knyttneve.

foto
Elvas konge: Christian Berge kjenner Nidelva godt fra utallige fisketurer langs Nidarø og sørover. Foto: Ragnhild Gulbrandsen

- Det er fortsatt den største lykken i livet, det, å våkne under stjernehimmelen. Eller sitte under en blodrød himmel midt på natta og ha ørreten klar.

Det hender rett som det er at han bare stikker av fra alt sammen, som en slags Doppler i Erlend Loes forfatterskap. Da håndballforbundet i 2013 begynte å forhandle løsesummer med Elverum for å kjøpe ham fri til landslagssjefsjobben, dro han til skogs og til et sted der det garantert ikke var mobildekning. Der ble han i flere dager.

- Det var lite jeg kunne bidra med uansett.

foto
Forsvarslinja: Christian Berge med de tre viktigste spillerne han har, kona Turid Domaas Berge og ungene Emre og Erle. De kom til Polen og fikk være med på et av tidenes håndballeventyr. Foto: NTB Scanpix

Som en konsekvens av kreftsykdommen og stresset han utsatte kroppen for da han trente seg opp på rekordtid etter den siste cellegiftkuren, pådro han seg Ménières sykdom, en konstant tinnitus-støyende plage i øret. Den utløses gjerne av stress og når kroppen er helt nedkjørt, og sykdommen, som er ufarlig, men desto mer plagsom, lar seg ikke kurere. Det er derfor han bruker øreplugger under kampene, spesialkonstruert av audiografkona.

- Jeg har lært meg å leve med tinnitusen, men jeg savner den totale stillheten i skogen. Jeg vet at jeg aldri mer kommer til å oppleve den, sier Christian Berge.

På den annen side:

- Jeg vil helst ha selskap når jeg drar ut i villmarka nå. Av Turid. Emre. Erle. Det er det som er lykke.