Dommen fra de fire damene rundt bordet i Café Horneman er enstemmig. Når Ingrid Bergmans vakre ansikt strålte fra filmplakatene, la kvinner og menn i alle aldre kjapt kursen mot nærmeste kinolokale. Divaens popularitet ble heller ikke svekket av at hun alltid omga seg med mannlige motspillere av det ytterst sjarmerende slaget.
–Jeg var bare 16, men kjøpte meg maken hatt.
Gunvor Moksnes (86) studerer bildet av Bergmans trendskapende hodebekledning fra verdenssuksessen «Casablanca». Helten, Humphrey Bogart, var også stilig, men venninnegjengen ved kafébordet hadde nok mer sans for andre av Bergmans kavalerer på lerretet, stramme karer som Gregory Peck (fra «Trollbundet»), Spencer Tracy (fra «Dr Jekyll og Mr Hyde») samt Cary Grant (fra «Indiscreet»).
Les også: Casablanca-pianoet solgt for 3 millioner
– Hadde dere gabardinkapper også?
– Alle hadde gabardinkapper den gangen, fastslår Hildur «Lillemor» Petersen (85).
Italiensk skandale
Men hva husker damen fra skandalen? Ingrid Bergman sjokkerte kinogjengere over hele kloden og forlot ektefelle og datter i
Hollywood, for å kaste seg hodestups i armene på en svartmusket italiensk regissør?
– Den gamle kaill'n!
Gunvor himler påtatt sjokkert med øynene.
– Klart vi snakket om forholdet – at en mor kunne være så hensynsløs at hun reiste fra den vesle datteren sin. Men vi var nok ikke blant dem som boikottet Bergman. Heller ikke moren min gjorde det, sier «Lillemor» og minner om filmtittelen «Stromboli», fra stjernens stormfulle italienske eventyr. Hun mener å huske den som en fin film.
– I dag skal det nok mer til før vi lar oss sjokkere og forarge over kjendisenes oppførsel, humrer hun.
Wenche Vienberg (72) sitter med et bilde av Bergmans italienske familie. I løpet av to kjappe år fikk hun tre barn med regissøren Roberto Rossellini: Sønnen Robertino og tvillingene Isabella og Isotta Ingrid. Men datteren Pia, fra første ekteskap, ble åpenbart ikke innlemmet i familieidyllen.
– Forholdet mellom Bergman og Rossellini varte uansett ikke særlig lenge. Allerede i 1958 var Ingrid Bergman gift med en annen, konstaterer Wenche tørt.
– Hva med de andre filmstjernene, hadde dere flere favoritter?
Durbin, Day og Temple
– Å ja, Deanna Durbin var en av mine. Hun var kjempepopulær.
Bjørg Moksnes (88) drømmer seg litt bort, bare ved tanken.
– Og Doris Day. Og Shirley Temple, fortsetter Wenche, mens hun mimrer fram storslagne fjellscener fra klassikeren «Heidi», basert på Johanna L. Spyris berømte barnebok.
– Jeg likte Rita Hayworth. Flott dame, det også. I høst er hun med på filmprogrammet her i Hornemansgården, i kasinofilmen «Gilda» fra 1946, opplyser Lillemor, og blar opp i aktivitetskalenderen.
Wenche husker at hun ofte oppsøkte filmer hun likte, flere ganger. En tysk musikkfilm gjorde så sterkt inntrykk at hun så den om og om igjen. Ti ganger ble det visst til slutt. Heldigvis var ikke billettprisene like stive da som nå.
Gunvor kommer brått på en skikkelig grinefilm som gikk på Rosendal i 1944. Den var svensk og het «Rännstensungar».
– Snørr og tårer bare rant og rant, også etter at jeg kom hjem. Bestemor lo litt, og forlangte å bli med på samme film neste kveld. Da begynte hun også å gråte, og enda mye verre enn meg.
De filminteresserte damene er ikke like ofte på kino som i ungdommen. Men de følger med, og har ingen problemer med å se at George Clooney er en skikkelig kjekkas. At sjarmøren omsider har giftet seg, har de også registrert.
Den livlige lille forsamlingen holder seg i form på ulike måter. De går på seniordans, og følger med på fellesturer av ulike slag – til Tautra, Røros, Riga, Kristiansund og Ytterøya – for å nevne litt av sommerens reiseprogram.
Og hva med Ingrid Bergmanns 100-årsdag 29. august? Hvordan skal jubileet feires?
– Vi møtes fast i Hornemannsgården hver lørdag, vanligvis over hvert vårt rundstykke. Men på en slik dag bør vi vel unne oss et kakestykke, ler Gunvor, og de andre ler med. Damene er også interessert i å få med seg den nye dokumentarfilmen om Ingrid Bergmans liv. Den kommer i løpet av høsten og holder slik liv i mytene om den store svenske filmdivaen.
