Hvor er det blitt av fotballøkkene? Er de små uoffisielle banene der unger kan leke med ballen og være i sin egen verden, helt borte? VM i fotball har startet, og vi ser det som en oppgave å lete etter den virkelige grasrotfotballen. Noen må jo tenke på VM i 2018 også.Vi starter letingen innerst i Stordalen, en ekte innlandsgrend i kystkommunen Åfjord. På Stjern skal det være en fotballøkke et eller annet sted langs en skogsvei, får vi høre på By, nabogrenda litt lenger nede i dalen.Ganske riktig, på den første gården i grenda treffer vi Jan Stjern som forteller at løkka lå omtrent fem kilometer innover seterveien.- Da vi var ungdommer, hadde vi både trening og kamper der. Det var alltid en eller annen som hadde bil, men ofte droppet vi skyssen og sprang hjem.Selv om Jan også opplyser at fotballbanen nå er omgjort til kvigebeite, bestemmer vi oss for en befaring. På vei innover møter vi en familie på sykkeltur. Vi ruller ned vinduet, og Ole Torstein Stjern nikker bekreftende.- Råskinnet stadion, ja. Der gikk det for seg, men det må være minst tjue år siden.Størrelsen på det inngjerdede kvigebeitet er imponerende, det må ha vært litt av ei løkke. En velvoksen gran står der midtsirkelen kan ha vært og forteller at det har gått noen år siden Råskinnet levde opp til navnet sitt.

Fra innland til kyst

Vi kjører mot Stoksund og svinger av ved Herfjord. Ved det gamle skipsverftet ligger fullt brukbare fiskebåter og venter på å bli hugd opp. Stolte båter som må ha kostet flere titalls millioner, skal skrotes. Heldigvis er ikke oppgaven vår å finne ut hva som er i veien med norsk fiskeripolitikk, og vi blir raskt satt på sporet igjen av tre jenter som leker med ballen i veikanten. I Herfjord er det lite trafikk, så afalten kan bli løkka. Julie Skjærvik, Anette Storvik og Anette Skjærvik har ikke noen annen mulighet, hvis de ikke drar inn til skolen da, men det er adskillige kilometer.På Stokkøya finner vi ekspedisjonens første ekte løkke som fortsatt er intakt. Mellom veien og fjæra gjør en smal gress-slette nytten. Mål er satt opp og vinduet til den lille brannstasjonen ved siden av er beskyttet med netting. Vi får høre at det er lokalpolitikeren Knut Sundet som har fått i stand løkka. Når han var kar om å få en staselig bru til øya, var det vel ikke noen kunst å ordne med en liten løkke. I duskregnet er det ikke unger å oppdrive, så vi tar en ensom skuddtrening med nyinnkjøpt ball og sko fra sportsbutikken på Årnes.

Råtne mål og uslått gress

- Nå drar vi til Vingsand, sier fotografen. Han husker han tok et bilde for snart femten år siden på en løkke der det var malt «VINGSAND STADION» på bergveggen. Vingsand i Osen er et godt stykke unna, men vi drar mot det forjettede land i en regnvåt fotballøkkeløs vårkveld.Neste morgen skinner sola og vi gleder oss til å inspisere Vingsand stadion - som viser seg å være så godt som nedlagt. Gresset har ikke vært slått på et par år, restene av målstenger og tverrligger ligger og råtner i grøfta, og den stolte graffitien på bergveggen ser vi bare spor av. Men beliggenheten! En perfekt naturlig avgrenset slette med utsikt mot Buholmråsa fyr og havet utenfor.Vingsand syder ikke akkurat av aktivitet denne morgenen, men vi hører en gressklipper i det fjerne. Jeg går etter lyden. Hvem andre møter vi enn Jarle Vingsand, lokalhistoriker, pensjonert lærer og i sin tid aktiv fotballspiller. Riktig nok ble Jarles karriere på banen avsluttet på femtitallet, den gangen spillerne kom utrent rett fra fiskebåten og brukte pausen til å røyke. De reiste rundt med båt og spilte kamper i Stoksund, Roan og Osen.- Når vi spilte på Vik i Bessaker og det var landvind, lå det alltid en færing på sjøen, klar til å plukke opp ballene.Jarle forteller at løkka som ble døpt Ving-sand stadion kom lenge etter at hans tid. Opprinnelig var den en del av dyrkajorda på gården som gammelonkelen hans solgte  til kommunen i begynnelsen av 1970-åra. Nå er den bygdemuseum.- Da jeg vokste opp i 30-åra var det ikke snakk om å trø i graset, nei. Det var nesten ikke mulig å oppdrive en fotball. Nå bor Jarle Vingsand på stedet i feriene og har løkka som nærmeste nabo. Han synes ikke det er rart at den er forlatt, det er jo nesten ikke unger her. De hvitmalte bokstavene på bergveggen likte han ikke.- Hvorfor ikke? - Antagelig hang det igjen litt respekt for bestefar som strevde med dette jordstykket.

«Ein på veggen»

Vi skjønner at vi må lete i en noe yngre generasjon for å spore opp de som spilte på Vingsand stadion - og kanskje finne «synderen» som malte bokstavene. På butikken treffer vi Tone Engan som straks avslører at det trolig var sønnen Øyvind som tok malerkosten fatt. Her møter vi også en kjeledresskledd Pål Rødøy. Førtiåringen er opptatt med malerarbeid, men lar seg overtale til å friske opp gamle kunster på løkka.Han forteller at de ofte spilte «ein på veggen» som gikk ut på at deltakerne etter tur skulle sparke ballen mot bergveggen, gjerne på en slik måte at det ble vanskelig for nestemann å treffe. Den som feilet var ute. Jeg henter ballen og prøver et par runder mot Pål. Jeg er fornøyd med at vi vinner én gang hver, til tross for at han sikkert har finurlig kunnskap om hvordan ballen spretter på de ulike deler av berget.- Hvorfor brukes ikke denne løkka lenger, det er da morsomt å spille fotball, også om man er førti eller femti år?- Jo, men det er ikke så mange av oss heller.

Mil etter mil på leting

Nå blir det langetappe på Volvoen. Osens offisielle stadion på Ørin er en ordentlig bane og utenfor vårt forskningsfelt. Vi kjører over Steinsdalen, ned til Namdalseid og mot Beitstad. Der i omlandet til den tidligere så legendariske fotballklubben Steinkjer, må det da være mange gamle løkker. Sprova stadion og Sør-Beitstad stadion på Vellamelen registrerer vi bare, de er ikke løkker.Kanskje er landskapet for småkupert, kanskje er dyrkajorda for dyrebar, ikke vet vi, men vi kjører milevis med grusveier og snakker med kårkaller og kjerringer, gubber og guttunger, uten å la oss imponere av annet enn de store og flotte trønderlånene i området. Til slutt ender vi på Bartnes der veien ikke går lenger og vi kan se over til Malm på den andre siden av fjorden, med et ekte femtitalls boligfelt.Men hva ser vi rett foran oss? Et fotballmål! Strengt tatt ingen løkke, men et fotballmål utenfor et hus. Her bor Hans Arve Arntzen, kona Gerd Anita Holien og ungene Lasse (13), Steinar (10) og Hilde (9). Når vi først skulle slumpe borti en familie, var dette den rette. Far er leder av junioravdelingen i Beitstad fotballklubb og alle ungene spiller. Det er ikke vanskelig å få til en liten treningsøkt. Her oppmuntres man virkelig til å bli treffsikker med skuddene, for målet står på kanten av en bratt skråning.Siden det er 11 kilometer inn til stadion, blir den private lille fotballøkka mye brukt. Eldstemann sykler gjerne tur-retur, men de andre må ha skyss. Vi ser fort at Lasse har ambisjonene i orden. Han tilbringer timer foran målet hjemme og skyter så hardt med venstrebeinet at bror Steinar ikke engang tør prøve å redde skuddene.

Løkke eller kirkegård?

Men er det virkelig ingen løkker i Beitstad? Jo, ved gammelskolen står det visst fortsatt noen mål. Vi kjører dit, og betegnende nok, en gravsteinlignende bauta over Bartnes skole (1898-1966) ønsker oss velkommen til en ikke lenger brukbar fotballøkke.Vår tilmålte tid ebber ut og vi haster hjem mot Sør-Trøndelag. Rekker ikke engang å stoppe i Verdal der jeg i en fjern barndom spilte fotball på «Steikpanna», en ekte løkke på Haug. Jeg får den ikke ut av tankene og ringer barndomsvennen Torbjørn Guddingsmo som jeg ikke har sett på førti år. Han fortsatte å bruke løkka lenge etter at jeg flyttet som sjuåring.- Steikpanna, ja. Det var en bane helt og holdent styrt av oss ungene. De som var litt eldre lånte seg stubbryter og slådd og fikk utvidet banen. Graset slo vi selv, og leieavtalen med bonden på Haug var at vi skulle være med og luke i nepeåkeren.Torbjørn forteller at ungene organiserte egne små idrettslag, syklet rundt og avtalte kamper og arrangerte loddsalg på egen hånd for å få råd til en fotball. Om vinteren var det skirenn og skøyteløp. Alt foregikk uten innblanding fra de voksne, men han husker at de kunne skrive inn til barnesiden «IF-gutta» i ukebladet Illustrert og få diplomer og merker.- Kanskje blir ungene i dag fratatt noe viktig når vi legger alt så til rette for dem, undrer barndomsvennen min.

Juletrær og ballbinger

Nå passerer vi Åsen med flotte fotballbaner der det kryr av unger - som har kommet til dekket bord. Ordentlige baner med krittstreker, drakter - og sjåførforeldre på sidelinja. Hva kan man si? Det som er bra er ikke alltid bare bra.Ville veiers løkkejakt er ikke helt over. En stikkprøve i Skaun må til. Vi får med oss Rolf Wulvik som kjentmann. På Eggkleiva finner vi en bane som må kunne kalles en løkke. At den har flere mopedspor enn fotballknottemerker, kan være en tilfeldighet. På vei tilbake til Skaun oppdager Wulvik et område mellom veien og Børselva.- Her spilte vi jo fotball, utbryter han. Vi bremser opp og rygger tilbake. Sletta er gjenplantet med juletrær og ble kalt Øya, men Wulvik minnes harde kamper mellom ungdom fra Børsa og Skaun. Vi må avbryte mimringen, for nå skal kjentmannen vise oss et eksempel på dagens fotballøkke, ballbingen.Vi har selvsagt ikke unngått å se dem. Trykkimpregnert trevirke, aluminiumsrammer og teppelagt dansegulvaktig dekke. De er påfallende like, en eller annen oppfinnsom produsent må ha gjort det godt ved å få innpass i fritidsbyråkratiet. Vi er i boligfeltet Gråbakkan der vi får med oss Hanne (12) og Vegard (7) Syrstad Esp inn i bingen. Fotballgleden er sikkert den samme, men vi strever med å la oss begeistre.For oss halvgamle samtidsarkeologer blir det nesten for enkelt å harselere med ballbingene. Kontrasten til Vingsand stadion og Steikpanna på Haug taler for seg. Det er flott at foreldre engasjerer seg og at vi bruker penger på ungenes oppvekst. En ny tid krever sikkert nye løsninger. Noe må likvel ha blitt borte under veis, er det ikke noe som heter spillerom?Selv om vi på vår ekspedisjon ikke fant mange av dem, finnes det ekte fotballøkker i dag også, unger er tross alt unger. De mest unnselige er tydeligvis forsvunnet. Muligens blir det flere habile spillere til VM i 2018 med dagens tilrettelegging, men det var jo ikke muligheten til å bli VM-spillere som fikk oss til å leke med ballen på Steikpanna og andre løkker. Egentlig handlet det bare om løkka i livet.