Det viser syv menneskekropper. Tre levende, fire døde. Til høyre strever to menn med å bære en livløs kropp. Synsvinkelen gjør at den fortoner seg som hodeløs. Midt i bildet sitter en annen person og fortviler over de andre falne som ligger slengt på bakken foran ham eller henne. Vedkommende skjuler ansiktet i sine hender, mens det eneste ansiktet som er fullt opplyst, er den stående mannen som bærer den svøpte, døde kroppen. Men det er hardt, nesten forstenet. Det ligner en maske. I dette motivet er figurgruppens omgivelser heller dystre. Her finnes ingen omsluttende vegetasjon og i tillegg synes det uklart hvor horisontlinjen er - bakken i forgrunnen og himmelen over dem forenes. Slik er de døde og de levende innhyllet i et truende mørke.
Generelt kan vi si at det er en rekke aspekter ved Goya og denne bildeserien særskilt som understøtter påstander om hvor moderne og nyskapende dette kunstnerskapet var i samtiden. Men ett aspekt slår meg, og det angår ikke bare det Goya gjorde innenfor bilderammen, men den rammen han plasserte akkurat denne motivserien i: Avbildningene av det spanske hoffet skjedde i form av fargesterke, unike og store malerier. Til disse krigsmotivene valgte han derimot å bruke en grafisk teknikk.
Dette er gjort før fotojournalismen, i en tid før fotografene gikk ut på slagmarkene og dokumenterte virkelighetens hendelser. Men som fotografiet kan også det grafiske bildet la seg reprodusere, ett bilde kan spres i et ubegrenset antall, over landegrenser. For hva er det han ønsker å formidle her? Krigens grusomhet. Dette er ikke et budskap forbeholdt én bestemt vegg eller ett bestemt lukket rom. Det skal ut til folk!
For ett hundre år siden valgte en rekke tyske ekspresjonister nettopp grafikk som medium da de skulle kommentere verdenskrigenes Europa. For to hundre år siden sto Goya ganske alene i dette valget av teknikk for å visualisere mennesket i napoleonskrigenes Europa.
ukeadressa@adresseavisen.no