Tungt skyts
SKJOLD, 25. - 26. SEPTEMBER 2014. «Faen, nå har du gjort det store,» sa han til seg selv. En 50 år gammel barnevernsarbeider som mesteparten av livet hadde stått i butikk eller jobbet i Forsvaret, sto over ei 16 år gammel jente. Hun lå blodig og forslått og det kunne virke som om hun var livløs. Hun lå som en sekk på bakken. Han hadde kjent henne i noen timer. Nå fryktet han at han hadde drept henne.
Dagen før hadde han blitt oppringt av sjefen. Det kom et følge med en ungdom sørfra, en hel delegasjon. Kunne han skaffe en sjuseter og hente dem på flyplassen?
Han kastet seg rundt, fikset kombibil og sto i ankomsthallen på Bardufoss Lufthavn og speidet ut mot rullebanen.
Det kriblet i magen. Hvem var det som skulle spasere inn i livet hans denne gangen? Det var bare et par år siden han hadde begynt i det private barnevernet, og han likte det. Tok med ungdommer på øvelseskjøring med biler og firhjulinger, kjørte snøscooter. Gjorde ting hyggelige familiefedre gjorde. Han gikk fra omsorgsavdelingen til atferdsavdelingen, og da strammet det seg til. Tyngre skyts, som han sa. Strengere regler. På tiltaket, altså institusjonen, var det én eller to ungdommer. Personalet var inndelt i tre team. Tre ansatte i hvert. De bodde på institusjonen fra mandag til fredag. Så var det ei drøy uke fri, og på igjen fredag til mandag. Det var en livsstil han kunne like.
De andre passasjerene var over alle hauger da han så dem komme ned flytrappa. Først en lav og tynn polititjenestemann i sivil. Deretter ungdommen. Høy og hengslete med hiphop-caps over et mørkt, kortklippet hår. Deretter enda en sivil politimann, samt to kvinner. Han antok at de var fra barnevernet. Han visste hun var 16 år, og at det hadde «vært en del hendelser». Det var alt.
Han måtte se to ganger.
Jo, han så rett. Hun var iført håndjern.
I Idas fotspor
GARDERMOEN – BARDUFOSS, APRIL 2015. Over et halvt år senere gjennomførte vi den samme reisa, på et fly med unge mannlige passasjerer, enkelte av dem i militæruniform. Jeg forsøkte å se for meg hvordan det måtte være for ei 16 år gammel jente å bli transportert med tvang til en landsdel og en institusjon hun ikke hadde noe forhold til. Prøvde å se for meg Ida som i dagene før avreise hadde svelget glasskår etter glasskår, og som under flyreisa drakk vann hele tida, fordi hun var så nervøs, som stadig måtte på do, og som til slutt ble påsatt håndjern fordi hun ikke gjorde som politifolkene sa.
Flyet brøt gjennom skyene og seilte over en tilsynelatende endeløs kjede av enorme hvite fjell. Det var vilt og vakkert. Det var skremmende.
Hvordan var Idas nye verden?
En semitrailer snirklet seg ensomt gjennom skogen. En Rema 1000-bygning dukket opp fra ingenting, ei rundkjøring, ei lita bru og noen betonggrå klosser. Bardufoss sentrum.
«Hvor er jeg?»
SKJOLD, FREDAG 26. SEPTEMBER 2014. «Jeg vil heller sitte på glattcelle enn å være her,» sa Ida. Hun plukket opp en stein og kastet den mot sidevinduet på bilen utenfor institusjonen. Ruta knuste ikke.
Det var Idas første dag på Skjold, hennes nye hjem. En bortgjemt plass på jord, men kjent for tusenvis av menn som hadde utført førstegangstjeneste ved leiren i nabolaget. Nå sto den 50 år gamle miljøarbeideren og så på at den nye ungdommen gikk rolig bort til steinen, plukket den opp og kastet den på bilens frontrute.
Ruta ble pulverisert.
Dagen før, på parkeringsplassen utenfor flyplassen: De sivile politibetjentene hadde unnskyldt seg litt. Det hadde oppstått problemer på flyet, og de hadde sett seg nødt til å få situasjonen under kontroll. Derfor håndjernene.
De kjørte innover Målselvdalen.
«Jeg har hørt det er bjørn her?» sa jenta.
«Det har du helt rett i,» sa miljøarbeideren.
Når han møtte nye ungdommer, var det én ting som gjaldt: Å få praten i gang. Å høre stemmen deres. Og at de hørte hans stemme. Hva de pratet om, var ikke så nøye. Gjerne om bjørn.
Hun var ei hyggelig jente. Humøret lettet, og hun hadde en «positiv tone» med miljøarbeideren, noterte saksbehandleren siden.
De kom fram til huset hvor hun skulle bo. Hun fikk se rommet sitt, hilse på personalet. De spiste kvelds, og noe over midnatt tok delegasjonen fra Stavanger fatt på hjemreisa.
«Jenta var rolig da vi gikk,» noterte saksbehandleren. «Hun tok avskjed med oss på en grei måte.»
DA HUN VÅKNET ETTER en dårlig natts søvn, husket hun flyturen, men ikke hvor de hadde kjørt etterpå, bortsett fra lyskjegla som hadde svinget gjennom mørket. Hun dro gardinene til side og så skog og fjell. Hun var vant til byer og tettsteder, hus, folk, biler og støy. Hun husket at hun trodde Øygarden hadde vært verdens ende, men Øygarden var ingenting mot Skjold.
Skjold var Ødemarka.
«Hvor faen er jeg?»
HAN KUNNE JO IKKE LYVE. Han kunne ikke nekte for at hun var kommet til en mørk og traurig plass langt fra allfarvei. Og han kunne se hvordan hun ble mørkere til sinns utover kvelden.
Ved sjutida om kvelden ville hun ut og ta seg en røyk. Han gikk ut på trappa med henne, så på mens hun tente røyken og la lighteren i lomma, i strid med reglene. Han ba om å få lighteren. Ida svarte at da ville hun ha røykpakka si tilbake. Det kunne hun få, sa han, dersom han fikk lighteren først.
Slik fortsatte diskusjonen, inntil Ida begynte å framsette trusler.
«Dere vet ikke hva jeg er i stand til å gjøre,» sa hun.
Hun gikk inn i huset, rev løs brannvarsleren, kastet den ut på plenen, pakket klærne i en bag og gikk ut av huset mens hun tørt informerte om at rommet nå var i brann.
«Nå drar jeg.»
«Javel,» sa 50-åringen.
Så åpnet han døra til rommet hennes og spaserte rett inn i Idas verden, rett inn i flammene.
After the smashin`
SKJOLD, APRIL 2015. Skjold var et veikryss vi holdt på å dundre forbi. Plassen lå 40 minutter med bil fra Bardufoss, og sentrum besto av Prix, en jern- og motorforhandler, en Shell-stasjon med noe så eksotisk som verksted, dekkskift og salg av bildeler. Og en godterikiosk med et assortert utvalg kniver innlåst i glassmonter.
Vi passerte Skjold leir, og langs en brøytekant noen svinger senere sto en kjent skikkelse og vinket oss inn. Bjørn var Idas primærkontakt, en sindig kar vi hadde møtt under rettssaken i Bergen.
Vi kikket opp til venstre.
En måket innkjørsel ledet til et hus omgitt av en tett bjørkeskog som strakte seg oppover ei fjellside. Et helt vanlig firkanthus. Hvitt. To etasjer.
Var dette alt?
Var dette Idas hjem?
Hvorfor akkurat her?
«SIDEN JEG MÅTTE VENTE på dere, lagde jeg en rapp. Vil du høre den?»
Ida hadde dratt meg opp trappa, forbi branninstruksen som var revet i stykker, teipet sammen og hengt opp igjen. På døra hennes var det påklistret en rød merkelapp med hvit påskrift. «FORSIKTIG,» sto det. Hun deiset ned på kontorstolen ved skrivebordet. Hun hadde smale, mørke render under øynene, burgunder DC-genser med hetta dratt over en mørk caps med Hundreds-logo. Veggene var dekket med fotografier, bil- og spillplakater, verdenskart. «CANDY CRUSH,» sto det på den gule og hvite dyna. Persiennene var dratt for rommets eneste vindu og hindret utsikten til et landskap Ida hadde fått mer enn nok av. Hvis hun bare var alene, satt på rommet og tankene kvernet, pleide hun å synge denne rappen.
«Den beskriver livet mitt, sa hun, satte på instrumentalversjonen av låta Airplanes. Og så rappet ett av landets 1300 institusjonsbarn om hvordan det var å være nettopp det.
Yeah, I could use a dream or a genie or a wishTo go back to a place much simpler than this'Cause after all the partyin' and smashin' and crashin'And all the glitz and the glam and the fashionAnd all the pandemonium and all the madnessThere comes a time where you fade to the blacknessAnd when you starin' at that phone in your lapAnd you're hopin' but them people never call you backBut that's just how the story unfoldsYou get another hand soon after you foldAnd when your plans unravel in the sandWhat would you wish for if you had one chance?
Kommunikasjonsproblemer
SKJOLD, FREDAG 26. SEPTEMBER 2014. Den 50 år gamle miljøarbeideren gikk inn i det brennende jenterommet. Hun hadde stappet dyna under senga før hun tente på, for å få skikkelig fyr. Han trakk dyna ut, hoppet på den til de største flammene var slukket og kastet den ut av vinduet. Han klappet med hendene på rullegardina og kastet også den ut av vinduet.
Utenfor spaserte Ida vekk.
«Du må ikke dra,» ropte de.
Det var mørkt. De visste ennå ikke hvor sterkt hun hatet mørket, og hvor redd hun var for bjørner. De registrerte bare at hun snudde.
Miljøarbeideren gjorde alt for å nå inn til henne den kvelden. Brukte all sin menneskekunnskap, alt han hadde lært gjennom et liv som soldat og i butikk om hvordan du kan takle de mest vriene eksemplarer av menneskene. Han bablet i vei om alt mulig for å spore henne over på andre tanker. Men det var for sent. Hun hadde avgitt flere løfter, og ett av dem var:
«Jeg skal faen meg brenne ned institusjonen.»
Kunne de ikke bare tenne på et bål ute i stedet? foreslo han. Kunne de ikke sette seg ned ved dette bålet, prate sammen og bli kjent med hverandre?
Nei takk, Ida skulle ikke prate. Hun skulle vekk. Hun skulle sprenge seg ut. Hun hentet brannslukningsapparatet og tømte innholdet i første etasje. Hun ropte at hun skulle tenne på huset nedenfra. De måtte bare komme seg ut. Hun hadde skaffet seg et ti centimeter langt glasskår, trolig fra et innrammet bilde hun hadde knust. Hvis noen kom nær henne, sa hun med rolig stemme, ville hun bruke glasskåret.
Forsøk på hyggelig kveld
SKJOLD – BARDUFOSS, APRIL 2015. «Kan jeg få sitte foran? Vær så snill?»
Hun så bedende på meg.
«Selvfølgelig.»
For hva visste vel vi om sikkerhetsregler på dette tidspunktet? Vi ønsket bare at vår første kveld i nord skulle bli hyggelig. Og siden vi ikke fikk ta henne med i slalåmbakken, var planen å reise til nærmeste tettsted, Bardufoss, 40 minutter i bil. Og hvis det kunne glede henne å få sitte i passasjersetet…
Dagens overraskelse: Vi fikk fotfølger på kjøpet. Bjørn måtte være med. Ida hadde begynt å hallusinere i det siste. Kunne plutselig bryte sammen i gråt og snakke usammenhengende om uhyggelige ting hun hadde opplevd, og da trengte hun noen som kjente henne godt.
«Hva vil du finne på i Bardufoss?» spurte jeg.
«Det er ingenting å gjøre i Bardufoss. Ingenting»
Jo, innvendte jeg, ifølge Google var det bowling.
«OK,» sa Ida, som uansett mente vårt besøk var ukas høydepunkt.
Slik var ukeprogrammet, ifølge Ida:
Mandag: Time hos psykologen ved ungdomspsykiatrisk avdeling i Tromsø. To og en halv times biltur ganger to.
Tirsdag: Besøk av oss om kvelden. Som altså ble biltur tur-retur Bardufoss.
Onsdag: Besøk av oss inne på institusjonen.
Torsdag: Besøk fra Idas saksbehandler i Karmøy kommune. Første treff siden hun avleverte Ida på Skjold sju måneder tidligere.
Fredag: Ingen aktiviteter Ida kjente til.
Lørdag. Ingen aktiviteter Ida kjente til.
Søndag: Ingen aktiviteter Ida kjente til.
Bardu Bowling lå rett sør for Bardufoss, like ved Setermoen leir. Det lå i et næringsbygg tomt for folk, bortsett fra innehaveren og kona, som sto og vasket gulvet. I løpet av den neste halvtimen havnet flesteparten av Idas kuler i renna. Da hun plutselig slo en strike, var det til vill jubel fra oss voksne.
Hvorfor gjorde vi dette? Hva var egentlig greia med en reporter, en fotograf, en videofotograf og en barnevernsarbeider som spilte bowling med ei 16 år gammel jente som egentlig ikke ville spille bowling?
Det føltes kunstig, sikkert også for henne. Men hva annet kunne vi gjøre om vi skulle bli kjent med henne? Og hun med oss?
På bilturen tilbake begynte vi voksne å snakke voksent igjen, om den fantastiske naturen, den mørkeblå kveldshimmelen og de slørete godværsskyene som tangerte de spisse, hvite fjelltoppene.
Vi stanset og tok bilder mens Ida satt taus bak Ray Ban-brillene.
«Er det ikke vakkert?» spurte jeg.
«Fittefjell,» sa Ida.
Blod
SKJOLD, FREDAG 26. SEPTEMBER 2014. Hun hadde advart dem. Kom de nærmere nå, ville hun forsvare seg med glasskåret.
Hun gikk ut av huset mens de ansatte fulgte etter. Klokka nærmet seg åtte om kvelden. De hadde stått og sett på mens hun knuste frontruta på institusjonens bil.
«Jeg bryr meg ikke,» sa hun og kastet enda en stein gjennom bakruta.
«Nå stopper vi henne,» sa den 50 år gamle miljøarbeideren.
Han og kollegaen gikk på hver sin side av bilen, for å sirkle henne inn. Han nærmet seg henne mens han holdt ei pute foran seg. Hun forsøkte å sparke ham, men snudde seg plutselig og slo den andre barnevernsarbeideren i hodet. Han så blodet som rant fra hodet til kollegaen, og tenkte at Nå… Nå er det faen meg nok!
Kjøleskapsdøra
SKJOLD, APRIL 2015. «Vi tenkte vi skulle ha vafler i dag,» sa avdelingsleder Ann-Heidi Smith-Meyer og viste oss rundt i den private institusjonen, som var drevet av Aleris.
Huset var rehabilitert utvendig og isolasjonsplastikken blafret fra vinduslistene. Ingen postkasse. Ikke noe dørskilt med navn, men ellers nesten som et vanlig hus. Også inni var det nyoppusset. Hvitmalte panelvegger og lys parkett. Fruktkurv, duft av nystekte vafler, et og annet bilde på veggene. I stua var det en skaisofa, store vinduer ut mot bjørkeskogen og en 50 tommers flatskjerm Ida ennå ikke hadde knust. Kjøkkenet var strøkent, men kjøleskapsdøra var fri for sånne ting jeg forbandt med kjøleskapsdører; skjelvende barnetegninger hengt opp med magneter, utdaterte julegaveønsker, en utklippet Pondus-stripe, familiebilder, postkort...
På kjøleskapsdøra i Idas hjem var det bare et A4-ark med følgende tekst:
HUSREGLERRotid i husetSøndagskveld t.o.m fredagsmorgen: kl 23.00-07.00Fredagskveld t.o.m søndagsmorgen: kl. 00.00-09.00
Andre rutiner:Personal oppbevarer fyrstikker og lightereAlle rydder etter segKontordør er til enhver tid låstVi opptrer høflig overfor hverandrePersonalet tar avgjørelser, og ungdommer tilpasser segBilkjøring: alltid to personer med, og ungdom sitter i baksetet.Vold og trusler aksepteres ikkeMarsvinene skal oppholde seg i eget bur
VI FIKK IKKE INTERVJUE NOEN AV DE ANSATTE. Men Smith-Meyer, ansvarlig for blant annet Idas hjem, kunne svare på spørsmål.
Hun hadde jobbet i barnevernet halve livet. Det var ikke bare en jobb.
«Det er hjertebarnet mitt,» sa hun.
Jeg beundret sosialarbeidere som hver dag utførte en viktig og tung jobb til altfor dårlig lønn. Samtidig kunne jeg styre min begeistring for de som klagde på medias manglende eller overfladiske dekning av barnevernet, samtidig som de gjorde alt for å begrense innsyn, kritiske spørsmål eller offentlig debatt. Men nå hadde de sluppet en reporter og to fotografer fra Aftenbladet inn i et av barnevernets mest hemmelige rom. Smith-Meyer hadde sagt seg villig til å svare.
Hvorfor var denne institusjonen så bra for Ida?
Hvorfor var det så viktig å flytte henne akkurat hit?
Sjeldent vennskap
SKJOLD, FREDAG 26. SEPTEMBER 2014. Lunta ble tent da den 50 år gamle miljøarbeideren så blodet sile nedover kollegaens ansikt. Og han så frykten i Idas ansikt før hun sprang rundt hushjørnet. Han spurtet etter. Hun var ei lang, rask jente og sprang i retning av et nabohus hvor det bodde unger. For alt han visste, hadde hun fortsatt glasskåret i hånda. Han måtte få situasjonen under kontroll før denne kvelden ble en katastrofe.
Amerikansk takling, tenkte han, og kastet seg inn fra sida.
Ida smalt i bakken med ansiktet først.
Så ble det stille.
Han ble stående og se på henne. Hodet hennes landet like ved betongfundamentet til verandaen til nabohuset.
Dæven for en flaks, tenkte han først.
Så svingte lettelsen over i panikk. Det var ingen tegn til liv. Han forsøkte å løfte henne, men hun var som en sekk poteter. Og nå kom kollegaen som nettopp var blitt stukket i hodet.
«Dette er ille,» sa 50-åringen. «Nå har jeg faen meg gjort det store.»
Han hadde tjenestegjort som soldat i Midtøsten uten å være i nærheten av å ta menneskeliv. Så skulle det skje her, hjemme på Skjold? Ei lita frøken han nettopp hadde lært navnet på?
Så hørte han et skrik. Ansiktet hennes var oppskrapet og nesa svær og blodig. Hodet verket og hun ropte «mamma!».
Hun så på gamlingen som hadde sendt henne i bakken.
En sjelden start på et sjeldent vennskap.
«Faen,» sa hun, «du har knekt nesa mi.»
«Ja,» sa han, «vær glad det bare var den.»
Hvorfor Ida havnet i Indre Troms
SKJOLD, APRIL 2015. «At flere av våre hus ligger avsides er bevisst fra vår side,» sa avdelingsleder Ann-Heidi Smith-Meyer.
Grunnen var at det kunne oppstå hendelser som var «ubehagelige både for ungdommen og lokalbefolkningen». Skulle Ida utagere, ville hun slippe å ha naboenes blikk på seg. Likeså dersom hun ble hentet av ambulanse eller politiet, noe som hadde skjedd flere ganger.
Det første huset Ida bodde i da hun kom til Skjold, hadde enkelte naboer. Her hun bodde nå var det ingen naboer. Bare skog og fjell. Og det var en fordel. Da fikk hun ro. I tillegg var huset nyoppusset, innbydende, koselig.
«Men det viktigste er at institusjonen har et fast personale som sørger for faste rammer for Ida. Her møter hun trygge stødige voksenpersoner, som kommer tilbake på vakt nesten uansett hva som måtte skje. Og det er kjempeviktig for en ungdom i krise, at de på institusjonen har folk rundt seg som de stoler på.»
Hun mente også at det nordnorske lynnet kunne være positivt når man jobbet med ungdommer med store utfordringer. De hadde et kaldt hode og et varmt hjerte.
Ida hadde klart å sprenge seg ut av flere institusjoner før hun kom til Skjold. Her møtte hun en institusjon der holdningen var at de aldri skulle gi seg. Uansett hva Ida gjorde, skulle de vise at de var der for henne.
«Vi har erfart at det «å stå i det» er en nøkkel til suksess for de mest utfordrende ungdommene,» sa Smith-Meyer.
«Men Ida vil altså ikke være her. Hvorfor ble hun da plassert helt på andre kanten av landet enn der hennes familie og venner bor?»
«Det er flere grunner til det. Ikke alle institusjoner har plass og mulighet til å ta i mot en ungdom som Ida. Både i forhold til bemanning, godkjenningsordninger og ressurser. Hun er ikke plassert i Nord-Norge fordi hun må være så langt unna. Det handler om hvem som har ressurser til å ta i mot henne.»
I korthet fungerte det slik: Ida ble lagt ut på et slags anbud etter brannen i Øygarden sommeren 2014. Barnevernsinstitusjoner over hele landet kunne tilby seg å ta henne inn, dersom de hadde et faglig opplegg skreddersydd for opphold på tvang. Flere institusjoner i Norge hadde et slikt opplegg. Men det var bare institusjonen på Skjold som tilbød seg å ta i mot Ida.
Så enkelt og brutalt var det.
«Men jeg vil presisere at vi kom fram til at vi kunne gi henne et faglig godt og forsvarlig tilbud,» sa Smith-Meyer.
Hun la ikke skjul på at Idas historikk kunne ha skremt institusjoner fra å legge inn tilbud. Eller som Idas saksbehandler sa i retten to måneder tidligere: De ville ikke ha ungdommer som hadde satt fyr på institusjoner. Da tok de heller en økonomisk reaksjon. Derfor havnet hun på Skjold i Indre Troms. Ikke fordi fagfolk hadde sagt at det var til «barnets beste» å komme lengst mulig hjemmefra. Nei, barnevernstjenesten i Karmøy hadde tvert i mot bedt om at hun ble plassert nær Karmøy.
Ida havnet i Indre Troms fordi ingen andre ville ha henne.
Hva Ida prøver å si
«IDA SIER HUN UTAGERER fordi hun vil vekk fra Skjold. Har du forståelse for det?»
«Ja og nei. Det er klart at det er vanskelig å bli plassert langt vekk fra familie og venner. Og dette er jo et hus som ligger ganske avsides. Samtidig sier hun til oss at hun har det bra her, sammen med personalet. Hun kunne nok ha tenkt seg at det var mer sentrumsnært. Men jeg har ikke forståelse for at hun forsøker å få gjennomslag for ønskene sine ved å utagere. Det har vært vårt utgangspunkt hele veien. Man oppnår ingenting med å true, knuse eller utagere.»
«Ida har forsøkt å ta livet sitt en rekke ganger mens hun har vært på denne institusjonen. Kan opplegget da sies å være vellykket?»
Smith-Meyer tenkte seg lenge om.
«Etter bare seks-sju måneder på et tiltak er det for tidlig å konkludere hvorvidt vi har lykkes eller ikke. Endringsarbeid tar tid. Behandlingsapparatet har sagt at hun ikke har noe reelt ønske om å dø. Dette er hennes måte å protestere på. Men vi har sett en positiv utvikling til tross for at det har vært mange utfordrende hendelser. Hvis man tar hennes bakgrunn og utfordringer i betraktning, er det noe med å finne den rette måten hjelpe henne på.»
Ida var ett av deres vanskeligste tilfeller. Men de hadde lykkes med vanskeligere. Institusjonen jobbet etter tiltaksplaner som var laget av oppdragsgiverne, altså barnevernstjenesten i Karmøy og det statlige Bufetat. Alle ungdommer var forskjellige. Så hva ville det si å lykkes?
«Kanskje er det å lykkes at en ungdom ikke havner i en kriminell løpebane? Kanskje er det å lykkes at vedkommende blir jordmor eller begynner på BI? Noen ungdommer som har vært hos oss, er døde nå. Har vi lykkes med dem? Nei. Men kanskje hadde de det bra mens de var her? Hvis vi får inn en ungdom som har vært på tvang flere ganger i måneden, og greier å redusere antall tvangshendelser til én i måneden, kanskje det er å lykkes?»
«Ida går ikke lenger på skole og sier hun for det meste sitter og spiller på data. Det høres ut som en litt tom hverdag?»
«Ja, det er jeg enig i. Samtidig er dette opp til henne selv. Vi tilbyr en masse aktiviteter. Hun har takket nei, av ulike årsaker. For å gå på skole må du ha ro og mentalt overskudd. Grunnen til at skoleopplegget ble avsluttet, var at hun hadde så godt som ingenting faglig igjen. Hun reiste egentlig bare til skolen og snudde i døra. Sosialt ødela hun en del for seg selv. Ett av selvmordsforsøkene skjedde på skolen. Det var en ganske skremmende hendelse for de andre elevene. Og det var på skolen hun i starten skaffet medikamenter. Én gang i uka reiser hun til ungdomspsykiatrisk i Tromsø. Og da går det én dag. Så det er noe med hvor mye energi hun har til å gjøre noe annet.»
«Hva er målet dere har for Ida de neste månedene? Hvor står hun om et halvt år?»
«Det er å skape trygghet og stabilitet, sånn vi har gjort til nå. At hun skal ha en hverdag som gir henne noe positivt. Hun har søkt på skole. Målet vårt er at hun skal være i stand til å gå på skole når høsten kommer. Hun skal ha en dag med rutiner, og der det stilles noen krav til henne. Jeg tror det er viktig at det stilles noen krav til ungdommene underveis.»
«Hvordan skal dere klare å overbevise Ida om dette. Hun har jo mange ganger sagt at hun hater å bo i denne ødemarka?»
«Det er selvfølgelig en utfordring,» erkjente Smith-Meyer. «Men en annen utfordring med Ida er at hun på den ene siden sier at hun hater å bo her og vil vekk herfra. På den annen side kan hun si til oss at hun aldri skal flytte herfra. Sånn at vi velger å ha lite fokus på det. Vi har fokus på at: Nå bor du her. Sånn er det.»
JEG PENSET INN PÅ IDAS OVERDOSE ved inngangen til påska. Det var to uker siden. Og Ida hadde jo fortalt meg at årsaken til at hun svelget tablettene var en nedtrykkende beskjed fra nettopp avdelingsleder Smith-Meyer: At selv om hun hadde vunnet over barnevernet i retten, selv om vedtaket om tvangsplassering var opphevet, betydde ikke det nødvendigvis at hun fikk flytte fra Skjold.
«Mor hadde sagt at hun skal flytte hjem. Det har aldri vært et alternativ. Advokaten hennes hadde sagt at hun sannsynligvis skal få flytte. Mens barnevernsetaten og Bufetat har vært tydelige på at hun skal være her uansett. Så jeg tror det er litt kaotisk for henne. Da blir det litt vanskelig. Og da er hennes reaksjonsform å ta tabletter, utagere eller knuse. Og jeg kan forstå henne. Hun får ulike beskjeder og vet ikke hva hun skal forholde seg til.»
At Bufetat og barnevernet var tydelige på at Ida skulle bli i nord, fant jeg ikke dokumentasjon for i journalene. Tvert i mot syntes de å være i villrede. Og Idas advokat fortalte meg at han i ukene etter dommen bare hadde ett budskap til Ida: Alt er usikkert.
NÅ KOM AVDELINGSLEDER Smith-Meyer med en overraskende teori. Hun mente Ida hadde forsøkt å si noe gjennom den siste tidas utageringer.
«Ida har sagt at hun i utgangspunktet var glad for å vinne rettssaken. Men hun vil ikke bort herfra. Men det kunne hun ikke si. Hun måtte vise det med handlingene sine.»
«Hva mener du?»
«Hun har sagt at hun ville vise, med sine handlinger, at hun trengte å være her. Hun trengte å være på tvang. Sånn at vi har sett en økning av negativ atferd etter at tingretten opphevet tvangsvedtaket.»
Kunne det virkelig være slik? Snakket Ida med to tunger?
Butikksjefen
PÅ OPPSLAGSTAVLA ble det informert om at fiskebilen kom på torsdager, og i kassene solgte de tørrfisksnacks side om side med tyggis og pastiller. Ellers var Prixen som en hvilken som helst matvarebutikk, bare større enn forventet i ei lita bygd, noe som kom av soldatene i nabolaget.
Ida svinset inn i butikken med hiphop-capsen på snei, hilste på ansatte i kassa og styrte inn på lageret som om det var hennes eget hjem. Inne på butikksjefkontoret kastet hun seg rundt halsen på en kar på rundt 50. Bredskuldret, senesterk, gråstenkt hår og dongeri.
Han langet fram ei bjørneklo og bød på kaffe.
Svein Skille jobbet på institusjonen fra Ida ankom i september og til februar. Da fikk han tilbud om å bli butikksjef på Prix.
LES ALLE TILSVARENE HER:
Les tilsvar: Barnevernsjefen på Karmøy
Les tilsvar: Institusjonen i Nord-Norge
Les tilsvar: Politiet i Rogaland
Les tilsvar: Politiet i Hordaland
Les tilsvar: Institusjonen i Øygarden
Les tilsvar: Bufetat
Les tilsvar: Morens advokat
Omtrent idet han sluttet på institusjonen, hørte jeg ham vitne på telefon for Haugaland tingrett. Han var én av de få som bare hadde pent å si om Ida. «Ei kjempejente,» sa han. «Masse positive ressurser.» At han sluttet, var en enorm nedtur for Ida. «Bestevennen min,» kalte hun ham.
JEG SKULLE EGENTLIG BARE stikke innom og si hei. Men så ble vi sittende og prate på kontoret hans, og plutselig nevnte han at det var pussig at akkurat de to var blitt så gode venner.
For deres første møte hadde jo startet med et smell.
Først da gikk det opp for meg hvem jeg satt overfor.
Svein Skille. Mannen som hadde knekt nesa til Ida på hennes første dag i Nord-Norge. Mannen som et øyeblikk trodde han hadde drept henne. Jeg hadde kjent til historien, men ikke før nå visste jeg at det var ham.
Jeg sa jeg ville høre om alt. Hvordan akkurat de to kunne bli så gode venner. Hva han tenkte om Idas liv på institusjonen. Og hva Ida egentlig ville, slik han så det.
Han snakket gjerne, sa han, men var usikker på om han hadde lov.
Jeg sa at Ida hadde opphevet taushetsplikten, og at i Norge var det slik at taushetsplikten skal beskytte barnet, ikke barnevernet.
Han så på meg og sa han ikke hadde noe å skjule.
«Æ skal fortæll dæ alt,» sa han.