Professor i film- og medievitenskap, Bjørn Sørenssen, er ikke spesielt imponert.

Man skal fremdeles sverge til radio og kasse-tv om man ikke har fått med strømmetjenesten Netflix' enorme suksess med serien «Making a Murderer» i vinter. Sosiale medier og lunsj-diskusjoner på alskens arbeidsplasser har gått av skaftet over rettsprosessen som dokumenteres over ti timelange episoder, der den fattige Steven Avery tilsynelatende blir uskyldig dømt for et mord på en ung kvinne. Plantet politiet bevis? Var det korrupsjon? Og hvem er i så fall den skyldige?

Hvorfor tror du dette har engasjert folket såpass?

Det har sammenheng med utviklingen der filmserier på tv og nett i stor grad framstår som en erstatter for kinofilmens en og en halv- til totimers format. Vi har vent oss til serieformatet og har plutselig ingen vansker med en dokumentarfilm på ti timer, bare vi får den opp-stykket og servert over ti episoder. Kriminalhistorier har gjennom alle tider engasjert folk, så det er ikke noe nytt.

Hva tenker du om serien?

En helt streit mainstream dokumentar-fortelling, som på grunn av distribusjonsformen er blitt fire ganger lengre enn strengt tatt nødvendig. Den reflekterer ikke spesielt over dokumentskaperens rolle i fremstillingen. Hvis den kan få publikum til å reflektere over dokumentarfilmen som virkelighetsformidler, er dette bra, men jeg er redd for at den heller støtter opp under misforståelsen om objektivitet og sannhet som kriterier for dokumentarfilmen.

Les også: «Making a Murderer»-duoen kommer til Norge

Du virker ikke veldig imponert?

Den er veldig konvensjonell, og jeg er egentlig forundret over at den har vekket så stor oppstandelse. Den er ikke spesielt nyskapende, ja nærmest gammeldags i formen med kommentarer og intervjuer med såkalte sannhetsvitner. Dette settes sammen slik at det sås tvil om hovedpersonens skyld. Det som er viktig i denne sammenhengen er mer det at dette er en unik illustrasjon på den nye medievirkelig-heten. Den ble sluppet samtidig på Youtube og Netflix, og sier mye om folks nye bruksmønster av medier og strømmetjenester, som nå er totalt i ferd med å utkonkurrere kinovisninger.

Les også: Adresseavisens anmelder Terje Eidsvåg mener derimot serien gir sjangeren «et rystende løft».

«Making a Murderer» har jo også fått mye kritikk for ikke å vise hele sannheten og for å være svært selektiv i redigeringen. Er dette skillet mellom fakta og fiksjon vanskelig for dokumentarfilmskapere?

Dokumentarsjangeren er en ofte misforstått sjanger. Den har egentlig ikke til hensikt å vise en objektiv virkelighet. Det var på 1930-tallet at skotten John Grierson fant på ordet «documentary» - for den typen opplysningsfilm han laget for den britiske staten. Han definerte også dokumentarfilmen som «kreativ behandling av virkeligheten». For Grierson og den britiske dokumentarfilmbevegelsen var fortelling og argument det vesentlige. For ham var valget av etablerte fortellergrep hentet fra den populære spillefilmen, diktert av ønsket om å kunne nå fram til et massepublikum med et budskap.

Så det er et problem når filmskaperne hevder å sitte på en slags sannhet?

Ja, derfor er det viktig å tydeliggjøre dokumentarfilmens nære slektskap med den klassisk fortellende fiksjonsfilmen, for å bryte ned myten om dokumentarfilmens objektive status. De britiske dokumentaristenes gjentatte insistering på at dokumentarfilmen, gjennom sin nære forbindelse med virkeligheten, var moralsk overlegen fiksjonsfilmen, bidro til å skjule at det nettopp var i bruken av fortellingen at overbevisningskraften i dokumentarfilmen lå.

Så det er nytteløst å skille fiksjon fra virkelighet?

Hvis vi bare nøyer oss med å si at dokumentarfilmen ikke skiller seg vesentlig fra fiksjonen, havner vi i fare for sette likhetstegn mellom dokumentarfilm og fiksjon, noe som igjen innebærer at vi visker ut de forskjellene som tross alt eksisterer mellom dokumentar-filmens argumentative fortelling og den fiktive fortellingen. Hvis vi overser dette, risikerer vi å havne i en form for relativistisk tenkning, som reduserer verden til en sosial konstruksjon der utsagn om verden blir redusert til et valg mellom ulike språklige, kulturelle og ideologiske bestemte fortolkninger.

Men vi bør vel se dokumentarer med en viss skepsis til det vi blir fortalt?

«Kontrakten» vi inngår med dokumentar-filmen er annerledes og dreier seg framfor alt om et annet verdensbegrep enn i fiksjonsfilmen. Når vi gir avkall på den naturlige mistroen og gir oss fiksjonsfilmen i vold, går vi inn i en verden – i møtet med dokumentarfilmen dreier det seg derimot om en verden som deles av tilskuer og film. Dokumentarfilmen framsetter hele tiden påstander om den verden som er der også når filmen er slutt. Den har et uuttalt ønske om å kunne framstå som en «nøktern diskurs» på linje med den vitenskapelige eller politiske diskursen, noe som ikke er mulig så lenge den baseres på de levende bildenes ambivalente form. Det er derfor viktig å understreke at dokumentarfilmens argument er knyttet til dokumentarfilmskaperen – argumentet blir uttalt av noen. Den er en konstruksjon gjennom valg av teknisk utstyr, kameravinkler, bildeutsnitt, lydopptak, klipping, etterarbeidseffekter og lydlegging til den eller de som har stått bak konstruksjonen. Filmens argument er avhengig av en stemme. I dokumentarfilmer som «The Thin Blue Line» fra 1987 blir denne «stemmen» tydeliggjort og filmen understreker det subjektive ved dokumentarfilmen.

Den vil du anbefale for de som likte «Making a Murderer»?

Ja, her følger regissøren Errol Morris opp en rettssak fra Texas, der Randall Adams i 1976 ble arrestert for mordet på en politimann og senere dømt til døden for dette. Da Morris begynte å nøste i denne saken, fant han et antall motstridende opplysninger. I stedet for å følge opp denne saken som en tradisjonell blanding av fortellende og intervjubasert dokumentarfilm, valgte Morris å gi en stilisert framstilling av de ulike og kontrasterende vitnemålene i denne saken gjennom til dels å rekonstruere disse. Rekonstruksjonene av mordet, slik det ble beskrevet av ulike vitner var i tillegg i høyeste grad visuelt stilisert i fotografering (film noir) og bruk av effekter som langsom kino. Morris etterlater tilskueren med et siste overraskende innspill – et lydbåndopptak som mer enn antyder at Adams var uskyldig, men ikke konkluderer med det.

Men du, hva med Steven Avery da? Skyldig eller ikke?

Det er mindre interessant i denne sammenhengen. Som nevnt, er da heller ikke dokumentarfilmen spesielt egnet til å si oss sannheten om denne saken.

ukeadressa@adresseavisen.no

Fikk du ikke med deg pod-casten omAdressert der tv-dokumentaren? Hør den her.