Hun reiste seg opp fra gulvet. Kjente seg helt kald innvending.

Følte ingenting.

Gråt ikke.

Men der og da bestemte «Elena» seg.

Hun hadde blitt sparket og slått av familiens overhode for aller siste gang.

Et spørsmål om ære?

Konfliktrådet i Sør-Trøndelag avslutter nå det nasjonale pilotprosjektet «Et spørsmål om ære?», på oppdrag fra Justisdepartementet. I snart tre år har de meklet i innvandrerfamilier i saker om vold, trusler og sterk kontroll.

– Jeg har vært skikkelig redd for at det skal skje noe virkelig alvorlig, sier prosjektleder Guro Angell Gimse, om enkelte av sakene.

foto
Opprivende konflikter: Rundt dette bordet møtes familiene til mekling - ofte etter forsamtaler og sonderinger i forkant. Leder Iren Sørfjordmo (t.v.) og prosjektleder Guro Angell Gimse i Konfliktrådet i Sør-Trøndelag. Foto: Richard Sagen

Det er et stort spenn: Kvinnen som ble truet med syre i ansiktet av faren. Tenåringsgutten som fortviler over sterk kontroll fra foreldrene. Jenta på ferie i Midtøsten, med en sikkerhetsplan i lomma – av frykt for tvangsekteskap. Faren som ikke forstår: Hvorfor tok barnevernet barna? Gimse har 17 år bak seg i politiet, men også i Konfliktrådet har hun hatt høy puls og hjertebank når mobiltelefonen har revet henne ut av lørdagskosen med familien.

Adresseavisen har fått delvis innsyn i de 42 sakene i æresprosjektet, som omfatter 36 familier i Trøndelag:

• I over halvparten av sakene mener Konfliktrådet at volden, truslene eller kontrollen har vært utløst for å bevare ære eller som en reaksjon på tap av ære.

• De fleste av familiene har bakgrunn fra Afghanistan, Somalia, Irak, Iran og Eritrea.

• I 29 av familiene var vold eller påstått vold en del av bildet. I minst 21 av sakene forelå det en politianmeldelse.

• De fleste sakene kom via politiet, der politiet ifølge Konfliktrådet vurderte mekling som aktuelt. Mange saker kom også via barnevernet, eller direkte fra en av de involverte i konflikten.

«En tenåringsjente blir gravid med en mann familien overhodet ikke aksepterer. Familien frykter det vil spre seg blant egne landsmenn på stedet der de bor. Konfliktrådet får saken fra krisesenteret, hvor jenta bor en periode. Også andre personer med relasjon til jenta er bekymret: Forstår jenta selv at hun befinner seg i en risikosituasjon? I en bekymringsmelding til politiet skriver Konfliktrådet: «Mor mente at friheten i Norge hadde ødelagt for dem og tatt fra dem datteren.» Familien flytter for å komme seg vekk fra jenta.

Et familiemedlem uttrykker at «noen kan dø» dersom jenta «skulle finne på å oppsøke familien for hjelp». Han uttrykte også at han «ikke var redd for fengselsstraff». Det kommer frem at flere i miljøet truer familien. En mannlig slektning kommer også med alvorlige trusler mot henne og barnet, og han skal ha sagt ting som: «Du har glemt gud og du har glemt alle rundt deg» og «Barnet er haram» (arabisk for «forbudt» eller «ulovlig», journ. anm.).*

Dette er en av sakene som Adresseavisen har fått unikt innsyn i. Flere saker i prosjektet kan du lese her: 16 historier om æresrelatert vold, trusler og kontroll.

En annen risiko

Med æresrelatert vold menes det vold som utøves for å beskytte familiens ære. Målet med volden er å forhindre ærestap, eller gjenopprette tapt ære.

– Det er en annen risiko i disse sakene enn i en «tradisjonell» norsk familievoldssak, sier Iren Sørfjordmo, Konfliktrådets leder i Trøndelag.

foto
- Behøver ikke å være redd: Denne familien skrev under på at datteren er trygg hvis hun flytter hjem igjen. Egenærklæring mot tvangsekteskap, husregler, sikkerhetsplaner og andre avtaler er noen av løsningene i samarbeid med andre instanser. Foto: RICHARD SAGEN

I starten torde de nesten ikke å ta i disse sakene. Et av målene med prosjektet var å gi Konfliktrådet mer kunnskap om æresrelatert vold, for bedre å kunne senke risikoen for vold og ekstrem kontroll. For i æresrelaterte saker er det potensielt flere gjerningspersoner:

– Storfamilien er noe annet enn kjernefamilien. Mange familier føler seg presset av personer rundt dem, av patriarkalske strukturer. Det er ikke det samme individfokuset som i norske familier, de har et kollektivt tankesett, og da betyr enkeltindividet mindre, sier Guro Angell Gimse.

Da hun ledet Konfliktrådets familievoldsprosjekt, koblet de ofte på andre slektninger og støttepersoner i meklingsmøtene.

– I norske familievoldssaker har vi tenkt at jo flere øyne og ører som ser, jo tryggere er den voldsutsatte. I æresrelaterte saker er det motsatt: Her kan storfamilien være en direkte risiko og fare, sier hun.

– Jo færre som vet, jo bedre er det.

Siden 2013, i samme periode som æresprosjektet, har Konfliktrådet meklet i totalt 180 familievoldssaker i norske og vestlige familier.

Fryktet hun skulle bli for norsk

Hver gang «Elena» gikk ut av døren hjemme, måtte hun ha med følge. Etter skolen bar det rett hjem. Ingen fritidsaktiviteter i helgene. Ingen klassefester.

– Familien min ble mer konservative enn de var i hjemlandet. De følte enda større trang til å holde på sin kultur og tradisjon her. Vi fikk høre at vi skulle gifte oss med folk fra vårt eget land, at vi ikke kan «blande blod» med andre, sier kvinnen i slutten av 20-årene.

Hun ble fratatt pass og penger, og ble sterkt kontrollert av to mannlige familiemedlemmer. Et feiltrinn hjemme kunne føre til slag og spark.

– De sa: Nordmenn bryr seg ikke, de er kalde. Norske jenter er horer. De likte bare ikke samfunnet her. Jeg fikk ikke henge med nordmenn, for jeg skulle ikke bli som dem.

I flere år hadde hun prøvd å forstå og gjøre som de sa. Samtidig spant tankene: Denne måten å oppdra henne på, og behandle henne på, det kunne ikke være riktig? Hun forsøkte å snakke med dem, uten å nå frem. Likevel ble hun værende, for familiens skyld. For hva ville folk si om dem hvis datteren bare stakk? Og hva ville de si om henne, en enslig ung kvinne?

Men Elena bestemte seg den kvelden, da hun nok en gang tok imot slagene. Hun flyktet til nærmeste krisesenter. Derfra ble hun sendt videre i skjul, med voldsalarm. Familien hennes har ikke vært en del av meklingsprosjektet. Men historier som ligner hennes, går igjen i flere av Konfliktrådets saker.

foto
Den unge kvinnen ønsker å være anonym. I denne reportasjen har vi kalt henne «Elena». Foto: KRISTIN SVORTE

I starten gikk dagene og nettene med til å sitte inne, røyke og drikke kaffe. Matlysten var borte, bekymringene mange.

– De to første ukene var verst, sier hun denne kvelden.

Hun sitter i sofaen hjemme, med beina krøllet under seg og blikket rettet mot skjermen. Intervjuet foregår på Skype.

Hun husker også den intense gleden over å være fri. Endelig trygg. Nye venner og ny jobb. Hun hadde styringen over sitt eget liv.

Samtidig var usikkerheten og den dårlige samvittigheten der. For ikke å snakke om savnet etter familien.

– Du gjør jo de personene du er mest glad i triste. De blir lei seg, og du føler deg dårlig fordi du dro, og fordi de tenker at du har ødelagt æren deres. Du tenker at det er din feil, selv om det ikke er det.

– Hva savner du med dem?

– Jeg vet ikke. Det er jo familien min.

– Jeg har alltid savnet dem. Selv om vi har hatt uenigheter, og det har vært vold, har vi fortsatt brydd oss om hverandre. Vi har det sterke familiebåndet, vi har en spesiell kjærlighet oss imellom, sier Elena.

Etter år under sterk kontroll blir den nye friheten overveldende for mange unge. For Elena var et godt nettverk og gode støttepersoner avgjørende.

– Jeg begynte på skolen, fikk meg jobb og kjæreste. Jeg hadde et godt miljø rundt meg, og brukte Selvhjelp for innvandrere og flyktninger mye. De ga meg råd og stilte opp. Jeg var heldig, for i en sånn situasjon er man ekstra sårbar og utsatt for å havne i et dårlig miljø, sier hun.

– Var du redd for at noen skulle finne deg?

– Jo. Men ønsket om å leve livet var sterkere enn frykten for at de skulle finne meg.

«Tenåringsjenta sier hun ikke vil hjem fra skolen fordi hun er redd for faren. Jenta akuttplassertes vekk fra familien, men etter få uker savner hun dem så mye at hun ønsker å flytte tilbake. En dialog med andre familiemedlemmer gjør henne tryggere på far. Det ender med at jenta flytter hjem, men barnevernet krever at familien må møte i Konfliktrådet i et halvt år. Der sier jenta at hun vil slippe å bære hijab, og at hun har lyst til å møte venner på fritiden. I Konfliktrådet skriver de en avtale om at jenta kan møte venner, men at hun skal varsle foreldrene om hvor hun er. Hun skal ikke oppleve trusler fra familien. Hun slipper å bære hijab, og får selv bestemme når hun vil gå i moskeen.»

Ber om hjelp. Risikerer livet

Fiffi Ndiririra M. Namungunga er seniorrådgiver i Mangfolds– og integreringsdirektoratet (Imdi) i Midt-Norge.

– Vi måtte gå en lang vei for å bevisstgjøre kommunene rundt æresrelaterte saker, og vise at en del av dem som tar kontakt med hjelpeapparatet, faktisk kan sette liv og helse i fare når de gjør det, sier hun.

foto
- Jeg vil bygge bruer, ikke svartmale: - Men jeg tror de alvorlige sakene i Konfliktrådet bare viser en liten del av de konfliktene som er i familier med bakgrunn fra land der æreskulturen står sterkt, sier seniorrådgiver Fiffi Ndiririra M. Namungunga i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi). Foto: RICHARD SAGEN

Hun koordinerer det regionale nettverket for gjennomføring av Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet.

– Vi blir mer og mer flerkulturelle. Dette er ikke lenger et Oslo-fenomen, interessen hos kommunene her i Midt-Norge er økende. Nå bosettes det folk i alle kommuner, så enkelttilfeller kan oppstå over alt, sier hun.

– Det er veldig få alvorlige saker tatt i betraktning at innvandrerbefolkningen er stor?

– Vi vil bygge bruer, ikke svartmale. Men jeg tror de alvorlige sakene i Konfliktrådet bare viser en liten del av de konfliktene som er i familier med bakgrunn fra land der æreskulturen står sterkt. Når innvandrere fra land der æreskulturen står sterkt nå bosettes i det meste av Kommune-Norge, kan slike problemer dukke opp. Da er det viktig å få ut informasjon, sånn at for eksempel naboer kan hjelpe før det går for langt, sier hun.

– Er du ikke redd for unødvendig å stigmatisere en stor gruppe?

– Æresrelatert vold og kontroll er en realitet, og det er viktigere å snakke åpent om det enn å være redd for å stigmatisere.

Vegrer seg for å snakke

Under arbeidet med denne reportasjen har Ukeadressa vært i kontakt med flere av dem som har vært i dialogmøter hos Konfliktrådet. To fedre har først ønsket å snakke med oss, for så å trekke seg fra intervjuet. Noen har fått kontaktinformasjon, men de har valgt ikke å ringe.

Vi har også vært i kontakt med flere unge jenter. En av dem forteller:

– Pappa satte seg flere ganger ned med oss og snakket om ære.

Æren hans var familien hans. Det viktigste for ham er at vi får god utdanning, blir godt gift med en «bra» person med høy utdanning, fra samme religion.

Historien hennes er også historien om en familie som forsøker å manøvrere i sitt nye land.

– Jeg følte jeg måtte velge, at jeg ikke kunne være halvt norsk. Hvis du vil være sosial og ha venner, må du inn i kulturen og integrere deg. Du må være med på festene, du må tilpasse deg de andre. Jeg vil ikke være annerledes, heller. Jeg må jo få være meg selv. Om førti år skal ikke jeg sitte og tenke: Levde jeg for pappa eller for meg selv? Jeg gjorde ikke noe galt, jeg levde rett og slett bare mitt liv. Skal ikke jeg få oppleve kjærlighet? Skal ikke jeg få oppleve ungdomstid?

I en av Konfliktrådets rapporter fra 2013 siteres en av fedrene i prosjektet slik:

– Folk som har utdanning, tenker slik som dere tenker i Norge. Jeg er derfor opptatt av at min datter skal utdanne seg.

– Æren hører til hele slekten, ikke bare familien. Når noen slåss involveres hele familien, foreldre, besteforeldre. De føler de ikke har oppdratt deg på en god måte, sier faren.

En far sier også: «Ryktene spres i og til hjemlandet vårt veldig fort. Dette er et stort problem.»

- Pappa mister kontrollen

Alf-Rune Hasselø sitter på kontoret på Dialogsenteret i Trondheim. Som mekler i flere saker i Konfliktrådet har han vært tett på far.

– For noen av fedrene er det en helt ny opplevelse at dameperspektivet skal være så viktig. Det er de ikke vant til fra sitt eget liv. De har ikke øvd på likestilling siden de var små, sånn som oss, sier Hasselø, som til daglig leder Dialogsenteret.

foto
Tett på fedrene: Dialogsenterets leder Alf-Rune Hasselø (t.v.) har snakket mye med fedrene i æresprosjektet: - Ungdom er friere her, gutter og jenter jobber sammen, koner jobber ute... Det er en vanskelig prosess, sier han. Her planlegger han en konferanse med Namungunga fra Imdi og Gimse fra Konfliktrådet. Foto: RICHARD SAGEN

Han forsøker å komme under huden på fedrene i møtene, stille dem spørsmål som ikke handler om vold og streng kontroll: Hva gjorde du før? Hvordan var det å oppdra barna i Afghanistan eller Tsjetsjenia? Hvordan er det å oppdra barna her?

Hasselø ser et mønster som også flere påpeker:

– Noe går galt for noen familier, fordi det blir vanskelig for dem å starte integreringen sin i Norge. Ungdom er friere her, gutter og jenter jobber sammen, koner jobber ute... Det er en vanskelig prosess. Mange familier blir gjenforent etter år fra hverandre. Når resten av familien kommer etter, går det ikke alltid som far drømte om.

– Hva skjer da?

– Barna får rask kulturkunnskap om Norge, og de lærer seg språket. Pappa har litt lite kompetanse fordi han har jobbet så mye i de årene de har vært fra hverandre. Pappa mister kontrollen, sier Hasselø.

«En kvinne forteller at en mann fra samme land har fulgt etter henne over tid og sagt at han vil spre rykte om at hun er hore dersom hun ikke blir med ham hjem. Saken blir meldt inn fra kriminalvakten og sendt videre til Konfliktrådet. Her møter kvinnen sammen med et familiemedlem. Hun forteller at mannen nærmest er en stalker. Både hun og familiemedlemmet fryktet at mannen ville sverte ryktet hennes blant landsmennene der de bor. Hun er også redd for å ødelegge ryktet til hele familien.»

Den vanskelige friheten

Imamen haster inn glassdørene på Folkets Hus. Et kvarter for sent, med bredt smil og lange steg. Han tar av seg den brune sixpencelua, sier han bare har en liten time til rådighet, for snart kommer det et par som skal gifte seg her. I den grønne sofaen tar imam Abdinur Mohamed Mohamud ikke bare imot folk som skal inngå ekteskap, men også unge jenter som fortvilet søker råd fordi fedrene ikke aksepterer den de har forelsket seg i.

foto
Mekler selv: På dette kontoret i Folkets hus i Trondheim tar imam Abdinuar Mohamed Mohamud i mot fortvilte ungdommer og bekymrede ektemenn. Foto: MARIANN DYBDAHL

Bekymrede ektemenn er også gjengangere i sofaen. Han møter dem på dette kontoret for at de skal slippe å bli gjenkjent av andre i moskeen.

– Noen sier kona vil bli mer «norsk», ikke bruke hijab, gå til svømmehallen, gå til Trondheim Torg ... Menn kommer hit og sier de ikke liker det. De tror kanskje at hun er utro eller gjør andre ting. Da sier jeg at de må snakke sammen, fordi mannen misforstår. De må diskutere det. Ellers kan det gå på hans ære.

– Hva legger du i begrepet ære?

– Det er et stort ord, og mange ganger et stort problem, for eksempel mellom barn og foreldre. Det kan handle om utroskap, narkotika og alkohol, men også om for eksempel klær. Det er ikke lett hvis man kommer fra et samfunn med hijab, og så vil ungdommen gå med hullete jeans, sier imamen, som selv er far.

– Hva er positivt med æreskulturen?

– Veldig mye. Man skal ikke være utro, man skal være ærlig. Man skal ikke juge. For eksempel skal man være ærlig overfor Nav når de spør hvor mye man tjener.

Også han påpeker at mange innvandrere blir mer konservative når de kommer til Norge, og at misforståelser mellom foreldre og barn er et gjennomgående problem.

– Mange innvandrere kan ikke forstå friheten i Norge, hvis de kommer fra mer lukkede land som Iran, Irak, Somalia, Afghanistan.

foto
I en av sakene som Konfliktrådet meklet i, ble familien og datteren enige om at hun selv skulle bestemme når hun ville gå i moskeen. Foto: RICHARD SAGEN

Imamen sier mange muslimer ikke kjenner sin egen religion godt nok:

– Noen tror at man kan tvinge jenta til å gifte seg med den man velger. Det er mange meninger om hvem som bør gifte seg, på grunn av klan, familiebånd og sosiale bånd. I mange land kan ikke jenter velge kjæreste selv. Islam sier at de unge selv kan bestemme, men at foreldrene må godkjenne det. Det er ikke lov til å gjøre noe annet enn å anbefale, det er ikke lov til å bruke tvang eller vold. Det er ingen løsning å skyve vekk barnet, sier han.

foto
Æresbegrepet: Imam Abdinur Mohamed Mohamud sier æresbegrepet har veldig mye positivt ved seg, og innebærer at man skal være ærlig og redelig. Foto: RICHARD SAGEN

Imam Abdinur Mohamed Mohamud tar en pause.

Så sier han:

– En del av det jeg sier – hvis jeg hadde sagt det i Somalia, ville de ment at jeg var en dårlig imam. Men jeg kan si det her i Norge.

På jakt etter ære?

Mandag 28. september satte politiet kursen sørover på E6-en ut av Trondheim. En kvinne av afghansk opprinnelse, 27 år gamle Nilofer Naseri, ble funnet drept på Melhus. Ektemannen ble pågrepet samme kveld, og er nå siktet for drapet.

I Konfliktrådets statistikk over saker i æresprosjektet listes alle 42 saker opp anonymt i et excel-ark, kategorisert etter landbakgrunn, alder, partenes relasjon med mer. Helt nederst, i den siste raden på siden med 2015-saker, står det notert:

«Vold i forbindelse med ønske om skilsmisse. Endte i drap.»

– Mandag 21. september kontaktet hun oss, og sa hun ikke ville møte mannen i et direkte dialogmøte. I og med at mannen allerede var kontaktet, valgte vi å ha en forsamtale med ham med tolk, uttalte Iren Sørfjordmo til Adresseavisen 29. september.

Senere avviste Naseris familie at det var snakk om et æresdrap:

«Dette er en familietragedie, noe som ikke skulle ha skjedd. Vold i nære relasjoner eksisterer i alle kulturer og kan dessverre ende med tragiske konsekvenser. Hennes liv gikk tapt for en slik vold. (…) Det er viktig å presisere at vi mener at denne tragedien ikke har noen befatning med æresdrap, feil oppfattelse av kultur eller religion. Dette er en kriminell handling», skrev de i en uttalelse.

Politiet har også uttalt at ingenting så langt tyder på æresdrap. I over halvparten av sakene i «Et spørsmål om ære?» mener Konfliktrådet at ære var et helt klart moment ved saken. Hos ni av familiene har de konkludert med at ære likevel ikke spilte noen rolle, mens de i resten av sakene synes det er vanskelig å slå noe fast.

– Er det en fare for at dere leter etter æreselementet i vold– og konfliktsaker med innvandrere?

– Ja, svarer prosjektleder Guro Angell Gimse.

– Det kan jo dreie seg om for eksempel vanlig sjalusi her som i norske familier. Æresrelatert blir det ofte når storfamiliens krefter settes i gang, når man er redd for familiens gode navn og rykte. Når vi «leter» etter æreselementer, tror jeg ikke vi kan gjøre så mye mer skade enn å irritere familien det gjelder, at vi tillegger dem motiver de ikke har. Jeg synes det er mer farefullt at vi ikke tenker tanken på æresaspektet. Det er derfor spørsmålstegnet er der, i prosjektet vårt «Et spørsmål om ære?», svarer Gimse.

foto
Hva er tillatt? I noen av sakene diskuteres meklerne hva som er tillat og ikke i islam med familiene. Fedrene er ofte nøkkelen til endring. Foto: RICHARD SAGEN

«En videregåendeelev akuttplassertes hos barnevernet etter at hun forteller om vold hjemme og alvorlige begrensninger i sin frihet. Faren ønsker at hun skal ringe slektningene i hjemlandet og berolige dem når ryktene begynner å gå om hva som har skjedd. Familien er bekymret: Hvor bor hun? Er det gutter der? Jenta savner familien og vil hjem etter kort tid. Familien ønsker ikke tolk fra hjemlandet, og det bestilles telefontolk fra Oslo til konfliktrådsmøtene. Faren forteller at han opplever press fra sitt nettverk, og sier han føler han bør ha kontroll på datteren.»

Frykter rykter

Også foreldrene er blitt revet opp med røttene. Flere savner de et sted å «lette sine hjerter», sier at de ønsker å gi barna mer frihet. Noen sier de er under stort press fra landsmenn her, eller i hjemlandet, som også er aktivt med i livene deres på telefon og via sosiale medier. I flere saker bestilles telefontolk fra Oslo, da familiene ikke ønsker tolker fra stedet der de bor.

Guro Angell Gimse påpeker at det er mange hindre før en familie kommer til dialogmøte eller stormøte i Konfliktrådet:

– De er vant til en helt annen tilnærming til disse sakene: Fra hjemlandet er de vant til at familien skal løse slike ting selv, ikke staten, sier hun.

Konfliktrådet har nå ni meklere med minoritetsbakgrunn, fra land som Bosnia-Hercegovina, Irak og Somalia.

– Vi opplever en større tillit fra partene når vi bruker meklere som kjenner kulturen. Samtidig kan det være en utfordring å bruke en mekler med samme landbakgrunn som familien. Vi velger derfor ofte mekler fra et naboland med tilsvarende kultur når dette er en utfordring.

Hun skriver nå en veileder som konfliktrådene i Norge skal ta i bruk.

– Disse sakene finnes over hele landet, men det er ikke alltid man klarer å identifisere dem så godt.

– Et krisesenter i Sverige har advart mot mekling i slike saker. Er dere trygge på at meklingen har vært til god hjelp?

– De har ikke prøvd mekling selv. Et krisesenter er ingen nøytral arena, slik Konfliktrådet er. Vi ivaretar upartiskheten, og så trekker vi inn politi, barnevern, imam eller andre som er aktuelle, som kan bringe noe inn i møtet. Vi har dessuten indirekte mekling når vi mener partene ikke bør møtes.

– Har dere god nok oversikt over hvordan det faktisk går med de 36 familiene?

– Vi har ennå ikke hatt en ekstern evaluering, så vi kan bare vurdere oss selv. Jeg tror vi har vært til hjelp for veldig mange. De involverte har gitt inntrykk av at de er fornøyde med jobben vår, men vi opplever jo at problemstillingene ikke forsvinner over natta, sier Gimse.

– En av sakene dere håndterte kom tilbake til dere etter at faren ble dømt for vold. I dommen siteres et av barna på at far var «snill når han møtte i konfliktrådsmøtene, men at han var slem hjemme»?

– Det står også at barna merket en forbedring etter meklingen. Vi kan aldri vite om det vi ser her, er det som faktisk skjer i hjemmet. Det kan ligge et isfjell under. Vi håper at vi gjennom prosessen også styrker de involverte i saken, slik at de faktisk melder fra når det eskalerer i vold.

foto
Krevende: Guro Angell Gimse har brukt tid på å sette seg inn i æreskulturen. Konfliktrådet drar nytte av å ha meklere med utenlandsk bakgrunn. Foto: RICHARD SAGEN

Prosjektet i Sør-Trøndelag er en del av regjeringens Handlingsplan mot vold i nære relasjoner fra 2012. I Drammen har de også jobbet strukturert med æressaker i fem år. Heller ikke der kjenner de seg helt igjen i erfaringene fra Sverige:

– Disse sakene krever tid og man kan aldri vite helt sikkert om det de sier i Konfliktrådet, virkelig er det de gjør. I våre saker har det gått «bra» i den forstand at partene forsoner seg. Vi kommer frem til avtaler. Men vår erfaring er at foreldrene ikke gir opp håpet om at barnet skal endre seg. Det tror jeg foreldrene aldri gjør, sier seniorrådgiver Bente Krogstad ved Konfliktrådet i Buskerud.

Hun er spent på å høre resultatene fra prosjektet i Sør-Trøndelag, og sier det – så vidt hun vet – ikke jobbes strukturert med æressaker i resten av Konfliktråds-Norge.

«En tenåringsgutt kommer til landet etter å ha oppholdt seg ulovlig et annet sted i Europa. En eldre bror som allerede har vært her en stund, vil bestemme over ham og begrense hans omgangskrets. Barnevernet og skolen er bekymret for tenåringen, som de opplever som nedstemt. Det oppstår tumulter når storebror ser et festbilde av lillebroren. Han vil ikke akseptere dette, og et annet familiemedlem forsøker å utøve vold mot gutten. Tenåringen vil flytte for seg selv, men barnevernet kan ikke gi han egen leilighet. Han får opp øynene for friheten i Norge, og sier han savner sosial kontakt med jevnaldrende.»

Politisk korrekt

– En ny krig begynner her.

Sarmed Saify dumper ned på en benk på brakka etter halvannen time oppmuntring og dirigering på kunstgressbanen på Ladesletta i Trondheim. Ungdomskoordinatoren i Konfliktrådet er også hovedtrener for Trygg/Lade.

foto
Støttespiller: Sarmed Saify trekker paralleller mellom mekler - og trenerrollen. På fotballbanen har han fokus på spillernes behov, passer på utviklingen deres og støtter dem - og får de selv til å ta ansvar. Foto: KRISTIAN HELGESEN

Han kjenner kodene og innforståtthetene i kulturen. Han vet hvor viktig det er at barna respekterer og adlyder de voksne, og kan dra nytte av sin irakiske bakgrunn i meklingsmøtene.

– Noen fedre kan si det som er politisk korrekt i møtene, si det de tror vi vil høre. Da kan det hjelpe å snakke på «deres» språk, be fedrene definere troen sin, hvordan de forstår ord og begreper som for eksempel «halal» og «haram», sier han, og viser til ordene for henholdsvis lovlig eller tillatt – og forbudt.

Eller i saken der fire unge gutter i en fotballklubb var tatt for naskeri.

– Jeg spurte én av dem: Da du kom hit; du fikk fotballsko, ble integrert og tatt vare på av folk her. Er det halal eller haram å stjele penger? Det er soleklar haram, svarte de. Jeg spurte foreldrene deres, som satt på andre siden av bordet, og også de svarte at det var strengt haram. De sa stjeling er stor synd i deres kultur. Vi har kommet til Norge, vi skal være takknemlige, sa de.

foto
Sarmed Saifyhar dratt nytte av sin irakiske bakgrunn i arbeidet i Konfliktrådet. Foto: Kristian Helgesen

For æreskulturen bringer også mye godt med seg, påpeker han: Det handler om å ta vare på familien, bry seg om fellesskapet. En kultur med stor gjestfrihet og raushet. Samtidig: Mens norske foreldre gradvis gir ungene større frihet, strammes grepet rundt tenåringen i enkelte familier: Ikke alle får velge ektefeller selv, noen jenter – og gutter – er underlagt strengt press på utdanning og kontroll av klesstil og venner. Dobbeltlivet gjør enkelte ungdommer ekstra sårbare for radikalisering, mener Konfliktrådet.

– Du vil være akseptert. Du vil ikke være annerledes, for du ser allerede annerledes ut. Jeg har selv stilt meg det spørsmålet mange ganger: Er jeg iraker eller norsk? Jeg har landet på at jeg er 90 prosent norsk. For noen er situasjonen hjemme en kamp. Det er en krig, sier han.

Veien tilbake

Savnet etter familien slapp aldri taket i «Elena». Etter en tid tok hun gradvis opp igjen kontakten med moren. Snart begynte hun å tilbringe mer tid hjemme. Nå har de funnet tilbake til hverandre, og hun er jevnlig på besøk. De har aldri snakket ordentlig ut om det som har skjedd.

– Jeg har ikke tenkt å la det ligge. Jeg skal spørre dem hvorfor de har gjort det de har gjort mot meg. Hvorfor har vi levd som «slaver» og måttet gjøre alt på deres måte? Hvordan det vil gå, vet jeg ikke. Men jeg vil ha svar. Jeg har mistet flere år av livet mitt. Nå må jeg slite mer for å prøve og få et normalt liv, få det livet jeg har drømt om.

Hun merker at de har forandret seg, også de mannlige familiemedlemmene som sto for volden. De har ikke rørt henne siden. Hun vet ikke hvorfor. Kanskje fikk de en vekker da hun dro sin vei.

– Nå har de sett at jeg kan klare meg på egen hånd.

Jeg har hatt et godt miljø rundt meg, jobbet og forsørget meg selv. De visste ikke bedre, men de har fått et annet syn på ting nå. De har skjønt at de ikke kan bestemme over meg, sier hun.

– Jeg har tilgitt dem.

Hun vil likevel advare andre i samme situasjon mot å oppsøke familien med mindre de er helt sikre på at de er trygge. Samtidig vil hun fortelle sin historie for å vise andre unge at selv når det ser svartest ut, kan det ende godt.

– De må ikke gi opp. Det kan bare bli bedre. De må minne seg selv på at det ikke er deres skyld, for det er det ikke.

Selv har hun tatt et avgjørende valg.

– Jeg skal leve mitt liv. Jeg er ingens eiendom.

foto
Fant tilbake: Selv om hun gikk i skjul, ga hun aldri opp. Nå har «Elena» forsonet seg med familien: - Jeg har alltid savnet dem. Vi har det sterke familiebåndet, vi har en spesiell kjærlighet oss imellom. Foto: KRISTIN SVORTE

* Tekstene i kursiv er basert på delvis innsyn i sakene fra Konfliktrådet, samt dommer fra Sør-Trøndelag tingrett, kildeintervjuer og delvis innsyn i avtaler mellom partene, sikkerhetsplan og egenerklæring ved utenlandsreiser. Flere momenter i historiene overfor, er representative for flere familier i prosjektet.