Kunst og samfunn inngår i en sømløs dialog med hverandre. Noen ganger er imidlertid skillene klare og merkbare: Å gå inn i et museum og stille seg foran et maleri i gullforgylt ramme er selve innbegrepet av en kunstopplevelse for mange.
De forskjellige fargesjatteringene i et forfallent trehus der malingen har skallet av, er ikke nødvendigvis et kunstverk, men det vil også her kunne være snakk om en estetisk opplevelse, og det kan noen ganger også være verdt å stoppe opp foran et slikt objekt. Noen ganger er skillene klare, andre ganger er de mer uklare. Det veksler, og det skal det gjøre.
Vår bildeoppmerksomhet veksler også. Nettopp fordi det forventes at man skal være årvåken når man entrer et museum, prøver man aktivt å se seg rundt og være seg bevisst hva som befinner seg rundt neste sving. Nettopp fordi det forfalne trehuset ikke inngår i en slik kontekst, har vi lett for å overse det som estetisk objekt. Opplevelsesrammen er simpelthen ikke den samme, og vi er kanskje mindre vare. Det er eksempelvis utrolig hvor mange kunstverk i det offentlige rom som overses, selv om de står der - midt i glaninga.
Les flere saker om Trondheims mange kunstverk her.
Bildet «Solstråle» ble 15. oktober 1941 offentliggjort som vinnerbildet av konkurransen om ny forside til Nitedals Hjelpestikker. Tegneren var Sverre Eikrem fra Ålesund. Selv om bildet har endret seg litt i årenes løp, hva gjelder fargetone, linjer og tekstlig informasjon, så er motivet mer eller mindre det samme. Alle har sett den klare, enkle komposisjonen av en furu «tegnet som en mørk silhuett fra kanten av en skrent mot en tindrende sol», for å sitere juryens begrunnelse. Med en mynt - først en ettøring, så en treøring, nå en femøring - som selve solskiven. Likevel: Hvor ofte tenker man over at man i lommen, på peishyllen, i hanskerommet, på nattbordet har Norges kanskje mest reproduserte tegning liggende og slenge?
