Hvem trodde dette da jeg for noen uker siden gikk rundt som arbeidsledig?

Etter å ha blitt kastet ut med valgvannet for fire år siden, har Svein Otto Nilsen gjort et comeback på linje med Lasarus’. Ikke bare ble han valgt inn i bystyret og på fylkestinget, men han ble også stemt inn i menighetsrådet på Ranheim.

Nå sitter han smilende hjemme på Vikåsen, og mens hunden Rocky snorker under spisebordet, kan Nilsen konstatere at en lang politisk reise med til sammen tre partier endte opp i et rødgrønt politisk establishment hvor han de neste årene skal lede byens kultur- og idrettskomité.

– Med tanke på dine politiske krumspring var det kanskje naturlig at din første representasjonsoppgave ble å holde åpningstalen under årets Kaninhopp-NM?

– Det var et fantastisk arrangement med over 900 kaniner, jeg fikk snakket med dommere fra flere land og det var stappfullt med folk. Dagen etter dro jeg tilbake og lovte dem like godt et lokale hvor de kan ha denne typen utstillinger.

Typisk Nilsen, vil mange si, han blir en ombudsmann for alle han møter, og listen over hans politiske engasjement kan måles i tusenvis av leserbrev.

Kampsaker som oppreisning for barnevernsbarna, trikken, Gåsaparken, skjenking av alkohol på idrettsarrangement, borgerlønn, røykerom, sprøyterom og gratis heroin til narkomane, markabeboernes rett til å bygge på utedoene, gratis sykkelpumper og rettferd for utestengte skihoppere og omskjærte guttebarn, har i sum gjort ham til en av byens mest populære politikere.

– Med tanke på at du skal lede kulturkomiteen, det finnes også betydelige kulturelle spor av deg?

– Ja, jeg gikk på kino da de viste cowboy-filmer på Rosendal, og derfor banker jo hjertet mitt ekstra varmt for å få Rosendal opp å gå igjen, og så gikk jeg jo på teater i skoletida, det var jo nærmest et pliktløp, og så har jeg jo vært på konsert med Åge …

– … og så er du jo opptatt av kunst?

– Å?

– Billedhuggerkunst?

– Det kan godt være!

– Du har stått på for å få bykunstneren Otto Nielsen på sokkel i Gåsaparken?

– Å ja, jeg har allerede snakket med den som er ansvarlig for kunst i kommunen.

– Og snart er det kanskje duket for en av dine tidligere kampsaker, en statue av Marve Fleksnes, alias Rolv Wesenlund, i Palmehaven. Som du tidligere har påpekt ble jo Marve sendt til landsfinalen «Mr. Charme 1974» på nettopp Britannia Hotel i Trondheim?

– Å ja, og i den saken gikk jeg så langt at jeg sendte brev og utfordret Olav Thon, den tidligere eieren, og minnet om at en slik statue helt sikkert ville bli et populært innslag i bybildet.

Skatt og skøyter

Svein Otto Nilsen vokste opp i ei blokk i Haldens gate på Rosenborg, med en far som solgte kniver og vekter, og med en mor som reiste land og strand rundt for å pleie trengende, hun var gratis hjemmehjelp. Fra moren arvet han empatien, fra faren gleden av å fiske ørret.

Han spilte trommer i Bispehaugen, men sluttet fordi skarptromma ble for stor for den lille kroppen. Senere forsøkte han seg på trekkspill, men la knappespillet på loftet da faren syntes fuglene utenfor hytta på Lundamo fortjente noe bedre.

Han var en ok skøyteløper, på fotballbanen var det to spark på leggen og ett på ballen, men ellers var han så usedvanlig sjenert at en med en viss grad av sannhet kan hevde at Svein Otto Nilsen de første seksten årene av sitt liv holdt munn, helt til han en vårdag i 1973, i første klasse på Gerhard Schøning skole, antagelig i en time i faget bedriftsøkonomi, åpnet munnen såpass at det sev ut noen setninger om nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep som han hadde lånt av den karismatiske antikommunisten Anders Lange, som blandet eggelikør i sine taler og som nettopp hadde startet partiet som senere skulle bli Fremskrittspartiet.

– Ikke noe tydet på at jeg skulle begynne med politikk, det var utenkelig, men tilfeldighetene ville ha det til at Anders Langes Parti ble opprettet samtidig med at jeg fikk noen tusenlapper i baksmell på skatten, noe som føltes blodig urettferdig for en som hver eneste natt sleit seg opp for å gå med avisa.

Nilsens gamle venner husker ham heller ikke som politiker, de husker ham for hjemmebrentsapparatet som putret og gikk i Haldensgata, hvor han som ung mann flyttet inn i oppgangen ved siden av sine foreldre, og for venneturene til Nilsens familiehytte på Lundamo hvor han hadde et godt forhold til bøndene.

foto
Ombudsmann: Nilsen ser på seg selv som en talsmann for de svakeste, og er ikke så opptatt av om han defineres til høyre eller venstre i politikken. Hans mål er bli valgt inn på Stortinget for Pensjonistpartiet. Hver dag går han turer med Rocky, og henger opp plakater hvor han ber folk om å plukke opp hundebæsjen. Foto: Terje Visnes

Partihopperen

Nilsen hesjet, kjørte hest og spadde møkk, og en periode av livet ville han bli gårdbruker, i det minste gartner, og han stelte hagene utenfor blokka til glede for borettslagets eldre damer.

Senere har han benyttet enhver anledning til å snakke varmt for bøndene. Og han kunne kanskje blitt medlem av Senterpartiet. Eller Arbeiderpartiet. Eller SV. Hvis det ikke var for den baksmellen på skatten.

– Du er blitt kalt Skap-SV-er?

– Ja, og jeg var stolt av det da det kom på trykk. Jeg har kjempet mange viktige saker med Knut Fagerbakke, og som kommunalråd for Frp hadde jeg felles kontorlandskap med Toril Strand fra Ap og Kirsten Reitan fra SV. Hver morgen drakk vi kaffe og løste verdensproblemene sammen, og vi laget også felles forslag for de svakeste i samfunnet, hjertesaker som gikk rett inn i sjela mi. Det er ikke noe galt i å være sosialist. Og det er ikke noe galt i å være Høyre-mann heller, bare du har en sosial profil.

Det var de tjue årene som bystyrerepresentant for Fremskrittspartiet som formet Nilsen til en standhaftig politiker. Fra Carl I. Hagen lærte han at det er viktigere å komme med idiotiske forslag enn ikke å komme med forslag i det hele tatt. Problemet for partilederen var at flere av Nilsens forslag gikk på tvers av den sentrale partilinje, og etter hvert ble det like mye sirkus som brød.

Da «verstingene» skulle feies ut av partiet, og Hagen kommanderte kritiske partimed-lemmer til å ligge i ro, kom Nilsen i beste sendetid gående langs Nidelven hvor han beskyldte partiformannen for å spre frykt i hytt og vær med sine eksklusjonsparagrafer.

Som straff ble kommunalråd Nilsen innstilt på tiendeplass på kommunelista, mens førstekandidaten Kristian Dahlberg Hauge ble sendt på broilerkurs for å drilles i å stå opp midt på natta for å intervjues. Nominasjonsmøtet stemte Nilsen opp på tredjeplass, men han følte seg så dolket i ryggen at han forsvant over til Demokratene, partiet til kompisen Vidar Kleppe, hvor Nilsen senere ble nestleder. Mens Hagen uttrykte glede over å få en ny person på toppen som var pen i klærne. Antagelig hadde Hagen gått glipp av Nilsens opptreden under prinsessebryllupet.

«Så fin en sløyfe du har», skrøt Mette-Marit etter å ha beskuet Nilsens blådress, sløyfa stammet forresten fra Nilsens egen konfirmasjon.

– Hagen beskyldte deg i tillegg for å tenke mer på deg selv enn de politiske sakene?

– Ja, tenk det, jeg som aldri har drevet politikk for min egen del! Min drivkraft har alltid vært å være en slags ombudsmann for vanlige folk, og spesielt for de mest utslåtte.

I kjelleren

Som bystyrerepresentant for Demokratene rykket Nilsen inn en annonse hvor han oppfordret folk til å oppsøke ham med sine problemer, og han åpnet et bitte lite kontor i kjelleren av Rådhuset for at de skulle slippe å registrere seg i informasjonen.

– Jeg slipper dere inn på baksiden, sa jeg da de ringte meg, og noen av dem som kom ville jo helst ikke bli sett. Det kom flyktninger, sosialklienter og rusmisbrukere, og jeg husker spesielt en av dem som truet med å sprenge Rådhuset i lufta. Det handlet egentlig bare om husleia, pengemangel, og etter en kopp kaffe og en prat ringte jeg Nav hvor jeg fikk snakke med en saksbehandler som tok saken hans. Det er ikke dårlige folk dette, bare fortvilte mennesker lengst nede som roper om hjelp.

– Som dommer i forliksrådet hendte det du sprang etter folk for å hjelpe dem?

– Gjennom mine ni år i forliksrådet møtte jeg mange mennesker som var tvunget i kne av inkassobyrå, som selv ikke hadde råd til advokat og ble så nedbrutt i møtet med sine tøffe motstandere at jeg måtte følge dem ut. Noen av dem fulgte jeg til en rådgiver som kunne hjelpe dem med gjeldsordning. Du kan si at jeg tok tak i problemene akkurat der og da. Det er meg. Hjelpe folk før de kommer enda lenger ned i rennesteinen.

Etter 28 år som fast bystyrerepresentant forsvant Nilsen ut av bystyret etter valget i 2011. Han, som tidlig i sin karriere advarte mot «å sy puter under armene på arbeidsledige og sosialklienter», ble selv Nav-er. Et ord han som medlem av Navs brukerutvalg har nedlagt forbud mot å bruke, fordi det er en hån mot alle som ber om hjelp.

Selv fikk han lite hjelp av Nav, sier han. Han følte seg som en kasteball mellom kontorer.

– Jeg sto opp etter at andre hadde dratt på jobb, jeg gikk turer med Rocky og hengte opp plakater om at folk må plukke opp hunde-dritten etter seg, jeg leste aviser og skrev leserinnlegg, men det verste var å møte folk som spurte: «Har du ikke fått deg noe å gjøre?»

Gjennom sytten år i Frionor hadde Nilsen bevist at han var en god selger. Han sto på for Frionor, merkevaren Røkke la ned, og som arbeidsledig forsøkte han også å utfordre mangemilliardæren. «Gi meg Frionor-navnet så skal du få konkurranse», skrev Nilsen. Han fikk ikke noe svar.

Han søkte et par hundre jobber, sier han, og var på flere jobbintervjuer, men det var nederlag på nederlag. Etter hvert trengte han hjelp til å sortere tankene. Noen timer hos en spesialist. Ikke mange. Men noen. Og det hjalp. Han skulle vise dem. Han skulle tilbake til politikken.

Og så kom tilbudet om førsteplassen på Pensjonistpartiets liste.

– Ingen rasist!

Kommer det en busslast med flyktninger, kan Nilsen bruke ord som økonomiske flyktninger og advare mot kaos og norsk utvanning. Men går flyktningene av bussen, er han den første til å be dem hjem til seg.

– Noen kaller deg verdens snilleste rasist?

– Jeg er langt fra noen rasist! Til og med som Frp-er engasjerte jeg meg for at lenge-værende asylbarn ikke skulle sendes ut. Reelle flyktninger har vi et ansvar for å beskytte, men samtidig må vi være knallharde når det gjelder å sende tilbake de som kommer for å sko seg økonomisk. Flyktninger kan heller ikke tilbys jobber før andre, da blir det rasisme og bråk.

– Du var nestleder i Demokratene da noen demokrater i Hurum lot som om de skjøt på muslimer under et møte?

– Ja, dessverre var det en del tullinger på lista som ødela totalt, det var en av grunnene til at Demokratene gikk ned.

– Den gang forsvarte du «skytingen» med at de fleste terrorister jo er muslimer?

– Ja, og det er jo dokumentert, dessverre. Men muslimer flest er ikke terrorister, det er unntakene, og jeg vet ikke om de terroristene er muslimer heller.

Nilsen har tidligere advart mot å slippe innvandrerkultur inn på Folkemuseet. Nå mener han det er helt greit så lenge det ikke tar nuven av stavkirker, altertavler, skimuseet og resten av det norske.

Han har opplevd så mye gjennom livet, sier han, at det har påvirket hjertet.

Faren, som var en sprek mann, ble rammet av en skummel muskelsykdom da han var 56. Det var fryktelig å se faren sin visne inn til en totalt hjelpetrengende grønnsak, sier han, mens moren slet seg ut på å pleie mannen sin. Hjelpeapparatet fungerte ikke, sier Nilsen.

Det gjorde det da datteren Elise fikk lymfekreft.

– En forferdelig beskjed, sier han, den kan ikke beskrives. Redselen. Politikk ble ikke viktig. Bare én ting var viktig.

Nå er datteren frisk. Og Nilsen er engasjert i Barnekreftforeningen.

I 32 år har han vært sammen med sin Trine, samboeren, men da de ville henge kjærlighetslås på Bybrua og gi andre den samme muligheten, fikk han flertallet mot seg i bystyret fordi all denne kjærligheten kunne bli for tung for brua. Men den saken har ikke Nilsen gitt opp. Han har heller ikke gitt opp kampen for å skaffe byens naturister ei skikkelig strand.

– Jeg har kjørt den saken seks-sju ganger i bystyret, og jeg kommer til å kjøre den på nytt rett etter jul, tenker jeg. Jeg bader helst med bukse, men retten til å bade naken er en naturlig ting. Selvsagt må vi ha ei slik strand i Trondheim. Men den må ikke gjemmes bort, og det må være mulig å sykle dit. Jeg har sett meg ut noen plasser som er aktuelle.

Nakenhet er også kultur, mener Nilsen. Alt er egentlig kultur, sier han, alt som kan skape aktivitet. Først vil han gjøre Avant Garden til et sted med aktiviteter hver dag, og så må byen få et fiskeri- og sjøfartsmuseum. Eskene med materiell er stuet ned på Sverresborg, nå er det opp til det offentlige å få kloa i brygga der Tordenskjold Armoury holder til før den havner i klørne på boligspekulantene.

foto
Kulturskiftet: Før var kampen for å legalisere hjemmebrent hans bidrag til kulturen. Nå er Nilsen i gang med å skolere seg i kunst, jazz og kunstnerisk dans for å gjøre en best mulig jobb som leder av byens kultur- og idrettskomité. Foto: Terje Visnes

Kunsten å være folkelig

Nilsen sier han har tenkt tanken. Om Stortinget. Han skal ikke presse seg fram, sier han, men hvis partiet ønsker det vil han forsøke.

– Jeg hadde sjansen noen ganger i Fremskrittspartiet, men jeg likte meg ikke i Oslo og var derfor ikke spesielt interessert. Men neste stortingsvalg er antagelig min siste sjanse, og Stortinget er jo et mål for de fleste som vil utgjøre en forskjell i politikken.

Men akkurat nå er Nilsen mer interessert i å bla seg gjennom sin egen cd-samling med D.D.E., Åge og Too Far Gone fra Kvål. Og Elton John.

– Og Eldbjørg Raknes!

– Det der er sånn jazz-greie, vet du, litt spesiell musikk, sånn klunk-klunk-klunk. Det er ikke sånn musikk jeg spiller hjemme, men jeg fikk den med meg fra JazzExpo på Dokkhuset hvor jeg var invitert. Men ikke skriv Raknes, det er ingen som vet hvem hun er, vet du.

Nilsen sier han er ute for å lære. Tre ganger har han besøkt Rake visningsrom på Brattøra, og ved ett tilfelle ble han stående sammen med en dame som heller ikke skjønte noe av det hun så.

– Men vi tenkte sammen, hva er det kunstneren har tenkt med dette? For meg var det bare noen streker, men hvis du studerer kunstverket og bruker litt tid på det, så er det ei meining bak, vet du!

– Du har utvidet din horisont?

– Ja, ta den der muren som er flyttet fra Berlin og hit, for eksempel, det er jo litt spesielt å få en tagget betongkloss i posten, men da kan man altså tenke, hva er meninga med det?

– Ja?

– Det er jo rett og slett en mur, men følger du den tankegangen, tenker du jo på stengte grenser, og så kommer det en mur mellom Solsiden og den gamle politistasjonen, og der gikk jeg jo med avisa som guttunge, men i dag er det bare en festplass.

– Den muren gjorde deg nysgjerrig, skjønner jeg, det er kanskje det som er litt av meninga med kunst, da?

– Ja, du husker jo diskusjonen om opera, vi var jo imot den også, men i dag er jo opera stort! Og hvem holder på med dans, sa vi før, men da jeg besøkte Dansit, senter for dansekunst i Trondheim, så var de jo så mange, og de flyttet rundt på stoler og bord i en vill fart. Det var kunstnerisk dans! Og de var knallgode!

– Gode tunger sier kultureliten vil spille deg god?

– Jeg synes jo det er artig å lære noe nytt, og det er ikke bare kaninhopp, vet du, kultur er så mye!

– Det er ikke lenge før det kommer nonfigurativ kunst i stua di?

– Nei, her hjemme kommer det ikke kunst på veggene. Her er det kona som bestemmer.

age.winge@adresseavisen.no