Nå er det straks klart for at spente og trønderske elever igjen skal starte på skolen. Spesielt spente er kanskje de aller minste. Førsteklassingene skal starte på et langt skoleløp. Jeg vet at lærerne deres har sett fram til et skoleår helt uten koronarestriksjoner. I stedet for pandemi-bakteppet er det et annet bakteppe som preger årets skolestart. I år er bakteppet at tre av fagforeningene for lærere er i streik.

Å gå ut i streik i år er ikke gjort med lett hjerte. Ingen vet bedre enn lærerne hvor viktig et normalt skoleår er i år. Likevel ble altså streik resultatet av året lønnsforhandlinger. Det er et resultat av at lærere har en arbeidsgiver som ikke verdsetter læreres kompetanse og utdanning. I tillegg har lærerne en arbeidsgiver som ikke anerkjenner at skolen står ovenfor et annet stort problem, en stor lærermangel.

Det er nemlig sånn at nesten 1 av 5 lærere som denne gangen åpner døra til klassene sine ikke er lærere i det hele tatt. 16.400 lærere i norske skoler mangler lærerutdanning. Samtidig jobber 40.000 lærere allerede utenfor skolen. En av tre slutter i yrket i løpet av de fem første årene i arbeidslivet. Søkertallene til lærerutdanningene våre har gått ned i mange år, og i juli var det fortsatt mange ledige studieplasser på 85 studiesteder i landet. Dette er dramatiske tall, som blir bagatellisert av arbeidsgiveren vår. Den samme arbeidsgiveren har nedprioritert lærerne i seks tariffoppgjør på rad, og vår yrkesgruppe har sakket akterut sammenlignet med andre ansatte i kommunene hvert år siden 2017. Aller minst har de med lengst utdanning og lengst ansiennitet fått.

Læreryrket er fantastisk, men det er også krevende. Det er travelt og stressende, det er slitsomt og emosjonelt belastende. Lærere jobber innenfor trange rammer, der kommuneøkonomi legger store begrensninger på arbeidshverdagen. Laget rundt eleven har blitt mindre og mindre, og lærerens oppgaver har vokst i takt med det.

Først og fremst er lærerens jobb å undervise. Dyktige lærere har høy kompetanse innenfor fagene sine. Når lærere brenner for fagene sine, smitter dette over på elevene. Kompetansekravene til lærere har økt de siste årene, og i dag har de aller fleste nyutdannede mastergrad. Vi vet at den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring er læreren. Derfor skal det selvfølgelig stilles høye krav til de som skal lære barna våre det de trenger for å få gode liv som voksne. Da må den lange utdanninga gi uttelling. Det å bruke tid og penger på å ta en lang utdanning må lønne seg, også i offentlig sektor.

Lærere motiveres slett ikke av lønn alene. Likevel må kommunene henge med når konkurransen om arbeidskraft blir tøffere. Når vi ser at erfarne og dyktige lærere forsvinner fra yrket, samtidig som unge mennesker ikke velger lærerutdanning må vi ta grep. Yngre arbeidstakere ser også på lønn når de skal velge yrke, og de mest erfarne lærerne føler seg ikke verdsatt av arbeidsgiver. Etter seks år på rad som lønnstapere er grensa for lærere nådd. Vi kan ikke si at lang utdanning er viktig dersom den lange utdanningen overhodet ikke står i stil med lønna. Hvis vi virkelig mener at kompetanse er viktig i skolen må lønna opp, både for å rekruttere de beste ungdommene og for å beholde de flinkeste lærerne. Hvis vi skal satse på elevene må vi satse på lærerne.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.