Vi står langt ute i ødemarka og beundrer en forseggjort steinhvelvbru. Det er som å se en katedral. Vi spør med andakt, hvorfor bygde de så vakkert når brua ligger et sted hvor ingen ser den?Ville Veier-teamet har kjørt den gamle og fortsatt trofaste Volvo'en til Snåsa for å lete etter smykkene rallarene bygde i 1920-årene. Hvorfor Snåsa? Den fineste brua ligger vel på Raumabanen eller der Dovrebanen krysser Orkla, vil noen kanskje innvende.Hvorfor ikke Snåsa, sier vi som jakter på det som ikke er så påaktet. Dessuten snublet vi for et par år siden tilfeldig over utrolige byggverk langt uti «bushen» som vi ikke har kunnet glemme.Det skal vise seg at de flotte bruene i Snåsa slett ikke er upåaktet, men det kommer vi tilbake til.Som vanlig bruker vi innfallsmetoden og håper at vi finner hjelpere underveis. Tilfeldighetene pleier å være på vår side.- Vi svinger av her, sier fotografen, mens vi kjører langs Snåsavatnet.Vi humper på måfå mot Valøy langs en gammeldags bygdevei. Etter noen kilometer finner vi vår første steinhvelvbru. Den danner en nydelig bue over jernbanesporet, og blir brukt som adkomst til et par gårder.Litt latterlig er det selvsagt å leke oppdagelsesreisende når den neste brua ligger rett ved Bølareinen, helleristningen som er et nasjonalt klenodium og årlig besøkes av femti tusen interesserte. Tegningene som våre forfedre har hakket inn i fjellet for 6000 år siden, gjør inntrykk, men blir for oss enøyde brufanatikere likevel et pliktløp. Det er Bøla bru som imponerer.Med solid eleganse bærer den togtraséen, og gjennom et praktfullt hvelv slipper elva ned mot Snåsavatnet. Men det er en liten hvelvet åpning ved siden av hovedløpet som vekker størst interesse. Hva er det? Med bare litt over en meter takhøyde, kan den ikke være bygget for folk, selv om det nå er lagt en sti gjennom den. Åpning for husdyr, tipper jeg mens jeg kryper gjennom, men det skal vise seg at jeg tar feil.Ikke mange kilometer etter dukker det en ny steinperle opp, en veiundergang med hvelv og jernbane over.Du verden, jernbanearbeiderne kunne faget sitt. Gikk de inn for å bygge så vakkert, eller er skjønnheten en innebygget kvalitet som vi så å si får på kjøpet i den tidens håndverk, undrer jeg mens vi kjører østover.Bruene vi har sett inspirerer til fabulering om hva som gjør at enkelte byggverk oppleves som vakrere enn andre. Kan det ha noe med saken å gjøre at det er brukt grovhogd stein, at jobben er gjort med håndmakt og at naturlovene setter sine egne krav til konstruksjonen? Slik at en god bru uten videre også blir en fin bru.Et skilt med navnet Strindmo og hyttesymbol dukker opp. Vi lar Volvo'en svinge inn. Egentlig er vi litt før sesongen, men får bo i en utmerket campinghytte med tømmervegger.- Jernbanetiden? Dere må snakke med Svein Håkon Jørstad, han vet mye, sier kårkall Per Bjørn Østvik. Kona Åsa lover å holde vedovnen i hytta varm. Jeg ringer Jørstad:- Er det du som er ekspert på de gamle jernbanebruene?- Nei, det er jeg ikke.Jeg frykter jeg har kommet til feil mann, men skjønner at jeg ikke skulle brukt ordet ekspert, for interessert i jernbaneutbyggingen, det er Jørstad virkelig. Vi avtaler kveldsbesøk hos pensjonisten.Det viser seg at vi langt ifra er journalistiske pionerer, for Jørstad har gått foran. I mange år har han samlet inn gamle bilder og fakta fra den spennende tiden. Han har fotografert steinbruer og tufter av de store anleggsbrakkene.Vi sitter i stua til Svein Jørstad og snakker om «stortida» som 1920-årene blir kalt. Ikke bare ble avstengte Snåsa med ett knyttet til et nasjonalt jernbanenett, men anleggsperioden med over 1200 arbeidere var en enorm omveltning. Bønder fikk kjøreoppdrag med hestene, alle som ville fikk bra betalt arbeid, og det var klondyke for de som hadde noe å selge.Men først og fremst var det «den nye tid» som kom til Snåsa. Jernbanen symboliserte modernitet, fremtidstro og velstand.Ingeniørene som hadde de kompliserte beregningene i hodet, var guder. Anleggsbasene som utførte jobben og holdt omreisende rallarer og innleide bygdegutter i ørene, var yppersteprester.Selv var Jørstad knapt født, men faren var ettertraktet anleggsarbeider.- Far fortalte mye og det gav meg lyst til å finne ut mer om perioden, sier Jørstad.Han finner fram album, og vi studerer bilder av stolte arbeidskarer med spader og slegger. Ser inn i uforferdete ansikter. Vi bare aner hva det må ha kostet å få til den snorrette traseen ingeniøren krevde. Det var nok en annen rase som levde den gangen. Veltrente helsestudiogutter ville gitt opp etter første dag på jobb med rallarene.- Blir du med oss opp i Lurudalen i morgen?Jo da, Jørstad er medsammensvoren bruelsker.Den gamle anleggsveien fra Myrset langs jernbanen mot Lurudalen er hellig mark for oss alle tre. Den første perlen kjører vi oss nesten på, en høyreist, perfekt buet bru over togtraséen. Her har man rett ved siden av bygget en ny betongbru. For oss blir det «skjønnheten og udyret».Fra brua ser vi langt nedover toglinjen der den krysser Buråselva. Der må det da være en ny bru? Vi tar oss fram gjennom krattskogen.- Det herre va' reine kunstverket, utbryter Svein Håkon.Vi står på isen i den frosne elva og lar oss nok en gang fascinere av grov naturstein og håndverk av katedralkvalitet. Tenker at her vi står, kommer det praktisk talt aldri noen som kan nyte synet. Likevel valgte de den vakrest tenkelige løsningen.Så kommer toget. I den stille skogen hører jeg et svakt forvarsel fra skinnene. Så, ubønnhørlig og nesten lydløst flerrer noen hundre tonn jern forbi.Toget passerer vår nyoppdagete steinhvelvbru på et lite sekund. Et kort møte mellom to ytterligheter. Toget i hundre kilometer i timen, brua bare ligger der uforanderlig og solid. Brubyggerne er for lengst ute av tiden, men verket står evig. Teknologi fra grekernes og romernes byggverk for to-tre tusen år siden hamler opp med maskinen fra vårt årtusen.Lenger inn i dalen finner vi flere flotte bruer, og til og med steinhvelv som er murt omhyggelig opp, bare for å slippe små fillebekker forbi. I dag ville man ha slengt ned et betongrør og litt pukk.- Ikke alt blir bedre med årene, sukker vi reaksjonært på veien tilbake.Vel hjemme gjør vi to oppdagelser som setter Snåsa-ekspedisjonen i perspektiv.Dagen etter (!) at vi somlet oss ut på reportasjetur har Jernbaneverket sendt sitt forslag til Nasjonal verneplan for kulturminner i jernbanen ut på høring. Her ser vi at bruene vi tilfeldigvis kom over, er unike. Hør bare:Ved Snåsavatnet finner vi «noen av de vakreste kunstbygg vi har på det norske jernbanenettet». Fire steinhvelv ved Valøy, inkludert Bøla bro, er blant de få utvalgte anleggene som blir foreslått nasjonalt vernet! For øvrig får vi oppklart mysteriet med den lille hvelvåpningen, den var laget for å slippe gjennom en vannrenne til en mølle.Brua på Valøy er «et prakteksemplar», og brua over Buråselva, der vi så toget passere, er «den mest spektakulære steinhvelvkonstruksjonen på Nordlandsbanen» og «en bortgjemt skatt som i kraft av sin soliditet har vernet seg selv».Ikke nok med det. Samme dag kommer jeg over en bunke gulnede papirer på et loft. «Sten og betonbroer, forelæsninger NTH 1923 av ingeniør Ed. Harbo». Jeg blar meg skjelvende forbi formler og begreninger for finne ut hvordan ingeniør-gudene tenkte. Det er nesten som å lese Dødehavsrullene:«De estetiske hensyn bør ogsaa komme i forgrunden, og hvælvformen er jo i sig selv meget tiltalende og som regel vil et rigtig konstruert hvælv være i orden i estetisk henseende».Skjønnheten var tydeligvis både innbakt og tilsiktet den gang praktverkene ble bygd. Et sted på vei til vår tid forsvant estetikken i teknikken. Nå er den tydelig vis på vei tilbake. Jernbaneverket er ikke på ville veier når de kaller et av steinhvelvene i Snåsa «en tilnærmet optimal symbiose mellom menneskeverk og natur».
