Erik Wessel sier i et intervju om sin fotoserie av Nidarosdomen at han hadde lett etter et helt nytt uttrykk for dette kirkerommet. For et så veldokumentert sted som dette, så jeg først for meg aparte fotografiske vinkler høyt oppunder taket og zooming inn på gjemte detaljer. Kanskje slik konstruktivistene for hundre år siden eksperimenterte med det fotografiske bildet? Overraskende nok er bildet tatt fra gulvplanet, midt i kirkerommet, mot rosevinduet i vest. Kort sagt, en av de mest konvensjonelle betrakterposisjoner for tilfellet Nidarosdomen.
Men et hint får man kanskje i en annen av kunstnerens uttalelser: «Jeg jobber med foto som maler mer enn som fotograf, og tenker på dette som maleri.» Hvilke maleriske kvaliteter eller tradisjoner ligger så i dette fotografiske bildet? Motivet minner kanskje om de mange treenighetsmotivene fra renessansen? Masaccios kjente freskomaleri, for eksempel.
Men er det noe med selve det visuelle uttrykket som peker i retning maleri her? Korsarmene er formelig presset inn mellom de to høyeste orgelpipene i bakgrunnen. De to hvite stearinlysene fortsetter, som sylindre hentet fra et Léger-maleri, inn i de mindre orgelpipene. Bildet går kant-i-kant med de tydelige trappeseksjonene nederst, og de vertikale bildekantene avskjærer søylene på eksakt samme sted. Toppen på korset ender i rosevinduets midte, og vinduets bue ligger nærmest og hviler på de horisontale korsarmene. Dette er ikke et stort tomt kirkerom, dette er en strengt komponert, symmetrisk og tettpakket bildeflate!
Og videre, er det noe som skiller dette bildet ut fra mengden av fotografiske avbildninger av slike monumentale rom? Bildet viser tydelig trappen opp mot alteret i front, stolradene i mellomgrunnen og rosevinduet i bakgrunnen. Korset er motivets sentrum. Men er det virkelig det? Ett av de mest grunnleggende måter å fremheve noe på i et fotografi er borte: å fokusere, slik at noe blir skarpt, og noe annet blir uklart og havner i bakgrunnen. Her er alt gjengitt like sylskarpt!
Kunstneren har selv sagt at hvert av hans fotografier enten er satt sammen av flere fotos eller er blitt etterbehandlet og manipulert for å få frem et konsistent visuelt uttrykk. Å løse det fotografiske øyeblikket fra tiden, ordne formene på en flate, å innordne dem etter et strengt kompositorisk krav, å etterbehandle linjer og farger, helt til man finner den rette kontrasten der og tonen her. Nærmer vi oss ikke nettopp maleriet nå?