Husk veska di nå da, sier mannen min. Jeg står i gangen og tar på meg sko, jeg skal gå til jobben. Ja da, sier jeg og konsentrerer meg om skolissene mens jeg tenker på at det skal bli morsomt med morgenmøte - og så går jeg ut og lukker døra bak meg. Flirer litt av vitsen jeg skal fortelle kollegaene mine.
- Veska di! roper mannen min når jeg har kommet ned til postkassestativet. Der har jeg stoppet opp, jeg har stått her en stund. Jeg laget først en snøball, for å se om jeg klarer å kaste den helt over veien. Jeg klarer jo ikke det, så jeg lager flere – som jeg også kaster. Når det kommer en bil kaster jeg meg selv bak postkassene, det ble plutselig viktig for meg at ingen skulle se meg.
- Veska di! Mannen min ser meg, selv om jeg bøyer meg ned.
- Ja da!
Sånn, da har jeg veske og jeg kommer meg ned på hovedveien. Nå må jeg gå rett frem, ikke somle. Det har mannen min sagt. Hver dag sier han det. Ikke nøle, ikke dagdrømme, ikke stoppe opp, ikke leke. Åh, en katt! Katta stryker seg mot beina mine, den er grå og kosete. Jeg løfter den opp, kjenner den myke pelsen mot kinnet mitt. Katta vrir på seg, den vil ned og jeg må videre. Jeg sparker i noen isklumper, tenker på hvor morsomt det er å stå på skøyter. Tar noen skøytetak der på gangfeltet, får øye på en skjære oppe i et tre. Hvordan er det å være en fugl? Og hva spiser den? Mark, nå når det snør? Jeg tenker ikke så lenge på det, for jeg kommer på at jeg må klatre litt i treet. Jeg gjør ofte det. Ser hvor langt opp jeg kan komme, lar tankene streife av gårde.
Da kommer en kollega av meg forbi, hun sier at vi må rekke jobben. Så vi slår følge, jeg forteller henne vitsen jeg har tenkt å fortelle alle. Vi stopper opp for å le, så kommer det en mann med en hund. Vi spør om å få klappe den. Hunden heter Pluto og mannen kan fortelle at forrige dag spiste den opp lua hans. Da ler vi enda mer, og holder godt i våre egne luer.
- Skulle ikke dere vært på jobben nå, sier hundeeieren. Jo da, vi skal dit. Vi går videre, prater, rusler, observerer, småspringer, ruller i snøhauger og hinker også litt.
Så er vi der, endelig fremme ved Adressabygget. Om jeg kom tidsnok til jobb? Nja, jeg ble nok bitte litt for sen. Hvor har du vært, spør kollegaene mine. Jeg har bare gått, sier jeg. Hjemmefra og hit, rett frem. Nei, jeg stoppet ikke noe sted. Kan ikke skjønne hvordan tiden kunne gå så fort.
Slik hadde det vært om jeg hadde gått på samme måte som sønnen min, familiens somlete lillebror som alltid kommer for sent. Han glemmer skolesekken sin så å si hver dag han skal ut, det er jo så mye annet å tenke på. Han har én kilometer å gå, fra skolen og hjem. Det kan godt ta én time.
- Jeg har bare gått, sier han. Fra skolen og hit. Jo da, rett frem. Nei da, jeg stoppet ikke noe sted. Han er bare mester i kunsten å somle, virre og surre.
Jeg derimot, jeg klatrer ikke i trær, ikke koser jeg med katter heller. Jeg legger ikke engang merke til dem. Jeg går effektivt, jeg går rett frem uten å se meg om. Jeg kommer alltid tidsnok.