Finnes det noen igjen av ferjene
fra gullalderen for ferjetrafikk? Finnes fortsatt sekstitallsferja?
Vi mener å huske at på Nordmøre går det en ferje av god årgang. Derfor setter vi oss i Volvoen og kjører forventningsfulle gjennom sludd og snø langs E39. I skumringen kommer vi fram til Hennset, der lille M/F "Linge" ligger og venter på oss. Den går i rute over Arasvikfjorden mellom Halsa og Aure.
Vi kjører om bord og studerer støpejernsplaketten på bildekket. Den viser at ferja er bygd i 1967 i Ulsteinvik. Lovende, ferja er 37 år gammel! Utvendig ligner den riktig nok alle andre småferjer, men det er i salongen tidsånden kan vise seg. Vi blir ikke skuffet.
Dette er ekte saker. Her er innredningen fra sekstitallet så å si slik den ble levert som «bygg no. 48» fra Ulstein Mek. Verksted. Med mørke trelister, fine respatexbord med slingrekant i tre sammen med benker i stålrør og rød og blå skai.
Vi i Ville veier er ikke i tvil,
vi liker å få en tvungen pustepause underveis på bilturen. Liker de flytende kafeene der du kan få en uventet prat. Liker å ta en kopp kaffe og kikke utover en gråsvart fjord - og kanskje tenke en tanke du ellers aldri ville ha rukket å tenke.
- Nei, ferjene er noe herk, sier Torgeir Haram fra Sykkylven. Han er på vei til Aure for å hente folk og har kjørt langt. Ferjene gjør bare turen lenger.
Vi mottar replikken
nesten som en ørefik, men noterer den pliktskyldigst som en nødvendig korreksjon. Hvis alle var like entusiastiske som oss, var det jo ikke så morsomt.
Da er det hyggeligere å prate med Ingvar Gjerdevik fra Grisvågøya i Aure som reiser sammen med sønnen Hans Ottar (10). Han er på vei hjem til melking og fjøsstell og synes det er greit med en pause på turen.
- For næringslivet her ute har ferjene vært en hemsko, men vi som ikke reiser altfor ofte, liker dem. Ungene gleder seg til å få reise med det de kaller sveleferja.
Vi har akkurat lagt fra land ved Hennset når ferja stopper og kjører tilbake. Skipperen har oppdaget en forsinket bil som blinker med lysene.
- Vi har det ikke så travelt. Vi kjenner de som allerede har kjørt om bord og vet at de ikke skal rekke en annen ferje. Da snur vi like gjerne, så får vi se et blidt fjes og så slipper bilføreren å ergre seg, sier matros Alf Berg og trekker hetta over hodet for å gå ut i sluddbygene og selge billett til en takknemlig Steinar Hansen. Han har kjørt fra Sunndalsøra.
- Det var farlig glatt i dag,
så jeg torde ikke kjøre fortere. Det er ikke første gang ferja har ventet på meg, de er greie karer, folkene om bord!
I neste øyeblikk er Alf Berg nede i salongen og ber oss forsyne oss med kaffe og vafler eller svele. Pengene er det bare å legge i en kopp.
- Når jeg er på vakt, steker jeg bare vafler, det er en prinsippsak. Men vi har sveler fra forrige skiftet, legger Berg til og røper både toleranse og en uventet opposisjon til sveledominansen på Møre. Det er som å treffe en protestant i Vatikanet. Siden mannskapet på ferjene til Møre og Romsdal Fylkesbåtar er på vakt i ett og ett døgn, blir det nystekte sveler og vafler annen hver dag om bord på M/F "Linge".
Berg tar oss med inn i både bysse, messe og lugarer. Byssa er en åpenbaring. Vi ber til høyere makter om at den også tilfredsstiller forskrifter som er førti år nyere enn de som er slått opp på veggen.
Byssa er gullende ren, tro ikke annet, men innredning, benker og andre detaljer er herlig 60-tall. På en skapdør er det teipet opp en liten, gulnet lapp. Jøss, kan det være . . . er det ikke . . . jo, det må være . . . ferjeselskapets interne, og sikkert hemmelige, sveleoppskrift! Den er det nok ikke meningen vi skal se. Matros Berg som er opptatt med å vise fotografen messa, må ha glemt at statshemmeligheten er synlig. Jeg merker meg ingrediensene, men er forberedt på å benekte ethvert kjennskap til natron og hjortetakksalt dersom MRF-ledelsen tar affære overfor trivelige Alf Berg.
Vi liker oss så godt om bord
i "Linge" at vi tar tre turer over fjorden. Men vi har flere ferjer i sikte, så vi kjører i land, krysser Ertvågøya og stiller oss i kø for 20.15-avgangen på Vinsternes. M/F "Haram" skal ta oss med over til Aukan. Her er det mange biler og enda flere folk, og vi blir dratt med i dragsuget ned i salongen. I øyekroken registrerer vi så vidt plakettene som forteller at ferja faktisk er fra 1965, men ombygd to ganger.
Nede i salongen lar vi oss nesten ikke deprimere av at den er nyinnredet, for her er det liv! Vi skjønner at vi er med på en grensesprengende og snart historisk ferjereise. Den livlige gjengen vi kommer i snakk med er kommuneansatte på vei hjem til Tustna etter «bli-kjent-møte» med fremtidige kolleger i Aure. Om et par år er de to kommunene slått sammen, og grensen vi krysser på ferjeturen blir borte. Ferja blir forresten borte, den også. Bru over Imarsundet er nemlig premien til innbyggerne fordi de sa ja til kommunesammenslåing.
- Jeg stemte imot, sier Kirsti Tinn, som tror hun kommer til å savne ferja.
- Ferja er sosial møteplass. Den er rolig tid og ikke minst svele!
- Hvordan var det å møte Aure-gjengen, spør vi og får et kor av sju-åtte lattermilde replikker. Jo da, Tustna og Aure vil nok klare giftermålet med glans.
Gjengen går i land i det som ennå heter Tustna kommune, mens vi blir med videre når ferja krysser skipsleia mot Edøy.
En enslig, gråkrøllet kar
i sekstiårsalderen har kommet om bord. Han sitter i en krok og blar i et fotoalbum.
Vi forklarer at vi lager reportasje om ferjereiser.
- Kjærleikens ferjereiser?
- Ja visst, har du lest boka til Edvard Hoem?
Mannen ligner så mye på forfatteren at vi lurer på om det kan være Hoem som har fjernet skjegg og dress og begitt seg ut på research-tur for en oppfølger til sin første suksessbok.
Men nei, Hoem-kloningen heter Martin A. Engset, er fra Ørsta og har ikke lest Norges mest kjente ferjereisebok. Men få her i landet har reist mer med ferje enn han. Sunnmøringen er en moderne utgave av en gammeldags kramkar der han kjører kysten rundt med 26 tonn varer i traileren sin. Han gjør om bilen til butikk på det som finnes av småplasser fra Pasvik til Lindesnes, mens han drømmer om ferie i Thailand.
- Ferjer? Nei, huff og huff.
Hvis du hadde reist mellom Lofoten og Bodø og betalt 2400 kroner for overfarten, ville du sagt huff, du også, selv om du ikke er sunnmøring.
På vei tilbake fra Edøy til Vinsternes får vi historien om hvorfor M/F «Haram» er ombygd. I november 1987 var den utsatt for et dramatisk forlis på den strekningen vi nettopp har gått. En feil på en fyrlykt førte til at ferja gikk på grunn. Passasjerene ble raskt evakuert, men det ble kritisk da ferja noen timer senere gikk rett til bunns og mannskapet måtte hoppe i sjøen. Alle ble berget, og etter mye om og men ble ferja hevet.
Svelelukta kjennes helt ut på dekket når vi neste morgen unner oss en ny tur med M/F «Haram». Geir Nilsen er maskinist og svele-steker. Han er den av mannskapet som best har lært seg trikset med å snu svelene uten at de brekker.
Noen få passasjerer er med over til Edøy. Vi kommer i snakk med søskenparet Torbjørn Værø og Astrid Lokemoen. De er på vei til sin tantes begravelse i Edøy gamle kirke. Begge er født på Smøla, men er oppvokst i Kristiansund. Nå bor de på Østlandet.
- Begravelser er også en måte å samle slekta, snart er det vel den eneste, sier Værø med et lett resignert smil.
Det går opp for oss at ferjer ikke må ha autentisk sekstitallssalong for å være spennende. Like bra er det å treffe autentiske mennesker. Som for eksempel ekteparet Arnfinn og Anne Furu. De skal til Frei for å besøke barnebarn. Arnfinn forteller om et liv på sjøen. Som fjortenåring mønstret han på som messegutt på en damptråler, 21 år gammel var han skipper på egen båt, og i en alder av 66 år er han fortsatt skipper. Pensjonen for fiskere og sjøfolk er skrale greier, synes han og sammenligner med hva stortingsrepresentantene nettopp har bevilget seg.
Fire jenter sitter i salongen
på vår siste tur fra Aukan til Vinsternes. En mor og tre døtre. Den eldste leser Erlend Loes «Doppler», mens
tenåringsdatteren blar i et Nemi-hefte. Vi trenger oss på med vårt evinnelige spørsmål om ferjereisene. Mor heter Magnbjørg Ås Harbo og er psykolog. Hun og barna har reist klokken fem fra Sandnes for å besøke mormor og morfar i Mjosundet.
- Jeg vokste opp med ferjene. De var en grei plass å lese gloser på på vei til skolen.
Ferja som Magnbjørg reiste mest med i sin ungdom, den som gikk over Aursundet mellom Ånes og kommunesenteret, er for lengst borte. Vi drar av gårde for å se hvordan det var og hvordan det er.
Ingen har kjørt før oss i nysnøen den siste biten ned til det gamle ferjeleiet. Ånes er blitt en bakevje med en forlatt hytte og et tomt, herskapelig våningshus. Vi parkerer Volvoen der vi ville stilt oss om det var ferje vi ventet på. Nå er det ikke lenger grunn til å se på klokka, så vi tar fram kneippbrød, ost og syltetøy. Lar dashbordet bli spisebord og gumler brødskiver, mens vi ser ut gjennom frontruta. Stirrer på den nedsnødde ferjelemmen med halvrusten betongvippemekanisme, ser over fjorden til Aursundbrua som sammen med to andre bruer og to tunneler erstattet ferja i 1995.
Vi tenker på hvor fort tiden skifter.
Bilferjene er et sekstitallsfenomen. Selv om de første kom i femtiåra, var det da privatbilismen tok av for fullt at ferjeforbindelsene virkelig ble bygd ut. Isolerte øysamfunn fikk flytende vei og tungvinte omveier ble kortet inn. Ferjene var selve fremskrittet. I dag er det fremskritt å bli kvitt dem.
Når vi børster vekk smulene og kjører fra ferjeleiet, trenger vi ikke se oss tilbake. Ingen ferje kommer mer til Ånes. Det er sikkert folket i Aure glad for. Men noen av dem er nok også glad for at de fortsatt har en ferje å reise med, for ingen stopper midt i en tunnel for å spise svele.
