– Er det plass her?
Jeg ankommer herberget som blir brukt som hvilested for pilegrimer, med svett rygg.
I to dager skal jeg være turist i egen by. Begrensninger jeg har gitt meg selv: 1. Jeg skal ikke sove hjemme. 2. Jeg skal ikke kjøre egen bil.
Nordmenn reiser mer i eget land, ifølge Statistisk sentralbyrå. Antallet utenlandsreiser er stabilt. For mitt vedkommende betyr ekstremvarianten av hjemmeferie Levanger i Nord-Trøndelag. En bykommune med 19000 innbyggere, mest kjent for Knut Knudsens OL-gull i banesykling i 1972.
På vei opp til herberget så jeg en vadefugl som fløy i ring over åkeren. Var det et advarende omen? Er jeg i gang med en runddans der jeg har opplevd alt før? Kan folk lære noe av dette?
En vennlig stemme bryter inn:
– Ska det vær nå salt te ølen? Elgchorizopøls?
Flere hjemmeturister
Per-Arne Tuftin, reiselivsdirektør i Innovasjon Norge, som driver Visit Norway, prøver å forklare økningen i hjemmeturismen:
– Det kan skyldes at vi har hatt bra vær de to foregående somrene, men har nok også med trender å gjøre. Nordmenn er mer opptatt av å feriere i eget land, sier Tuftin.
Tuftin viser til at noen drar på hytta, andre besøker slektninger, mens noen igjen foretar en hel rundreise i hjemlandet.
– Nordmenn har vært litt spesielle. I utlandet har vi brukt mye penger på ferie, mens vi i Norge bare har slappet av og stort sett ikke vært med på noe som helst. Ofte er det sånn at man i hvert fall ikke har besøkt museet på ens egen hjemplass. Men nå begynner vi å benytte oss av overnattinger, aktiviteter og museer hjemme, sier Tuftin.
Lokale turister mangelvare
Med kald øl og snackspølse ved Munkeby Herberge får jeg en god start på ferien.
– Vi har hatt noen lokale på middag, men ingen som turister i den forstand, som overnatter, sier Sissel Eldal.
Sammen med Håkon Fiskvik driver hun herberget med beliggenhet ved pilegrimsleden mellom Stiklestad og Trondheim. Hit kommer turister fra store deler av verden – franskmenn, tyskere, dansker og amerikanere, samt nordmenn fra andre deler av landet. Lokale trøndere er fraværende.
– Vi tror vi kjenner vår egen hjemplass, men gjør ikke det i det hele tatt. Vi er det som heter «hjemmeblinde», mener Sissel Eldal.
Et stabbur fra 1681 blir mitt overnattingssted første natt. Flere damer skal gå pilegrimstur i morgen tidlig og har allerede tatt kveld. Håkon viser fram stabburet, forteller om oppstarten i 2009 og alle tilpasningene som er gjort for å tilfredsstille vandrere med moderne behov.
Ved herberget ligger to klostre. Ett i full drift med munker som ber og lager kittost, og ett der det bare er ruinene igjen. I det nye klosteret har jeg aldri vært.
– Mange har ikke det! Det prøver vi å gjøre noe med, sier Håkon Fiskvik.
– Spør de lokale!
Professor Jens Kristian Steen Jacobsen ved Universitetet i Stavanger forsker på turisme og turistopplevelser.
– De som drar på ferietur i Norge, reiser hovedsakelig til fritidshus eller besøker slekt og venner. I de fleste kretser er det mer enn akseptabelt å ta sommerferien i Norge. Men hvis man ønsker å komme seg helt bort fra hverdagsrutinene, kan det være mest effektivt å dra utenlands, slår Steen Jacobsen fast.
I Munkeby starter feriedag nummer to med en dusj i fjøset, etterfulgt av omelett signert Håkon. Ved frokostbordet i mastua på gården sitter to blide, sporty kledde kvinner.
– Turist i egen by er gøy!
47 år gamle Line Solberg fra Isfjorden i Romsdalen snakker av erfaring. Hun forteller om turer opp til suvenirbutikken på Trollstigen for å se hva turistene kjøper. Turisttog til Dombås med fakta om alle svingene på engelsk, tysk og fransk.
– Andre folk fra hjemstedet mitt gjør aldri slike ting. Du må spørre de lokale om anbefalinger. De som kan si at du må gå den stien, sant, råder Line Solberg.
Solveig Ruthsdatter Hanssen (60) fra Tromsø er pilegrimsveteran. Hun forteller engasjert om en tur til Kilimanjaro.
– Du blir helt euforisk når du har vært på toppen, vet du. Mangel på mat og oksygen gjør at du bare springer ned, og får et veldig trykk på tærne. Begge stortåneglene ble blå og ramlet av. 5895 meter. Fin tur, sier Solveig mellom brødskivene i mastua.
– Har du vært turist i Tromsø da?
– Jeg var på arktisk botanisk hage (Tromsø arktisk-alpine botaniske hage) en søndag for to år siden, sier Solveig.
Ute er det sommerens hittil varmeste dag. Ved klosterruinene gjør pilegrimene seg klare til å gå en lang tur.
Det bys på Munkeby-ost. Osten lukter Gaddafis tåfis og Zuccarellos susp, men er god med syltetøy. Skylt ned med lokalt øl faller den i smak. Det aner meg at lokalt øl serveres til det meste i Turist-Norge.
Small talk-vennlig
Eli Kjesbu flyttet for 40 år siden og er tilbake på hjemtraktene.
Hun spør meg om hvilke interesser jeg har. Foreslår at jeg går en tur på kommunens høyeste fjell, Hårskallen. Der har jeg vært mange ganger. Hun viser seg å være fra samme område som meg, og praten går lett.
Jeg forlater pilegrimsfølget for å gå min egen vei. Idet jeg ankommer det nye klosteret, kommer jeg på at jeg ennå ikke har smurt meg med solkrem. Halve bygda vekkes av lyden fra den store bjella ved inngangsdøra når jeg «ringer» på. En av munkene kommer ut.
Jeg får ta en tur i kapellet. Det er lyst og fint. Men det er for lenge å vente på «Sekst» – den neste bønnen. Alt jeg nå ber om, er stødig 4G-dekning. Jeg tar fatt på turen ned til sivilisasjonen.
I årets Travellers' Choice Awards hos Trip Advisor er de ti beste reisemålene i Norge rangert. Trondheim havner på niendeplass – bak steder som Stranda og Flåm. Mitt hjemsted er ikke på lista. Reiselivsdirektør Per-Arne Tuftin mener Trøndelagsregionen begynner å markere seg.
– Spesielt når det gjelder mat. Der var det ganske kjipt før, men nå begynner Trøndelag å få mye oppmerksomhet, blant annet med Den gylne omvei i Inderøy, sier Tuftin.
Han kommer med et salgsargument som taler for norgesferie:
– Det er alltid en jævel som har vært på finere steder, men hvis du kan fortelle om en matopplevelse i Trøndelag eller fisket på Finnmarksvidda, så skiller det seg ut, og det er dessuten veldig in, sier Tuftin.
Hilseplikt
I «Hilsegata» i Levanger sentrum, en sommergågate med skilt som oppfordrer til å hilse på forbipasserende, har innbyggerne shorts og slentrende ganglag.
To tiggere har plassert seg ved et hushjørne. En fyr i SUV kjører nesten ned en mann og hans afghanske mynde. De hilser ikke.
Ved servicekontoret i rådhuset, som også fungerer som turistkontor, er det langt fra turistkø. Hjemmeturister er ikke dagligdags her.
– Du må ta ferja ut til Ytterøy og se på kobbergruvene! Det er litt spennende, sier Marit Hæreid Sandstad ved servicekontoret når hun hører om prosjektet mitt.
Sammen med Bente Elden, også hun ansatt ved servicekontoret i Innherred samkommune, ramser hun opp hva en turist kan finne på.
– Hvor ferierer dere selv?
– Jeg tenker meg til Kreta, sier Bente Elden.
– Jeg skal være her, men frykter det kan bli kjedelig, sier Hæreid Sandstad og ler.
Øyhopperen
Jeg har sjø rundt meg på alle kanter. Ytterøy, beskrevet som Trondheimsfjordens perle, er også et populært feriested for sørtrøndere. Jeg har ikke vært der på mange år, selv om ferjeturen bare tar om lag 30 minutter.
En ytterøyning gir meg bilskyss innover øya. Jeg befinner meg straks på øyas eneste restaurant, Rampa, anbefalt av flere.
På ferie snakker man gjerne om turistfeller, er dette en? Samtidig, det er jo det eneste stedet.
Siri Endresen (44) fra Arendal er innflytter og skjenker meg øl fra det lokale mikrobryggeriet. Folk lever av kylling på Ytterøya, dermed: «Kyllingpils».
– Jeg driver egen restaurant på Gran Canaria om vinteren – Casa Siri. Driveren av Rampa var innom der, og hun sa at jeg ville passet bra her oppe. Jeg kom hit for første gang i fjor og er her om sommeren. Et fantastisk sted, sier Siri om både øya og restauranten.
Jeg dingler på en barkrakk som eneste gjest inne. Det er midt på dagen, og utenfor sitter en gruppe pensjonister fra fastlandet i varmen og spiser tradisjonskost.
På tide å jobbe
Casa Siri-Siri er gjestfriheten selv. Hun har vært på Gran Canaria i 12 år, men forteller at hun vurderer å trappe ned. Siri vil se mer til moren i Arendal og søsteren med familie. Miljøet rundt puben på den spanske ferieøya har vært familien hennes. Hun forteller om bowlinglag, vandrergrupper og pengeinnsamlinger til fattige.
– Arendal må jo være et sted der innbyggerne ferierer i egen by?
– Foreldrene mine ferierte alltid på campingen 20 minutter unna. Sydenturen tok de om vinteren. De jobba på kontor, kunne gå klokka tre og sa at de hadde ferie om ettermiddagen, kvelden og i helgene, sier Siri.
Vi har snakket i nesten en time når den blide sørlendingen forteller at hun må gå og bytte.
– Jeg skal snart på jobb.
– Du er ikke på jobb?
– Nei, jeg begynner fire. Nå var jeg bare innom og skulle slå av en prat med Laila.
Solbrent nakke, såre føtter
Er det slik at flere holder seg hjemme i sommer på grunn av urolige tider?
Reiselivsdirektør Tuftin i Innovasjon Norge svarer:
– Det er skummelt å si noe om. Men det er klart, en svak krone gjør det dyrere for oss nordmenn å dra til utlandet. Vi bruker ikke argumentet med krona direkte, men det ligger litt i kortene, sier Tuftin.
Tilbake på fastlandet har jeg blitt solbrent, i kjent sydenstil. Nakken brenner og føttene er såre når jeg dumper ned med enmannstelt på Levanger camping, noen svømmetak sør for sentrum.
Over teltet kan jeg nesten se hjem. Et ungt tysk par bruker kvelden til å vaske klær og klø hverandre på ryggen utenfor en Caravelle.
Fra tidligere vet jeg at mange i Levanger har «hytte» på campingen. Jeg går for å lete.
Syklisten og hjemmeturisten
– Her har vi noe for oss selv! Vi har vært her siden 90-tallet. Den plassen man kommer fra, betyr mye, sier May Anita Hansen.
May Anita er det nærmeste jeg kommer campingturist i egen by i dag. Hun er fra Levanger, men har bodd nordpå siden 70-tallet. Hun snakker trøndersk med meg og nordlending med ektemannen Hermod Arne Johansen fra Storsteinnes i Balsfjord, som sitter inni vogna.
En gang sykla Hermod sørover til Levanger. Det tok fire og et halvt døgn, forteller han.
May Anita synes det er greit å være turist i egen by. Hun føler seg fortsatt hjemme i Levanger. Hun kjøper resonnementet om at det er best å holde seg hjemme i urolige tider.
–Jeg tenker at jeg holder meg til Norge. Når du hører om det som skjer i verden – det er forferdelig, sier hun.
Ingen jetlag, bare underlag
Noen timer senere drar jeg igjen teltdukglidelåsen. Det er på tide å oppsummere: Jeg har sluppet passkontroll og har ikke trengt å veksle til ny valuta. Ingen svindel, tror jeg. Jeg frykter ikke for mobilregningen. Jeg har ingen jetlag, men et underlag lånt av en bekjent i nærheten. Jeg har ikke slitt med å gjøre meg forstått. Jeg har møtt og snakket med en hel del andre turister, samt lokale. Du må være utadvendt på lokal ferie, og prøve å se på det rundt deg med nye øyne.
Jeg har gått tre mil, men reisen føles lengre. Idet måseskrikene tar meg inn i natten, drømmer jeg om Trollstigen. Om Kilimanjaro. Gran Canaria. Casa Siri.