Hei, hvor kommer du fra?

– Jeg er fra Østerrike, en liten by i nærheten av Salzburg som heter Bad Ischl.

Hvorfor er du her på Pilegrimsgården?

– Jeg har gått pilegrimsveien fra Oslo til Trondheim, vi kom hit i går etter å ha gått i 30 dager. Den første natten overnattet vi i skogen med sovepose. Vi fant ikke noe herberge.

Hvordan har du lært norsk?

– For ti år siden var jeg i Bergen et halvt år og jobbet for Røde Kors sykehjem. Da lærte jeg språket og forelsket meg i hele landet! Jeg ville tilbake for å gå i Norge, men ikke bare i fjellet, det var viktig for meg personlig å gå pilegrimsleden.

Hva betyr det for deg å være pilegrim?

– Å gå en vei med en veldig viktig sak på hjertet. Du går hver dag, du står opp, lager frokost, pakker sekken din, og går. Du har egentlig ikke tid til noe annet. Du er ikke turist. Det viktigste er å gå, med det målet å komme til Nidaros. Jeg kan ikke helt forklare det, det er litt mystisk. Det handler om noe veldig dypt i sjelen, og det spiller ingen rolle om du er protestant eller katolikk. Veien er viktigere.

Er Gud personlig for deg?

– Ja, veldig personlig. Jeg er katolikk, men å gå denne veien handler om så mye mer også. Egentlig er det en luksus. Å ha tid i fire uker, bare til å gå. Du må ikke tenke på jobb eller familien, du er bare alene med deg selv. Vi var to og senere fire, men jeg måtte likevel gå veien selv. Og egentlig er det en luksus, å ha fokus bare på det. Du kommer langt bort fra alt som er viktig i hverdagen. Du har en sekk, min veide 14 kilo og det var kanskje litt for mye, men der har du alt du trenger. Ellers tenker du ikke så mange høytidelige tanker på veien, det har du ikke tid til, hahaha!

Hva tenker du på?

– «Hvor er veien? Finner jeg den? Hvor er neste markering?» «Hvor finner jeg et herberge, hvor kan jeg kjøpe mat?» Det er ikke alle dagene du finner en matbutikk på veien.

Hva gjør man da?

– Du må planlegge og ha med deg mat. Av og til blir det veldig enkelt, bare suppe og brødskiver.

Hvem har du gått sammen med?

– En venn, Ludwig Breidt. Jeg tenkte det ikke var så klokt å gå helt alene. I Norge bor det ikke så mange mennesker, det er lange strekninger uten folk. Etter tre dager traff vi en dame fra Tyskland, og hun gikk med oss til Nidaros. På Hamar traff vi Michelle fra Sveits, så da vi kom hit i går, hadde vi blitt fire. Det var ikke planlagt, men det ble sånn.

Hvor viktig er samværet med andre mennesker på en slik tur?

– Egentlig veldig viktig. Vi hadde mange fine opplevelser med mennesker på veien. Det er lettere å komme i kontakt med folk når jeg snakker litt norsk. Ett av stoppestedene var Ringen rehabiliteringssenter ovenfor Mjøsa. Der fikk vi kaffe i dagligstuen, og jeg pratet i vei med menneskene som var der, om elger og om hage.

Om elg og hage?

– Ja! Vi så ingen elg på turen selv. Men ei på rehabiliteringssenteret fortale om en elg som hadde kommet i hagen hennes og spist opp alt, haha!

Akkurat det skjer vel ikke så ofte i Østerrike?

– Nei, vi har ikke elg i Østerrike! Hjort har vi.

Har du hatt hjort i hagen?

– Ja, av og til. Jeg har pratet med folk underveis om matlaging også, det er jeg interessert i. Jeg spurte husvertinnen i det ene herberget om hvordan jeg lager lefser. Hun viste meg oppskrifter inne på kjøkkenet sitt og ga meg smaksprøver. Hun forsøkte å ringe svigermoren sin også, for å få en spesiell oppskrift, men svigermoren var ikke hjemme. Neste dag gikk vi videre tidlig, og etter to timer kom en bil etter oss. Det var mannen hennes, som kom med tre håndskrevne oppskrifter fra svigermora! Hahaha! På tjukklefse, tynnlefse og lapper.

Så nå blir det lefser i Bad Ischl også?

– Ja, haha!

Men enn så lenge er dere her i Trondheim.

– Ja, i dag hadde vi en veldig fin liten andakt med pilegrimspresten i Nidarosdomen. Det var en fin avslutning. Og så hadde vi en liten siesta etterpå!

Hvor sliten er du etter å ha gått den lange veien?

– Egentlig er jeg ikke sliten. Du går hver dag og blir vant til det. Men vi må omstille oss. I formiddag var vi inne i byen, og der var det litt for mye mennesker og bråk. Vi har vært så mye ute i naturen, uten å treffe så mange. Vi trenger litt tid til å venne oss til at det er travelt og masse butikker og mennesker som går hit og dit. Det er litt mye.

Kommer du til å gå denne turen igjen?

– Kanskje. Men først vil jeg til Nord-Norge. Jeg leter etter en vei jeg kan gå dit.

Eva Laimer

Alder: 56

Yrke: Shiatsu-behandler

Sted: Nidaros Pilegrimsgård