Tidlig morgen med kaldt vintervær. Sparkføret må være bra på Hølonda, tenker vi.Det føles godt å sette seg bak det store bakelitt-rattet i vår litt skakke 71-modell Volvo 142, anskaffet som reportasjebil for Ville Veier. Med vinterdekk som ikke er brukt siden 80-tallet, forlater vi E6-en og putrer forbi Ånøya mot Korsvegen på stadig bedre snøføre.Vi vil prøve å finne bygdeveiens sparkkjerringer. De som tar seg fram til butikken på svusjende meier med den gode gamle sparken som trofast hjelper. Er de fortsatt der, undrer vi, eller har veihøvler, strøbiler og hissig trafikk fortrengt dem langt utenfor brøytekanten?Det skal fort vise seg at Hølonda er stedet. Riktignok får vi oss en liten støkk i livet på slutten av dagen, men bli først med til Korsvegen:Solveig Sunnset er allerede i fint driv ut fra parkeringsplassen på Coop'en når vi blinker inn. Jeg hopper ut og må rope etter henne, litt bardus blir det kanskje, men vi kan ikke la ei ekte sparkkjerring slippe unna!En riktig fin Rapp har hun, påmontert en liten trekasse der hun har plassert sine nyinnkjøpte åtte kilo hvetemel. Kassen ble snekret som sete til sønnen da han var liten for over tretti år siden, nå blir den brukt av barnebarnet, og til varetransport.- Sparken er real, vi er mange kjerringer som ikke kjører bil, sier Solveig.Volvoen durer videre mot Gåsbakken. Utenfor Hølonda samvirkelag står to sparker parkert. Mens vi venter på at eierne skal dukke opp, tar vi en markedsøkonomisk sparkstøtting-passiar med bestyrer Frode Kjøsen.Han har snart solgt ikke mindre enn 30 sparker i vinter, kanskje fordi han frister med fast tilbudspris, 860 kroner for en stor spark (herre) og 789 for en mellomstor (dame). Ingen fare for at sparkstøttingen skal gå i glemmeboken her i bygda!Nye sparkprodukter er til og med utviklet. Ekstrautstyr som brede plastmeier til bruk på grus og dyp snø, barnesete, plog og lys, er å få kjøpt.- Goddag, vi kommer fra Ukeadressa for å lage reportasje om bruk av sparken, sier jeg, i forsiktig tilnærming denne gangen, til damene som sitter utenfor butikken og røyker i sju minusgrader.- Dere må bare ikke holde på så dere får sparken, kommer det fra en av dem.Vi møter Oline Gåsbakk, nettopp fylt 75 år. Hun sparker til butikken for å handle to-tre ganger i uka, fem kilometer hver vei. Det kan ikke falle henne inn å be noen om bilskyss. Nei, spark er best!- Jeg har brukt sparken siden jeg var veitjongen, sier Oline som er kårkjerring på en gård ved Svorksjøen. Hun har åtte unger og nesten like mange sparker.Iført treningsdrakt, ørevarmere og isbrodder som gir skikkelige fraspark, legger hun i vei hjemover.- Hvorfor sparker ikke du, spør jeg en rødhåret dame som er godt under halvparten så gammel som Oline.- Nei, jeg bor da over fem kilometer unna.- Da er du ikke like sprek som Oline.- Si ikke det, når jeg kommer hjem, skal jeg ut på en lang sparktur for å få trim foran en lang arbeidshelg.Ikke dårlig! På Hølonda kan man tydeligvis ikke komme i snakk med en dame som ikke er sparkpike. Vi avtaler å møte henne på Jårenveien om en liten halvtime.Grønnkledd med flagrende hår ser vi henne framme i veien. Berit Estenstad heter hun, byjenta som fant seg kaill på Hølonda og som stortrives på bygda.Hun stiller med sparken til svigerbestemor. Den er påmontert brems og er ellers litt lealaus i vangen etter utstrakt og hasardiøs festkjøring med mange passasjerer.- Vil du sitte på?Jeg lar meg ikke be to ganger. Kjøring med veteranvolvo er flott, men en tur med en av Hølondas sparkpiker må være rene himmelen!- Skal tro hva kaillen vil si om han ser at jeg kjører rundt med fremmede mannfolk, sier Berit, uten å virke altfor bekymret. Hun har tydeligvis brukt sparken før og lar det stå til ned bakken. Jeg klamrer meg fast og unngår så vidt å havne i snøfonna.Berit er glad i å bruke sparken, men er redd Vegvesenet ødelegger moroa: - De er for tidlig ute med å strø.Vi kjører tilbake mot Gåsbakken. Se der, roper fotografen begeistret. Like før skolen kommer tre unger på spark hundre meter foran oss. Jeg bråstanser, fotografen hopper ut og gjør seg klar. Et fint motiv er på vei mot oss.Plutselig stopper de og sparker med dinglende ransler så fort de kan vekk fra oss. De rett og slett flykter! Vi kan ikke annet enn å kjøre etter, og tar igjen de tre småjentene idet de berger seg inn på nærmeste gårdstun.- Ble dere redde, spør jeg så snilt jeg kan.- Ja, litt, sier en av dem andpusten.Vi forklarer og beklager, og jentene blir like greie som alle de andre sparkjentene i Hølonda. Kristine, Aina Kristine og Annette bruker sparken til og fra skolen hver dag og er ikke lenger redd fotografen.Men Ville Veier-teamet fikk seg en lærepenge. Dere gjorde helt rett, jenter! For hva var det ikke dere opplevde? En skittengul skrabb av en bil bråbremser rundt svingen. Ut kommer en tvilsomt utseende mann som stiller seg opp med et digert kamera! Nei, den slags gjorde dere rett i å styre unna. Vi for vår del må innse at iveren som spark-spanere tok noe overhånd.Bare for å ha sagt det, vi så en mann på spark også. Han fraktet hjem en stor pappkasse med ny kjøkkenvifte. Men det er ikke tvil, det er damene som holder liv i sparktradisjonen. Så lenge vinter får lov til å være vinter og så lenge veiene får lov til å ha snø og is, vil jentene i Hølonda, enten de nå er ti, tretti eller snart åtti år, vite å sparke i fra.
