Bygningen består av et bur og et loft der gårdens matbeholdning lå lagret, og den har helt siden middelalderen stått som et symbol på status og velstand.
En mann er i ferd med å feste et julenek til mønet, og småfuglene har nettopp fått ferten av det. To gutter iført røde luer øver seg på ski, og den fremste gutten har akkurat nådd bunnen av bakken, mens venstreskien glir videre gjennom den pudderlette snøen.
En kjelke skimtes nede i venstre hjørne, og en sopelime står lent mot steintrappen nede i høyre hjørne, som for å vise at huset er gjort i stand: Julen kan begynne.
Juleneket er kronen på verket, nå kan alle være fornøyde.
En bunadskledd gutt holder lillesøsteren med et stort grønt sjal i hånden og leder henne inn i den lune scenen.
Konfrontert med bildets tittel - Norsk juleskikk - er det ingen tvil om at Tidemand her
har komponert et motiv som med all tydelighet skal representere det typisk norske.
Midt oppe i nasjonalromantikken og i et Norge i union med Sverige sto nasjonalbyggingen sentralt, et arbeid der en malerkunst med emosjonell appell spilte en vesentlig rolle. Stilt overfor benevnelsen «norsk juleskikk» generelt, og dette motivet især, er det i det hele tatt påfallende hvor få av våre tradisjoner som faktisk kan sies å være «helnorske».
Julekalenderen, adventsstjernen, adventskransen, juletreet og pepperkakehuset stammer alle opprinnelig fra Tyskland.
Og det samme gjelder vel også for dette maleriet som håndverk og kunstuttrykk? Tidemand var blant de første av mange nordmenn som i 1837 startet ved Kunstakademiet i Düsseldorf, som skulle vise seg å bli det toneangivende europeiske kunstsenteret. Bildet, som så mange forbinder med det helnorske, er i så måte et typisk Düsseldorfskole-motiv med sin varme tone, sitt sentimentale drag og sin romantiserende folkelivsskildring av livet på landsbygda. Som kunsthistorieprofessor Gunnar Danbolt en gang spurte: Er den norske kunsten egentlig norsk?