– Det er noe jeg synes er fascinerende, sier Zaineb Al-Samarai.
Onsdag pekte valgkomiteen i Norges idrettsforbund på henne som sin neste president. Samfunnskjempen har 1,9 millioner medlemskap. Sjefen for alt kan bli hun som nå sitter i et møterom midt i Oslo sentrum med armene i kors.
– Hva er fascinerende?
– Én av tingene som er blitt brukt mest mot meg, er alderen min. At jeg er så ung.
– Nå har jeg glemt hvor gammel du er.
– 35. Jeg skulle ønske at jeg var ung og lovende. Men i politikken og næringslivet er jeg ikke ung lenger. I Norges største barne- og ungdomsbevegelse, derimot, finnes det enkelte som vil påstå at jeg er for ung. Det er sykt. En 16-åring vil tenke at jeg begynner å bli en gammel kjerring. Jeg er ikke ung og lovende lenger.
– Nei, kanskje ikke?
– Jeg er ferdig med å være et talent. Sanna Marin var yngre enn jeg er nå, da hun ble statsminister i Finland, sier Al-Samarai.
Hun rister på hodet.
Zaineb Al-Samarai var to år i Syria før reisen fortsatte videre til Norge. Hun begynte med fotball fordi hun hadde sett på en japansk tegneserie om sporten i Syria.
Unge Zaineb Al-Samarai sammen med mamma Shatha al-Akeed.
«Orker jeg en sånn runde til?»
Forløperen til det som i dag heter Norges idrettsforbund, ble stiftet i 1861. 146 år og 44 menn senere valgte organisasjonen sin første kvinnelige president i 2007. I år kan det hele bli skrudd til enda et hakk: Zaineb Al-Samarai har irakiske foreldre. Hun var syv da hun kom til Norge, det året OL-feberen herjet Lillehammer og landet. Hun har bakgrunnen sin fra det sportsfolk kaller grasrota: Holmlia Sportsklubb øst i Oslo.
Kandidaten sier at de første frierne hennes tok kontakt i mai 2022. «Noen» ville hun skulle overta Berit Kjølls sjefsstol. Al-Samarai har vært medlem i Kjølls idrettsstyre siden 2019. I begynnelsen følte hun seg så utenfor at hun begynte å lure på om hun var kvotert inn, «det orker jeg ikke», tenkte hun.
Hun hoppet ikke rett på president-ideen. Den måtte luftes som bra vin. «Vil jeg dette?» spurte hun seg selv. Og ikke minst: «Ønsker jeg oppmerksomheten?» Hun hadde brent seg før.
– Jeg har aldri snakket om dette i norske medier: Da jeg skulle møte på Stortinget for første gang, ga jeg et intervju på arabisk til en eksilirakisk journalist som har base i Tyrkia.
Al-Samarai var Arbeiderpartiets vararepresentant for Oslo fra 2017 til 2021.
– Intervjuet skapte så mye kaos i Midtøsten. Spesielt i Irak.
– Hva sa du?
– Jeg forklarte hvordan det var å være stortingsrepresentant i Norge. At vi tjener så og så mye, men betaler 40 prosent skatt. At jeg bodde i en leilighet banken eide det meste av, og tok bussen til Stortinget. Dette var før pendlerboligsaken, så jeg fortalte hvor lite korrupsjon det var her. Det jeg sa, ble brukt mot Iraks politikere: «Se, vi kan faktisk få politikere som er som dette, fordi de bryr seg om folket, ikke fordi de skal bli rike på folkets penger», oppsummerer hun.
Det ligger klipp fra intervjuet på Youtube. Det ene innslaget er sett 119 000 ganger og har 435 kommentarer under. Al-Samarai sier at flere av dem som ikke likte det hun sa, pepret henne og stortingskolleger med e-poster og meldinger. De mest misfornøyde forsøkte å påføre henne sosial skam.
– Jeg var i underkant av 30 og ikke gift. Det var ikke bra. Noen mente at jeg måtte være lesbisk, så lite sminke som jeg brukte. Andre sa at det var jeg ikke, men at jeg hadde mange kjærester, sier hun og ler.
Mens vi er inne på temaet: Al-Samarai er gift med den tidligere Frp-politikeren Jan Erik Fåne. Hun var syv år da han meldte seg ut av partiet etter splittelsen som oppsto på Bolkesjø i 1994. Kona fleiper ofte med at hun har null problemer med hvite menn som «pusher 50», hun er til og med glad i en av dem.
– Uansett, da det med idrettspresident-vervet kom opp, tenkte jeg: «Orker jeg en sånn runde til?»
En kaffeflekk på en hvit duk
Å, det orker hun. Den første helgen i juni skal stemmesedlene frem på et hotell i Bergen. På idrettens forrige generalforsamling for snart fire år siden var Sven Mollekleiv innstilt. Berit Kjøll vant likevel med én stemme.
Den konservative idretten er i endring. Både Fotballforbundet og Skiforbundet har fått sine første kvinnelige presidenter etter henholdsvis 120 og 114 år med mannsdominans.
– Kjøll er 67 år, fra Asker, bor på Nesøya og har en rekke lederjobber bak seg. Du er nesten halvparten så gammel, fremadstormende, fra grasrota og har en spesiell bakgrunn. Har alt ligget til rette for ...
– ... henne?
– Nei, for deg?
– Det tror jeg ikke. Tvert imot merker jeg at jeg får spørsmål og krav jeg tror jeg ikke hadde fått hvis jeg var ...
– ... hvit mann?
– Ikke bare det. Men det spørres om jeg har nok ledererfaring. Jeg har sittet på Stortinget, i bystyret, vært byrådssekretær og vært høyt oppe på Kapitals liste over 40 næringslivsstjerner under 40. Og så blir det stilt spørsmål ved om jeg har ledererfaring nok til å lede et politisk styre. Jeg ser ingen stille de samme spørsmålene til Tonje Brenna, som er innstilt som nestleder i Arbeiderpartiet.
– Du har sagt at du har følt deg som en kaffeflekk på en hvit duk. Hva mener du?
– Det er jo ut fra hvordan ting ser ut rundt meg.
– Hvitt?
– Ja. Da jeg vokste opp, var det ingen som fikk meg til å tenke: «Du ser ut som meg og har fått til alt dette, jeg vil bli som deg når jeg blir stor.» Selv fotballforbildene mine var menn, David Beckham og Zinédine Zidane. Det er viktig med forskjellige stemmer ved bordet som skal representere. Jeg tror folk tenker: «Jøss, hvis Zaineb kan sitte ved idrettsstyrets bord, så kan jeg også det», sier hun.
Én gang spurte hun faren, en tidligere diplomat, om han var redd da de flyktet fra Irak.
– Han svarte at han aldri var redd for penger, men for at han hadde ødelagt fremtiden til barna sine. Vi hadde et navn i Midtøsten. Et navn som åpnet dører. Her har vi et navn som gjør det vanskeligere å bli tatt inn på jobbintervju.
– Du fremstår da som en som har hatt alle muligheter her?
– Men fy f... som jeg har jobbet for det, da! Jeg har arbeidet beinhardt, selv om jeg har utrolig mye bagasje som burde vært så tyngende at jeg ikke fikk det til. Til tross for det blir jeg stilt kritiske spørsmål om jeg har gjort nok. Altså, foreldrene mine kom ikke til Norge, til denne Nordpolen, for at jeg ikke skulle jobbe hardt. Jeg skylder dem det, sier presidentkandidaten.
Om å lære av Arbeiderpartiet
Zaineb Al-Samarai tar ingenting for gitt før Idrettstinget i juni. Hun har tapt avstemninger før. I 2020 hadde flertallet innstilt Ap-politikeren til annenplass på nominasjonslisten til stortingsvalget, men Kamzy Gunaratnam slo henne med 18 stemmer. Noen år tidligere falt hun ut som sikker stortingsrepresentant etter fintelling. Hun understreker at disse politiske nederlagene ikke er årsaken til at hun jager en fulltidsstilling som idrettspolitiker.
– Du har gjort god research. Da har du sikkert fått med meg at jeg ble spurt om jeg ville være ordførerkandidat i Oslo, sier hun.
– Arbeiderpartiet har elendige målinger. Støre, Skjæran og Stenseng virker ikke som noe vinnerlag å henge med sammenlignet med Haaland, Warholm, Bø og norske utøvere som herjer både sommer og vinter?
– Først og fremst: Jeg tenker at Ap har det jævla kjipt. Men jeg tror norsk idrett har en del å lære av det man kan kalle Arbeiderpartiets fall. Det er viktig at idretten skjønner betydningen av fornyelse. Komme nærmere folk. Skape noe mennesker kan kjenne seg igjen i. Det er mange likhetstrekk mellom disse bevegelsene.
– Å?
– Vi blir mindre og mindre relevante. Mister medlemmer og frivillighet. Blør rekruttering og konkurrerer mot skjermer og aktiviteter folk synes er mer gøy. Vi må passe oss for ikke å bli en elefant.
– Eller en dinosaur?
– Det er kanskje et mer riktig ord, sier Al-Samarai.
Hun har en master i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo. I 2021 startet hun Storm Samfunn, som tilbyr rådgivningstjenester innen politisk og strategisk kommunikasjon, sammen med blant andre Petter Stordalen. Stordalen har sagt til Kapital at han mener hun er fremtidens Norge og et forbilde. For Al-Samarais del må Storm Samfunn settes på vent hvis hun blir valgt til idrettspresident.
– Jeg vet at det betyr at jeg går ned en del i lønn og opp i jobb. Det er jeg villig til. Jeg tenker at folk som ønsker å bli idrettspresident, ikke skal gjøre det på grunn av lønnen, sier hun.
Berit Kjøll har 1,35 millioner i grunnlønn, 100.000 kroner i bilgodtgjørelser og får dekket 155.000 kroner i pensjonsutgifter.
Den dyre idretten
I januar i år fortalte Zaineb Al-Samarai TV 2 at hun vokste opp som et fattig idrettsbarn. Skoene og utstyret hennes kom fra loppemarkedet. Da hun spilte fotball og fikk med seg den første treningsavgiften hjem, kviet hun seg for å vise den til foreldrene. Det var skambelagt å ha lite. Hun sier at hun får fysisk vondt i magen når hun leser om barn som er så fattige at de ikke kan delta i idretten.
– Hva er løsningene dine?
– Åh! Jeg skulle ønske at jeg hadde en stor rød knapp jeg kunne trykke på, men det har jeg ikke. Om jeg hadde hatt det, ville jeg ha trykket på den på Holmlia for lenge siden. Men for meg handler det først og fremst om å få ned prisene, sier Al-Samarai.
Hun mener at for tidlig profesjonalisering kan skape økonomiske barrierer: Når «pappatrenerne» erstattes av «ekte» trenere, blir alt dyrere. Dyrk og styrk frivilligheten. Jag et utvidet samarbeid mellom det offentlige og private, kommune og stat, sponsorer og stiftelser. Og for himmelens navn, få nå bort disse «fattigdomspottene» hvor de med lite penger kan søke om midler. De er stigmatiserende, mener hun.
– Hvor mye bør det koste for en familie å ha et barn i idretten?
– Idretter er forskjellige. Det er ikke sånn at jeg tenker at alle barn skal ha råd til å drive med alpint.
– Det var neste spørsmål: Mener du at alle barn skal få mulighet til å drive med alpint, skiskyting, Formel 1, ordentlig dyre idretter?
– Ingen har råd til å drive med Formel 1. Jeg snakker om ... kall det gjerne nabolagsidretter. Fotball, håndball, bandy, dans, turn. Gjerne to. Man blir en bedre utøver av å ha drevet med flere idretter.
– Over 100.000 barn lever i familier med vedvarende lav inntekt, og familier med innvandrerbakgrunn eller enslige forsørgere er overrepresentert. Er ikke dette mer et politisk spørsmål enn et idrettsspørsmål?
– Idretten klarer ikke å løse dette alene. Det gjør heller ikke staten. Det er et fellesskap. Men husk at idretten bygger fremtidens nordmenn med arbeidskraft og selvtillit. Vi hindrer utenforskap og løser mange av politikernes problemer. Norge bruker altfor lite penger på forebygging og altfor mye på å fikse folk etter at de er blitt ødelagt.
– Du har snart sittet fire år som idrettsstyremedlem. Har du utrettet og fått til noe i disse spørsmålene som du er ordentlig stolt av?
– Jeg føler at jeg gjorde mer da jeg var i Holmlia. Da var jeg tettere på aktiviteten.
Al-Samarai har forlatt Holmlia og er nestleder i Vålerenga Fotball. Der har styret lenge fått kritikk fra supportergruppen Klanen for manglende vilje til å få det de mener er rasistiske supportere bort fra tribunen. Det hele kulminerte med et opphetet årsmøte i mars i år. Det snart 30 år gamle supporternettstedet Vålerenga på nett skrev om «folk som frekventerer kretser med høyrehånden i været», og oppsummerte slik: «Det gikk på at styret ikke hadde tatt skikkelig avstand fra miljøet.»
– Dette vil jeg faktisk ikke ha med i intervjuet, for jeg føler at det ikke fortjener oppmerksomheten.
– Hvem, Klanen?
– Hele saken. Men som sagt: Nei. Du får ikke ha dette med.
– Jeg må jo stille spørsmål om det.
– Du må stille spørsmål. Men det de ønsker, er at man skal kaste ut folk som ... si at du har skrevet noe rasistisk på Twitter for fem år siden eller har rasistiske venner, så skal jeg kaste deg ut av tribunen. Jeg kan ikke kaste deg ut basert på hva du kanskje har i magen. Våre sanksjoner handler om hva som skjer på tribunen. Og det er blitt kastet ut folk.
– Er det ubehagelig å jobbe med sånt?
– Nei. Jeg er veldig motstander av rasisme. Herregud, se på meg. Men jeg synes det er ubehagelig og rart å oppleve at jeg nesten blir beskyldt for å være rasist selv, for at folk som kanskje har ytret seg rasistisk på sosiale medier for lenge siden, ikke er kastet ut, sier Zaineb Al-Samarai og forteller at saken skal håndteres av klubbens administrasjon.
Det er den som er tettest på tribunelivet til Vålerenga, og som har best kontakt med politiet. Al-Samarai mener klubben gjør mye bra på dette området.
Rustet for alt
83 stemmer. Det trenger hun for å bli idrettspresident i en til tider uoversiktlig stemmekrets bestående av særforbund, idrettskretser, utøverrepresentanter og idrettsstyremedlemmer. For en erfaren politiker som Zaineb Al-Samarai oppleves prosessen som noe underlig.
– I politikken driver man valgkamp før valgkomiteens innstilling foreligger. Her er det omvendt: Du skal helst holde deg helt tyst til komiteen kommer på banen, og så har du én måned på deg til å drive ekstrem valgkamp, sier hun.
35-åringen føler seg rustet for alt som kommer. Potensielle nederlag også. Fotballen gjorde det med henne.
– Folk kan spørre hvordan det er å tape en nominasjon eller ditt og datt. Vel, det er ikke så kjipt som å få drømmen knust når du er 16 år, sier hun.
Det var kneet – etter at hun meldte overgang fra Holmlia til Kolbotn, kom på kretslaget og spilte med Isabell Herlovsen, som senere ble proff.
– Først et avrevet korsbånd, så to leddbånd.
– Var det vondt?
– Jeg fullførte kampen.
– Jøss.
– Og nesten hele sesongen. Jeg tror legen som opererte meg, tenkte at det var litt rart. Å sitte på sidelinjen med operert kne og krykker er noe av det verste jeg har opplevd. Foreldrene mine spurte meg en gang: «Ville du helst hatt fire nye år på Stortinget eller fire år til med fotball?»
– Hva sa du da?
– Det var enkelt. Ingenting er større enn å spille fotball og bety noe for et lag. Da føler du deg uunnværlig. I politikken står tusen stykker bak deg for å overta plassen din.