Overflaten er rød og svart, fargene blandes ikke. Objektet står ikke på en sokkel og er ikke laget i verken marmor eller bronse. Det er en stabel plakater, utført i papir, et forgjengelig materiale. De ligger presist plassert oppå hverandre. Her hersker det en stringent orden. Det ligner et minimalistisk skulpturuttrykk, et kjent skue innenfor museer for moderne kunst. Dette ligner den kunsten som innenfor institusjonens beskyttende vegger peker inn mot seg selv, såkalt «kunst for kunstens egen skyld».
Men verket er en del av utstillingstemaet «Deltagelse». Hvor er så deltagelsen? Publikummeren kan ta med seg en plakat - eller to, eller hele bunken? Alle kan slik få «en ekte González-Torres» på veggen hjemme. Et rødt bilde ferdig med svart innramming. Nå kommer imidlertid et usikkert element inn: Om «alle» forsyner seg, endrer kunstverket form, materielt sett. Og museet er pliktig å fylle på om det blir tomt. Det eneste som forblir uendret, er lappen på veggen.
Og der står, som vanlig, verkets tittel: «Untitled (NRA)». National Rifle Association (NRA) er organisasjonen som beskytter amerikanske våpeneiere og deres rett til å bære våpen. Fargen rødt i forbindelse med håndvåpen lar seg assosiere med blod. Den sorte rammen kan minne om teip. Og hvor innrammes blødende offer med teip? På åsteder for et drap. For mange drap. Et uendelig antall drap - på lappen på veggen står det om plakatene at de er trykket opp i «uendelig opplag».
Her får du vite mer om kunsten i Trondheim
Ved å benytte seg av uttrykk hjemmehørende på en moderne kunstinstitusjon, ved å gjøre den besøkende til en budbærer, spres både verk, uttrykk og budskap. Det lekker ut av institusjonen, over dens terskel og ut i gatene og opp på veggene. Inn i privatsfæren. Dette er ikke et minimalistisk kunstverk som peker innover mot seg selv og kunstens verden. Med sin stille kritikk peker det tvert imot utover mot samfunnet. Det spiller på konvensjoner. Det ligner på noe det ikke er. Det er ikke bare kunst mot våpen, det er kunst som våpen.