Denne uken ble det gjennom styrevedtak, for åpent kamera, bestemt at NTNU fortsetter sine planer om campussamling på Gløshaugen. Dette innebærer med andre ord at de humanistisk- og samfunnsvitenskapelig orienterte fagmiljøene som har tilhørt campuskomplekset Dragvoll, trekkes enda mer mot sentrumskjernen. De videre planene for bygningskomplekset, som i sin opprinnelige form åpnet i 1979, er høyst usikre.

Når det nå betegnes med ord som campus, bygningskompleks og anlegg, må det understrekes at Dragvoll gjennomgående ble omtalt som et «universitetssenter» i årene da det var nytt. For eksempel kunne inneværende avis den 7. mai 1979 rapportere følgende, under overskriften «Over tusen besøkte Åpent hus lørdag»: Over tusen interesserte besøkte Universitetssenteret på Dragvoll lørdag. «Åpent hus» viste seg å være et populært tiltak, og utover lørdag var det faktisk «fullt» i humanistenes glasshus på Dragvoll.

«Humanistenes hus» har nok ikke riktig like gode dager lenger. Jeg har selv holdt forelesninger og seminarer med sviktende prosjektorer og i kalde rom på samme campusanlegg. Men da kunstnere som Geir Stormoen inntok universitetssenteret på tidlig 1980-tall – som en del av et større romkunst-prosjekt – stod det ikke like skralt til. Det var tvert imot veldig levende ned til minste detalj.

Foto: NTH

Glasstaket, som er en del av den danske arkitekten Henning Larsens (1925–2013) plan, ligger over den såkalte «gata». Utenfor ligger resten av Trondheim, men her under glasstaket dykker du inn og ut mellom fagmiljøenes indre gemakker og ut i vrimlesonene. Alltid under det samme glasstaket. Humanister i sitt hus. Det er et inne og ute her.

Geir Stormoens «sky» duver både hard og kald, hastig og sakte under himlingen av glass. Den understreker nettopp dette inne/ute-klimaet. Steinene han litt senere anla ved hjørnene i bygningen, akkompagnert av klatreplantene som langsomt overtok heissjaktene i den ellers nokså harde arkitekturen, var med på å understreke ambivalensen: Her inne er du også ute. Dragvoll er et eget klima. En universitetsoase. «Humanistenes hus». For 2023-ører høres det mer ut som en litteraturkafé enn en universitetsbygning.

Intensjonene for dette bygget er blitt møtt med mange harde realiteter. Ikke minst har det måttet kjempe mot en stadig mer visuell og stadig hardere markedsføring av diverse varer og tjenester. Dette dramatisk lyssatte fotografiet, tatt uten mennesker på kvelds- eller nattestid, på tidlig 1980-tall, gjenspeiler ikke dagens realitet, der siktlinjer blir brutt av kampanjeplakater og tilbud på påsmurte baguetter.

Enn så lenge kan Geir Stormoens sky fremdeles ses. Like upåvirket. Ikke like majestetisk. Ikke like alene på scenen. Men likefullt et verk som bokstavelig talt hever seg over alt det som foregår der nede.

Les også: Flere kunstomtaler av Gustav Borgersen