- Der lå danseplatten, sier den yngste og peker på noen lyngrabber rett ned mot svaberget.- Oi, det var mang en dans, ja.

Minnene dukker opp for de to karene som begge har brukt atskillige arbeidstimer - og feriedager - her på Lillevik Ferieheim. Tore Skjærseth (82) var leder helt fra starten da eiendommen ble kjøpt i 1955 og Nils Horsgård (65) kom med noen år senere.Vi har tatt hurtigbåten over til Vanvikan og er med de to på en siste befaring før ferieheimen seiler ut i det frie eiendomsmarkedets uvisse farvann.

Ingen vet om stedet havner hos en velstående privatperson med sans for stor tomt og mange gjestehus, eller om en spekulant ser utviklingspotensialet

- Jeg må innrømme at jeg i mitt stille sinn håper det ikke blir solgt, sier Skjærseth som synes pris-antydningen på 1,5 millioner er altfor lav for 30 mål sørvendt tomt, flere hundre meter strandlinje og syv hytter.

Han ble pensjonist i 1987 og har for lengst gitt seg som fagforeningsleder, men Lillevik har han fortsatt følelser for.Selv om småbjørka står uvanlig vårgrønn for årstiden, er været denne dagen preget av iskald vind og sure sluddbyger. Minnene om den glade sommeridyllen skal ikke få ta overhånd uten motstand.

Tømmermennenes utsendinger ser forresten ikke ut til å bry seg om sludd eller vind, men den forfrosne journalisten må lure seg inn i skogbrynet for å trekke på seg en medbragt stillongs.Innen jeg har tatt igjen følget, har de rukket å gå inn i «kontoret» som ligger i uthuset sammen med vedbua.Her regjerte den av de ferierende medlemmene som var oppnevnt som tillitsmann. Han var en kombinert vaktmester og oppsynsmann. Dessuten solgte han øl og brus.

- Trolig hadde vi det eneste ølutsalget på denne siden av fjorden. Vi fikk leveranser direkte fra bryggeriet, en av naboene her var sjåfør der. Det var sikkert ikke helt lovlig, men du verden sålettvint!

Skjærseth forteller at det så å si aldri var fyll eller bråk. Men en gang havnet to karer som hadde drukket, i slåsskamp. De ble utestengt for to år. Det var nok en straff som virket.Historien om Lillevik Ferieheim starter tidlig på 1950-tallet og er samtidig historien om nordmenns ferievaner de siste femti år.

Fagforeningen til snekkerne og tømmermennene var framsynte folk. De hadde sett seg ut stranda på gården Aksnes, vel vitende om at nå skulleFosenferja begynne å gå mellom Skansen og Vanvikan. Eiendommen ble kjøpt for 26 500 kroner, og innen ferjeforbindelsen åpnet i pinsen 1955, var hyttebyggingen allerede i gang.

- Jeg husker diskusjonene om størrelsen på hyttene. Gammelkara mente det måtte være nok med 15 kvadratmeter, men vi ungdommene klarte å få arealet opp i 25 kvadrat, forteller Skjærseth.

Han var en av de få som hadde egen bil og fraktet utallige lass materialer og utstyr med sin lille folkevognboble.

- Det var så trangt at en måtte ha tegning for å komme seg ut av bilen, humrer han.

Ellers ble det å overtale arbeidsgivere til å låne bort en lastebil i helga, og gjerne bomme litt materialer i tillegg.Høsten 1960 ble det installert elektrisitet i alle hyttene. Seks karer fra elektrikernes fagforening stilte opp på dugnad i tre helger uten å ta en krone i betaling. På samme tid ble det også telefon på kontoret og etter hvert felles vannklosett og dusj.

Nå fremstod Lillevik som et topp moderne ferieanlegg med bade- og fiskeplassene rett utenfor hytteveggen, skotthyllbane i skogkanten og en nyinnredet felles peisestue i sokkelen til hytte 1 og 2 (alle hyttene har nummer til navn). Her samlet folk seg til kortspill og kos på gråværs-kveldene.

På 50- og 60-tallet og i mange år senere var Lillevik selve sommerdrømmen for de somvar så heldige å ha tilknytning til Snekker- og tømmermennenes forening. Medlemmene og deres familier stod på venteliste for å få lov til å disponere en av hyttene i fellesferien - til enmeget gunstig pris. En ukes opphold kostet bare 20 kroner i 1962, ikke stort mer enn det snekkerne tjente på en halv arbeidsdag!

For Lillevik Ferieheim var fagforeningens selvskapte frynsegode, betalt av egen kontingent og innsamlinger, bygd opp på dugnad og kameratskap, med dameforeningen som aktiv medspiller. Ingen andre fagforeninger hadde et så flott feriested som snekkerne og tømrerne.

Vi går inn i hytte 1 og 2, dobbelthytta som skiller seg litt fra de andre der den ligger som et funkis-rekkehus med en stor sokkeletasje. Karene strever med låsen til peisestua, en gangstedets stolthet med håndlagde møbler, eksklusivt panel og smakfulle farger. I dag er den uten sin fordums prakt etter en vannskade, men Skjærseth konstaterer tilfreds at Skjåk-panelet han i sin tid egenhendig valgte ut, fortsatt er like fint, og Horsgård stryker lett over salongbordet han selv snekret.Her i peisestua foregikk dugnadsfestene og her ble mang en munter tilstelning arrangert.

- Jeg har aldri opplevd maken til kameratskapet her ute på Lillevik, sier Tore Skjærseth med ettertrykk.En kikk inn i hytte 6, eller sex'a som det lett dristig heter i hytteboka i slutten av 60-årene, forteller at selv om fagforeningens yngste vant arealdiskusjonen, ble det lagt opp til «tett og trivelig» ferieliv. En liten stue med veranda og fjordpanorama, to sovekott med køyesenger - bare adskilt med forheng - og et minikjøkken. Her henger detaljert inventarliste som opplyser hvor mange det er av hver av de 74 ulike gjenstandene som finnes i hytta (1 vedkurv, 5 madrasser, 8 glass, 1 råkostjern, 1 potte, 2 askebeger . . .).

- Ikke akkurat noen Røkke-standard, kommer det fra Skjærseth. - Men sensommerkveldene var uslåelige med et fantastisk utsyn mot byens blinkende lys på den andre siden av fjorden.Vi blar i hyttebøkene. Hytta og området lovprises side opp og side ned. Været og fiskelykken varierer, men alle er begeistret og takknemlig.

«Vi står nu på reisefot og vil takke for oss for denne gang og håper vår søknad om hytte til ferien blir imøtekommet og sier på gjensyn til Lillevik og hytte 6», skriver en av gjestene i pinsen 1962.For mange var fisket og matauken i sjøen viktig. Sommeren 1967 forteller en familie at de har fått tre ørreter på ¾ kilo og at de har laget 200 fiskekaker og «saltfisk og tørrfisk i lader».

Nils Horsgård husker en gang han og en kamerat fikk en skikkelig kveite som de delte i to. Kompisen var oppsatt på å få spordstykket, slik at han kunne komme på ferja med spordenstikkende opp av ryggsekken.Sluttbefaringen på Lillevik fortsetter. Snøfnugg konkurrerer med hvitveisen om oppmerksomheten når vi vandrer over enga mot hytte nr. 7. Den ble bygd som den siste hytta etter en bevilgning på 10 000 kroner fra Statens feriefond i 1959 og ligger for seg selv med tømmervegger, smårutede vinduer og egen peis.

- Her ville gjerne de nyforelskede parene bo, smiler Horsgård.Nede ved sjøen peker de to ut beste fiskeplassen der lyren biter. Naustet står fortsatt støtt, 45 år etter at det ble bygd. De to plastbåtene er av nyere dato og følger også med på handelen for den som kjøper stedet.Vi passerer fotballbanen og revkrok-arenaen, nå gjengrodd av krattskog.

- Det hadde nok ikke sett ut slik om vi fortsatt var med, konstaterer gammelkara. Ikke bittert, snarere nøkternt og med lett galgenhumor. De lar seg ikke rive med av nostalgi, men innrømmer at de har blandede følelser.

- Det er bare å innse at Lilleviks tid som fagforeningens feriested for lengst er over. Nå har folk egne hytter, og de reiser til Syden, eller like gjerne til Kina, når de vil ha nye opplevelser i ferien. sier Tore Skjærseth.

- Vi måtte begynne å leie ut hyttene til folk utenfor foreningen for mange år siden. Da er litt av vitsen med stedet borte. Kanskje medlemmene er like godt tjent med at vi kan realisere verdien av eiendommen, sier tidligere kasserer Horsgård, før han tar runden innom alle hyttene og samler inn hyttebøkene. Best å ta vare på historiske verdier mens man kan.

Det hjemmelagde Lillevik-skiltet ved avkjørselen til hovedveien står på skakke når vi kjører forbi på vei tilbake til Vanvikan. Det overlever neppe en ny eier. Men det er glede og ikke vemod i stemmen til Horsgård når han utbryter fra baksetet:

- Herregud, det va ei artig tid!

(Ukeadressa 10.5.2003)