På gulvet står to steinfigurer. Et utstillingsrom med en sammenstilling av forskjellige uttrykk.
I montrene ligger materiale fra en utstilling i Erkebispegården fra 1989 med tittelen «Luftangrep - en fare for våre kulturminner».
Hensikten var å synliggjøre hvordan sur nedbør fra øst brøt ned «kulturminner i vårt eget land», som Nidarosdomen. Tsjernobyl-ulykken i 1986 bidro til en apokalyptisk stemning.
Les alle sakene i «Kunsten å se» -serien vår her.
De faktiske advarslene om «forvitring av kulturarv» fra utstillingen den gang er i ettertid blitt avvist som feilaktige.
Advarselsplakatene er her innlemmet i et rom med fiksjon og fantasifigurer.
Steinskulpturene er laget til Nidarosdomen for om lag 100 år siden, E.T.-figurene stammer fra 1980-tallet. Disse to figurgruppene har - tross stor aldersforskjell - nådd samme stadium av slitasje, på grunn av materialenes forskjellige soliditet. Religion og sci-fi kollapser sammen.
Men de gjør også noe med hverandre:
E.T.-figurene forsterker de hundre år gamle steinfigurenes gestikulering - i måten de drar veksler på populærkulturens tegneseriefigurer på. Samtidig understreker steinskulpturene det skulpturelle ved E.T.-figurene, som opprinnelig er laget for barn og unge.
Her er det E.T.-figurene som står sirlig oppstilt på hyller - som verdigjenstander som signaliserer det museale refreng «please don’t touch» - mens de gamle steinskulpturene får liv ved å plasseres rett på gulvet! I barns høyde! Det er som om båsene mellom to visuelle uttrykk er revet ned. Her finnes ikke «høyverdig gotisk skulptur» og amerikanske kid’s toys. De er alle ekspressive figurer opplevd av kunstneren selv da han var barn i 1980-tallets visuelle kultur under trykket av kald krig og atomtrusler.
På veggen bak henger et lappeteppe. Når man går nærmere, ser man små motiver fra en tegnefilm. Mye er i svart og grått - mye er uklart. Fragmentene av både fakta og fiksjon. Men er ikke hele vår sansemessige erfaring av verden en vev av fakta og fiksjon, av det erfarte og det forestilte? Og hvordan skiller barn av vår tid vekselspillet mellom såkalt lettbent underholdning og voksne som advarer om «kulturarv i fare»?