- Hvis du ser den veien, sier Terje Roll Danielsen, og peker utover mot Hospitalsløkkan og Ilevollen.
- Eller der, nikker han, etter å ha vendt fronten mot Stiftsgården.
Vi står der Drillveita krysser Holstveita, midt inni et av de best bevarte trehuskvartalene i Trondheim.
- Hvor du enn glaner, så langt øyet rekker, vil alle husene du ser akkurat herfra, være bygd på 1800-tallet. Eller enda tidligere Dette er historisk grunn, og det eneste punktet i byen der utsikten ikke blir forstyrret av et eller annet nybygg.
Når Terje Roll Danielsen etterpå begir seg gjennom veitene på vei inn mot sentrum, flyter han med aristokratiske bevegelser over brosteinene. Når han svinger ut av middelalderdelen og inn i den tett trafikkerte Prinsens gate, er det fortsatt noe renessanseaktig over den høyreiste skikkelsen som venter på grønn mann. Rak i ryggen passerer han det som var Residence-kvartalet og krysser Torget, fortsatt som om han skulle eie byen, ennå som om han skulle være god for en halv milliard.
Men det er han jo ikke lenger. Det var den gang da.
- Nå er jeg blakk. Enkelt og greit. Blakk som i raka fant.
Men han går ikke omkring og sulter i Trondheim, han er ikke helt der.
Det store fallet
Det er gått mer enn to år siden eiendomsbaronen mistet livsverket sitt, utløst av en finanskrise han ikke så komme og en drøy aksjepost i Polaris Media som han hadde lånt 310 millioner kroner for å kjøpe. Et oppkjøp gjort, ifølge Terje Roll Danielsen, i forståelse av at aksjene etter hvert skulle overtas av et selskap kalt «Trønderkonsortiet», bestående av Adresseavisen, Sparebank 1 SMN og hans eget selskap, Roll Severin. Per Axel Koch og Finn Haugan, konsernsjefene i henholdsvis Polaris Media og Sparebank 1 SMN hevdet at det aldri eksisterte en slik avtale, og med en saus bestående av like deler etikk, moral og finjuss som tilbehør, ble tidenes lokale fallitt servert i media over flere måneder.
Når booppgjøret avsluttes en gang i løpet av året, håper Terje Roll Danielsen å sitte igjen med det han kaller «en håndterbar gjeld», etter å ha gått dukken med omlag 700 millioner kroner.
- Det er lite jeg kan gjøre før bostyret er i mål, sier han.
I mellomtiden har han leid seg et kontor i Ravnkloa, dit han gjerne begir seg hver morgen etter å ha levert sønnen Aksel i barnehagen borte på Løkkan.
- Der sitter jeg i et kontorfellesskap med noen folk jeg har samarbeidet med opp gjennom årene, noen gamle bank - og eiendomsfolk.
- Du er personlig konkurs, forsvinner honorarene rett i det store hullet?
- Det har ikke vært noen problemstilling så langt, jeg har ikke tjent stort, men det fins sikkert noen grenser og regler ja, som jeg ikke har fått sjekket opp ennå fordi det ikke har vært behov for det.
Selv om han har fått seg noen oppdrag, sitter han for det meste og skriver på ulike ting, noen portretter, novelleutkast, forskjellige ideer som prøves ut.
- Jo men ikke broder ut det der for mye, det er ingenting som er dummere enn å snakke om ting som det bare kanskje blir noe av.
- Og på sikt er det nok eiendom jeg kommer til å jobbe med igjen, jeg tror det. Jeg har ikke kapital til å sette i gang på egen hånd, men jeg kan bistå litt, og det er flere som har bedt meg om det.
I dannet selskap
En gang var han bare Severin Suveren. Rangert som byens sjette mektigste mann, ifølge Adressas maktutredning for ti år siden. Kongen av Nedre Elvehavn. Utbyggeren. Utvikleren. Baronen i Munkegata. Kunstsamleren. Bypatrioten. Mangemillionæren.
Da han sto på Rimi på Leutenhaven like før jul, regnet han raskt gjennom innholdet i handlekurven mens køen beveget seg frem mot kassen. Bare for å være sikker. Men det var dekning på kontoen denne dagen også.
- Det går jo rundt, og jeg er ikke flau over å si at jeg er blakk. Jeg brukte aldri mye penger i det daglige før heller, så sånn sett er ikke overgangen veldig drøy.
- Jeg gjør slik hoderegning rett som det er når jeg skal handle matvarer, og jo - det er nytt, jeg slapp å gjøre det tidligere. Men jeg vil ikke bli sånn sosialpornografisk, og du får tro meg når jeg sier at det er helt greit, bedyrer Roll Danielsen.
Han får ikke kjøpt kunst lenger, slik han brukte, og han er ikke lenger i stand til å impulshandle en ny dress.
- Men utover det går det altså helt fint.
Og skulle det knipe, er ikke veien lang opp til Klubselskapet Harmoniens herskapelige mursteinsvilla i Sverres gate. Mens frimurerlosjen tilsynelatende opererer med vidåpne dører og slipper inn alt som kan krype og gå av mennesker som ellers opptrer på de gule sider, er den lukkede herreforsamlingen som Terje Roll Danielsen fortsatt frekventerer, akkurat hva den utgir seg for å være: Passe lukket og eksklusiv.
Så vi snakker vel, når alt kommer til alt, om fornem nød, oppi all elendigheten.
Lett avkledd
Terje Roll Danielsen har aldri «gått veitene», som det heter, og som betyr at du kan skjule deg for omverdenen i ganske lang tid, selv i en så liten by som Trondheim, om du virkelig bestemmer deg for det. Han bor riktignok i Drillveita, men begir seg raskt ut i åpent lende straks han har låst døra bak seg.
- Skam er et vanskelig ord, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det, sier han.
- At noen har tapt penger på meg, selv om det er mest banker, plager meg selvfølgelig, du kan godt si at jeg skjemmes over det. Jeg har vært lei meg fordi det endte som det gjorde, det har jeg, men jeg har aldri hatt behov for å gjemme meg bort, sier han.
I fjor sommer stilte han opp på forsiden av gatemagasinet Sorgenfri, der han poserte i bare helsetrøye under tittelen «Ribba til skinnet».
- Jeg ble vel det redaktøren håpet at jeg skulle bli, et blikkfang. Men da min mor så magasinet, kunne hun ikke begripe at en middelaldrende hvit mann i helsetrøye på forsiden av et blad kunne bidra til å selge så mye som ett eneste eksemplar. Jeg vet ikke om det gjorde det heller.
Gatemagasinet holder til i lokaler rett bak gamle Residence. Nesten alt i Trondheim er rett ved, like rundt hjørnet, rett over gaten for eller i nærheten av noe som en gang tilhørte Terje Roll Danielsen. Det sier litt om byens kompakthet, men enda mer om porteføljen han en gang hadde.
- Hvilke følelser har du for det du en gang eide, men som ikke lenger er ditt?
- Jeg har egentlig aldri hatt et sentimentalt forhold til eiendom på den måten. Du vet, vi utviklet så mye eiendom, for over tre milliarder bare på Nedre Elvehavn; et så stort område at det ikke var naturlig å utvikle følelser for det på det viset. Det handlet mer om å få det til, utvikle det, kreere alt sammen.
- Men Munkegata 15?
- Munkegata 15 var - et spesielt sted ja.
Det var ei rønne da Terje Roll Danielsen kjøpte den rett før årtusenskiftet. Sentrum Fritidsklubb hadde holdt til der en stund, men da investoren overtok den forfalne bygården, var den et gravkammer for flere hundre, om ikke tusen duer. Etter å ha renovert huset og dekorert det med Terje Roll Danielsens lidenskap for såvel billedkunst som stilriktige møbler, skulle det i en tiårsperiode fungere som et treffsted for et svært maktbevisst sjikt i samfunnet; politikere, næringslivsledere, advokater, konsulenter, redaktører, samt noen menige journalister i ny og ne.
-Først og fremst var Munkegata et sted å bo og jobbe. Det var et dynamisk miljø, vi inviterte til mange møter og arrangementer. Det fungerte, tør jeg vel si, for mange som et sted de kjente godt.
- Og som gikk med i dragsuget...
- Ja, men på mange måter var det en lettelse å kunne flytte derfra også. Jeg bodde jo der en god stund etter konkursen, men da det ble solgt, markerte det på sett og vis en tid som var forbi.
Det sies at salgsprosessen gikk påfallende tregt for en slik attraktiv eiendom, fordi de potensielle kjøperne stort sett var nære bekjente, noen var også venner, av Terje Roll Danielsen. Mange følte det riktig ubekvemt å komme på visning hos den fallerte investoren.
- Ikke noe vemod i det hele tatt over ikke lenger å ha nummer 15?
- Nei, når jeg går forbi der nå, gleder jeg meg heller over at eiendommen bebos av noen som skjøtter den på et skikkelig vis (Frode Hofstad, sjef i P-Hotels-kjeden, red.anm.).
På samme måte bestreber Terje Roll Danielsen seg på å ivareta det grunnlaget som ble gjort i tregården i Drillveita, der han og samboeren Trude Kolderup og sønnen Aksel nå bor. Huset ble ført opp etter bybrannen i 1842, og Roll Danielsens gode venn Bruno Lundström, bodde der frem til han flyttet hjem til Sverige.
- Bruno, som var professor i form og farge ved NTNU, satte det i perfekt stand, et slikt hus kunne ikke fått en bedre mann enn Bruno.
Da Lundström solgte huset, ble det kjøpt av et selskap utenfor Roll Severin-systemet, og som nå leier ut boligen til Roll Danielsen.
I Drillveita vil han fortsette å invitere til storslagne julefeiringer i årene som kommer, der begge ekskonene og nye kull bruker å benke seg sammen for julemiddag. Sist jul brøt med tradisjonen, fordi Terjes yngste datter, 16 år gamle Hanna, går på skole i York, der hun er utvekslingselev på videregående. Storesøster Rikke (29) feiret jul i USA. Ellers ville de vært hjemme sammen med tvillingene Ninni og Charlotte (24) som holder til i Oslo.
Mye er blitt forandret i Terje Roll Danielsens liv, men mye er også ved det samme. Selv Ostøya, ferieperlen i Oslofjorden, kom tilbake i storfamiliens eie i fjor. Landstedet som han kjøpte i 1995, og det eneste stedet der han i praksis greide å koble av fra sitt 24-7-liv, røk i konkursen. I et spleiselag mellom mødre og døtre, initiert av de to ekskonene Eli Heirung og Anne Kristin Koppang, ble den 8,8 mål store eiendommen kjøpt tilbake og sommerlykken gjeninnført.
- Imperiet ligger i ruiner, men hva har du gjort som gjør deg fortjent til slike eks-koner?
- Ja, det kan du spekulere i, sier Terje.
- Det er vel så enkelt at vi har fortsatt å være gode venner, og så har barna hatt forkjørsrett.
Børs og katedral
For bare to år siden hadde Terje Roll Danielsen styreverv i over tjue selskaper. Denne vinteren slipper han å bale med andre saksdokumenter enn de han må lese fordi han er styreformann ved Trøndelag Teater.
- Det har vært tre veldig viktige drivere for meg de siste årene i styresammenheng; Sparebanken, Adresseavisen og teateret. Jeg har et lidenskapelig forhold til mystikken ved teateret, og er glad for fortsatt å kunne bidra der. Selv om det har vært et basketak i kjølvannet av konkursen, har jeg heller ikke endret mine grunnleggende oppfatninger om de to andre. Altså: Jeg mener fortsatt at Sparebank 1 har vært og er en fenomenal bank for Trondheim, og at utviklingen av Polaris er et usedvanlig godt stykke arbeid.
- Hvordan er det med de personlige relasjonene?
- Per Axel Koch møter jeg jevnlig, ikke ofte, men i noen sosiale sammenhenger. Han inviterte meg med på nyttårskonserten. Det var hyggelig og romslig gjort av ham.
Finn Haugan har han, med ett unntak, ikke truffet siden konkursen.
- Vennene ellers da?
- Det var noen som sa det da teppet gikk ned, at nå får du se hvem som er dine virkelig venner. Men jeg har ikke opplevd at noen som var der før, ikke er der nå.
Det er lett å kokettere med ting når man opplever et tidsskille («livskrise blir for drøyt, jeg har opplevd et dramatisk tidsskille, det får holde»), og Terje Roll Danielsen er bevisst på å unngå det når han snakker om det fallet han har opplevd.
-Det kan likevel høres litt platt ut, men mange sider ved livet mitt er blitt beriket i det siste, helt klart. Jeg har mer tid, det er helt udiskutabelt. Jeg har masse tid til sønnen min, frokoster i vår lille familie før vi leverer ham i barnehagen, lange og fine ettermiddager etter å ha hentet ham. Det hadde jeg ikke da døtrene mine var på samme alder, det innrømmer jeg glatt. Og så får jeg tid til å lese igjen, mer enn på lenge.
I Drillveita er det mange bøker, og han kan deklamere fra klassikerne på oppfordring om det er ønskelig. Hun som deler den gedigne boksamlingen med ham, ble på sett og vis hans makker takket være bøkene. Trude Kolderup er førsteamanuensis og har doktorgrad i fransk 1700-tallslitteratur.
- Så møttes vi i hyggelig lag, og det ble snakk om en forfatter som hadde systematisert alle særegne ord fra Provence. Det viste seg at jeg hadde en bok av vedkommende, Frederic Mistral, liggende hjemme, og så...ja.
- Så sendte jeg den til henne i posten dagen etter. Jeg er ingen pågående person.
Han skyter fart inn i veitene igjen, denne gang med stø kurs for barnehagen på Løkkan. Fortsatt aristokratisk i stilen, men litt ivrigere på å komme fort frem nå. Bank-og eiendomsfolket, de som svermet som bier rundt honningkrukken som Terje Roll Danielsen holdt frem, har lenge igjen av arbeidsdagen.
Aksel venter. Middag. Fiskepudding.
- Det går seg nok til, sier han.