Kall det gjerne «moderne banking».

Han humrer litt over sin egen formulering og reiser seg fra bordet med fruktfatet og de friske blomstene, under designerlampen laget av lapper med små vise setninger - the truth is found between the lies - og ved kopien av en Mies Van Der Rohe-sjeselong med utsikt til et digert bukkehode oppe på veggen, trekker han den mørke pologenseren ned over den litt skrinne kroppen og sier han egentlig er en enkel og beskjeden fyr.

- Men du er stolt?

- Det er klart jeg er stolt! Det er tross alt 99 år siden det sist ble åpnet en ny bank her i byen!

foto
Bankdirektøren: Penger og konsesjon er i boks. Nå utfordrer Inge Five og DeBank de store bankene i kampen om små og mellomstore bedriftskunder.

Aldri i klem

Inge Five, i sin tid en av landets råeste fondsmeglere, senere gründer, konsulent og investor, er mannen bak DeBank, et navn som falt ned i ham da han med en sigarillo foran peisen hjemme på Rosenborg feiret at 48 personer og bedrifter hadde skutt inn over 160 millioner kroner i kjernekapital.

Det gjør den nye banken i stand til å låne ut rundt en milliard kroner til små og mellomstore bedrifter som først og fremst trenger cash og hjelp til administrativt hodebry, «og ikke alle de andre unødvendige produktene de store bankene forsøker å tvinge på en stakkars gründer».

Five har ikke tall på hvor mange ganger han det siste året har våknet midt på natta, slengt på seg slåbroken og gått gjennom regnestykkene en gang til mens han har tenkt, «dette kan da ikke stemme». Hver gang har han lusket tilbake til senga med et smil, og kanskje tenkt at det ikke er så rart at direktøren i svenske Prioritet, en tilsvarende bank som hans egen, noterer avgitte klemmer i bankens årsrapporter.

Five selv leverer ikke klemmer til menn, å møte Five med utstrakte armer er det samme som å skremme ham, men bankens kunder vil bli ivaretatt på alle tenkelige måter, forsikrer kollegaene, fordi Five er en mester på å bygge team.

Cash og utrygghet

Men det var ikke først og fremst en potensiell bankdirektør de gamle kompisene så i den langhårede gutten som vokste opp i en villa i Fagerheim allé på Lade, med fire eldre søsken og en hjemmeværende mor, og en far som drev en liten elektrofabrikk som laget komponenter til jernbanen.

foto
Ung Five: Han var fjorten. God i fotball. Elendig på skolen. Han var på vei til byen for å kjøpe hasj da han bestemte seg for å ta tak i sitt eget liv. Foto: Privat

Han var rappkjefta og hadde talent for fotball, men på skolen var Inge Five elendig i alle fag bortsett fra biologi og tegning, og ble satt i observasjonsklasse i åttende.

Hjemme var det mer tilgang på cash enn trygghet, sier han, og husker fortsatt kveldene hvor han i vinduet sammen med moren ventet på at faren skulle komme hjem. På farens ganglag kunne de tolke hvordan resten av kvelden skulle bli. Han husker morens fortvilelse, og den stillheten som var alt annet enn stillhet.

- Det fattern drev med var en kollektiv avstraffelse av hele familien, og jeg stakk ofte av til venner på Lademoen eller i Korsvika, på fotballbanen eller i skauen. Jeg var nok en lonely rider, en som fartet mellom flere gjenger, men det var i fotballen jeg fant min faste gjeng.

Inge var fjorten og gikk i niende da faren døde av total organsvikt femti år gammel. Noen dager senere tok han trikken inn mot byen sammen med noen kamerater, med en plan om å handle hasj for første gang.

Det var februar, det var svinekaldt, og utenfor TMV-porten sto en kompis de kalte «Silda», og fra trikkevinduet så Inge de blåfrosne fingrene som forsøkte å rulle en røyk.

- Til da var det ingen som hadde korrigert meg. Det var ingen sjekk. Men der og da inne på trikken, det er i alle fall slik jeg husker det, gikk det opp for meg at jeg hadde ansvar for mitt eget liv.

Inge hoppet av trikken og dro tilbake til Lade. Han begynte å lese Duun og Bojer, bøker som sto i hyllene hjemme, men som ingen i familien hadde rørt. Kompisene som dro inn til byen den dagen, er alle sammen døde, sier han. Den siste døde nå i høst.

- Så meldte jeg meg opp til tiende klasse, men det var jo ikke alle som hadde trua på meg. Jeg husker rådgiveren på Lademoen skole, en nasal nordlending med briller og måne, som knitret en nedverdigende latter da jeg bestilte høyeste plan i alle fag.

Han begynte å pugge. Fikk en retning på livet, sier han. Fikk toppkarakterer i matte, tysk, engelsk og norsk. Han begynte på Trondheim Økonomiske Gymnas, ble valgt til blårusspresident i 1978, og traff Janne som skulle bli hans første kone.

På topp i jappetida

De dro til Oslo hvor Inge studerte økonomi på Handelshøyskolen BI. Han fulgte rådet fra konas onkel, forretningsmannen og politikeren Leon Bodd, om å satse på en karriere innen aksjehandel.

Five ble en av landets yngste autoriserte fondsmeglere. Han gjorde det bra. Ble lagt merke til. Og under den verste jappetida på åttitallet satt han som sjef på meglerbordet til Orkla Finans i Oslo.

foto
Grand Café, 1987: Like før børskrakket ble Inge Five kåret til landets beste fondsmegler av Dagens Næringsliv. Tretti år etter kaller han børslivet for et krasj med egne idealer.

- Innerst inne klarte jeg aldri å få et naturlig forhold til det der, for meg var det absurd å si til en kunde at han burde kjøpe, mens jeg til en annen sa han burde selge. Hva var det for rådgiving, liksom. Men jappetida var jo uansett en slags fest, da, i den forstand at det var mye champagne og høy sigarføring. Mange kontrakter og dealer ble skrevet på servietter sent på natta, gjerne på Theatercaféen eller på utestedet Barock hvor de mest vulgære handlet champagne til ti tusen kroner flaska og fikk en plakett på veggen. Sett i ettertid var det helt toillat. Det var jo så jævlig harry!

Inge og kona flyttet tilbake til Trondheim hvor han ble ansvarlig for alle investeringene i Forenede Forsikring, senere fikk han lederjobber med ansvar for investeringer i BN Bank og Fokus. Det var en periode i livet hvor han i ettertid har vanskelig for å skille årene fra hverandre. Stort sett var han på jobb. Mye kundepleie. Sene kvelder. Så kom finanskrisa. Renta steg. Skilsmissen. Huset på Charlottenlund som måtte selges.

- Noen ganger kommer det snikende ting bakfra, opplevelser du har tatt med deg som en knyttneve, men som du ikke reflekterer over før du blir eldre. Mye i den der meglerverdenen var en stor krasj for meg, det er et system hvor du til en viss grad er med på å skape noe, men hvor én blir rik og en annen blir flådd. Børsen er jo en slags fuel for noen, den må jo være der, men å jobbe i det maskineriet fant jeg selv ingen mening i.

- På et tidspunkt fikk du hjelp av en psykolog du kjenner for å komme på plass. Hva lærte du av den smellen?

- At jeg er mye mer gründer enn en meglertype. At jeg skulle gjøre noe helt annet.

Å ta vare på folk

Five kjøpte salgsrettighetene til amerikanske Advent i Skandinavia, et IT-selskap som lagde produkter som gjorde porteføljeforvaltere i stand til å måle verdien av kundenes verdipapirer på sekundet, noe som ga dem et enormt forsprang. Five kaller tiden i Advent for en fantastisk reise, først og fremst på grunn av en bedriftskultur som tok vare på ansatte, sier han.

- Du kan ha så mye penger du bare vil, men du får ikke til noe stort hvis du ikke klarer å holde på de gode folkene.

- Hvordan?

- Gjennom å se dem, snakke med dem og belønne dem. Dine ansatte skal glede seg til å gå på jobb, og da må du gi dem trygghet ved å bygge en kultur hvor det er lov til å være svak. Ingen er tøff i trynet hver dag, det kommer dager hvor kona eller mannen din går fra deg, hvor ungene er sjuke eller whatever. Trenger du to måneder fri, så for guds skyld ta to måneder fri, bare du leverer det som forventes ved slutten av året. Dra hjem, ungen din er jo sjuk! Du har en bærbar pc, du kan gå inn på systemene hjemmefra.

Five går på kjøkkenet for å kverne kaffe, kjøkkenet er hans tempel, sier han, der har han både gass og induksjon og to oppvaskmaskiner.

På benken ligger «Sølvskjeen», kokeboken med et par tusen italienske oppskrifter.  I hagen står urtekassen hvor han dyrker alle urter som er mulig å dyrke her hjemme. Selv på vinteren kan du se Five henge over kullgrillen, mens gjestene sitter innendørs med et glass vin. Så går han inn for å servere før han smyger seg i seng like over midnatt.

- Vennene dine kaller det «å ta en Five».

- Jeg er det eneste a-mennesket i familien og vet at morgenen blir min alene. Jeg er oppe før klokka seks, fyrer i peisen, vekker ungene, smører mat, lager matpakker, dusjer og lager kaffe før Nina får ungene på skole og barnehage. Jeg er på jobben halv ni, alltid halv ni, men før det har jeg lest Finansavisen, Adresseavisen, Dagens Næringsliv og Klassekampen.

foto
2010: Inge Five sammen med ungene Anna og Vida My i landsbyen Sineu på Mallorca, hvor de har funnet sitt nye ferieparadis. Hytta på Stokkøya solgte de. Det ble for mye støy, syntes Five. Foto: Nina Henriksen Five

- Ikke mange bankdirektører som leser Klassekampen?

- Nei, men det burde de gjøre, det er en fantastisk avis som gir helt andre perspektiver på verden.

- Sosialist?

- Er ikke alle nordmenn sosialister?

- Sosialdemokrater, mener du?

- Ja, den sosialdemokratiske grunntanken ligger i de fleste nordmenn: Å ta vare på dem som faller utenfor, en sterk velferdsstat er kanskje det beste med Norge. Men samtidig må vi selvfølgelig stille krav.

- Hva stemmer du?

- Jeg har nesten alltid stemt Venstre, men nå vil jeg nok stemme Høyre på grunn av skolepolitikken. Egentlig kunne jeg vel stemt nesten hva som helst, jeg er jo så enig med mange, og uenig med like mange. Men noe må jeg jo stemme.

- Du er opptatt av å dele overskudd og eierandeler med dine ansatte?

- Det siste halvannet året har jeg jobbet døgnet rundt for å få til denne banken, og jeg kunne stappet alle tegningsrettighetene i min egen lomme, slik ledelsen i mange bedrifter gjør. Men jeg har gitt fra meg nesten halvparten til mine ansatte, og det synes jeg er helt på sin plass.

foto
Åpner i februar: Inge Five sammen med noen av sine ansatte. Fra venstre: Sønnen Eric-Mathias Five, Espen Eriksen og Lars Olaf Sterud. Foto: Jens Petter Søraa

- For mange gjerrige eiere?

- Altfor mange. Folk er altfor glad i penger, vettu, og mindre glad i prosessen med å skape. Det gir meg ingenting å ha mer penger enn jeg trenger til å betale hus, bil, barnehage, strøm, bøker, kunne gå i teateret og kjøpe den maten jeg ønsker meg. Jeg får kun én gaffel inn i kjeften, jeg får ikke inn fem gafler. Det viktigste for meg er at vi er samfunnsnyttige, ikke bare at vi skal tjene mye penger. Hvis du kun fokuserer på å bli rik, er du dømt til på tape.

Kjærlighetspedagogen

Inge Five har i flere perioder levd et litt rocka liv på byen. Som IT-direktør var han singel, spilte golf, kjørte Saab kabriolet og stilte seg til disposisjon for unge kunstnere som trengte en modell.

En kveld rundt årtusenskiftet går han bort til en ung kvinne på utestedet Dali, hvor han var styreformann. Han starter ikke en samtale med henne, han sier ikke engang hva han heter, men bøyer seg ned og sier han har lagt merke til henne fordi hun er så vakker. Så går han.

Et år senere flytter den samme kvinnen tilfeldigvis inn i leiligheten rett over ham i oppgangen på Bakklandet. De prater litt. Møtes på en fest. Og en natt skjer det.

Hun påstår Five hadde satt døra på vidt gap som en slags invitt da hun kom hjem fra et nachspiel. Hun går inn og legger seg i senga sammen med ham.

- Hallo, jeg var førtito og hun var tjuefem, det var en sjokkopplevelse!

Ni måneder senere kommer deres første datter. Og senere kommer tre til.

- Din kone er, i tillegg til å være kunstfotograf, også utdannet kjærlighetspedagog. Hun visste hva hun drev med?

- Ja, og for ei fantastisk dame! Nina har gjort meg til en mye bedre person på så mange områder. Vi krangler så busta fyker, men det går fort over, antagelig fordi vi deler de samme verdiene. Men på det jevne er hun mye mer til stede enn meg, mer nær. Hvis noen har problemer, så er jeg der, men hun er jo der hele tida. Og når jeg går inn i bobla med jobb og sånn, så tar hun alt. Jeg tror ikke jeg har vært på en eneste foreldresamtale på skolen, det blir for mye prat for min del.

- Hun beskriver likevel ditt forholdet til ungene som veldig nært?

- Å ja, vi er nær ja, veldig nær.

- Og du er engstelig?

- Ja, det er et poeng, jeg er hele tiden engstelig for livene deres fram i tid. Det er en svakhet med meg det der, jeg lever ikke i nuet. Akkurat nå lever jeg i 2020 og alle bekymringene som det medfører. Det ligger i min natur å være engstelig. Jeg kjøpte en kano og tok ungene med ut på vannet, men de ble dritredde fordi jeg selv var så skitnervøs. Nå har jeg forresten lagt den kanoen på Jonsvatnet hvor jeg håper den blir stjælt og at noen finner glede i den.

foto
I kano: Det ble med den ene turen. Five liker ikke denne typen risiko. Foto: Nina Henriksen Five

- Du beskrives også som en risikovillig type?

- Ja, og det er helt parallelt med det å være forsiktig. Jeg kalkulerer, tar alle mulige forholdsregler, og derfor kan jeg også ta risiko. Men jeg hopper ikke i fallskjerm!

Går inn hos alle

For tre år siden laget Five utstillingen «One Day» sammen med sin kone, kunstfotografen. Hun intervjuet og fotograferte fem medlemmer av FC Veita, rusmisbrukerne, og Five laget små tekster hvor han tolket deres fortellinger. Bildene og tekstene ble hengt opp på utestedet Søstrene Karlsen på valentinsdagen, og der møtte Five flere av spillerne på FC Veita.

- En av dem sa han følte seg en halv meter høy da han kom, og tre meter høy da han dro. Det handler igjen om det å bli sett.

- Hva gjorde med deg?

- Jeg ble igjen minnet om at folk er folk, og at verdien av mennesker ikke kan måles i penger. For meg handler det om at vi på en eller annen måte må ta vare på alle de som faller utenfor, vel å merke de som vil ha hjelp.

Nina har påvirket den kreative greia i ham, sier han. Han skriver mye. Historier fra sin egen barndom. Om de som havnet på kjøret. Om de to guttene som ble tatt på fersken da de klinte. Om kompisene på Lademoen som hadde fedre som gikk møkkete og forfylla rundt i sine hullete singleter, som figurer i en Charles Bukowski-roman, i en leilighet hvor møblene var laget av appelsinkasser fylt med metalltråder og vatt.

Han har noen uferdige manus liggende, sier han, og for artighet søkte han om plass på Skrivekunstakademiet. Og han kom inn. Kanskje blir han forfatter en dag, sier han, hvem vet.

Så Ullmann naken

Han leser mye, alltid flere bøker på en gang, og elsker de tredimensjonale fortellingene til nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa.

- Historiene må treffe meg i mellomgulvet, jeg må kjenne lukta og høre lydene. Falkberget er stor, hans bøker har jeg lest seks-sju ganger, om et samfunn som tar deg hvis du er en særing. Armoda.

- Du så Liv Ullmann naken da hun spilte An-Magrit på Røros?

-Haha, ja. Familien var på påsketur med fiffen på Røros Turisthotell i 1968, og på et av rommene skiftet Liv Ullmann bak noen lette flanellsgardiner som blafret så mye at de hadde pakket femkroner nederst i bretten for å holde dem nede. Og de femmerne pirket jeg ut for å skaffe meg sjokolade. Men den gangen var jeg jo mye mer opptatt av penger enn av nakne kvinnekropper.

Som leder av Kunstforeninga prøvde Five å få Liv Ullmann til et arrangement, og derfor sendte han en e-post til henne hvor han minte henne om den episoden på Røros.

- Jeg fikk et morsomt svar om at hun husket hva som skjedde, men hun husket ikke meg, haha.

RBK og Harmonien

Five er mer opptatt av kultur enn av sport, sier han,  selv om han i flere år ledet kontrollkomiteen i Rosenborg. Som ung var han en talentfull spiller. Han ble tatt ut til a-stallen i Rosenborg, men måtte gi seg på grunn av en kneskade. Five er så jovial at han kan bevege seg i alle leire, sier de som kjenner han. Han er også medlem av Harmonien, en selskapsklubb med rundt 350 snobbete menn, med en snittformue på 13 millioner kroner.

- Nå tar du en antagelse som er feil, at det er en klubb for rike, snobbete folk ...

- Kun menn!

- Ja, sorry, menn. Men det er interessante folk du møter der, altså, det er leger, prester, selvstendig næringsdrivende, forskere, og det er mange bra foredrag ...

- Da hadde det jo vært fint om kvinner også kunne deltatt?

- Mener du at Harmonien skal være åpen for kvinner? Hva skal jeg si, her det jo ingen gode argumenter, men jeg liker det bare. Liker å dra dit, spise, ta et glass vin, jabbe skit.

- Ligger det fortsatt pornoblader under bordene der?

- Playboy, mener du? Nei, det var før, nå er det kun aviser som Dagens Næringsliv og sånne blader. Men dette har jo med tradisjoner å gjøre.

- Du hegner om tradisjoner, da noen kludret med julesangtekstene, kom du med «drapstrusler» på Facebook?

- Nei, drapstrusler var det ikke! Men, altså, jeg har ikke noen kristen tro, men jeg går i kirka på julaften og tenner lys med ungene fordi det er tradisjon, og dessuten er det mange gode verdier om nestekjærlighet og sånne ting i vår folkekirkelige tro. Og når noen mener vi skal nynne «Deilig er jorden», hva faen er det for noe da! Nei, «Deilig er jorden» skal jeg synge fordi jeg har sunget den siden jeg var guttunge. Min største drøm er forresten å få holde preken i Vår Frue kirke, da vil fiffen komme og da skal de få høre at «når pengene i kisten klinger, sjelen ut av ilden springer».

Vi må hegne om det vi har, sier Five, men samtidig ønske de som kommer fra andre kulturer velkommen. For han er det en selvsagt ting å åpne døra for de som kommer hit på grunn av krig og nød.

foto
Kull to: Inge Five sammen med kona Nina. Og fire av sine seks barn: Anna, Vilgot, Vida og Billie. Foto: Privat

- Men hvordan var det egentlig med den døra hjemme hos deg selv, da hun kom midt på natta?

- Det var ingen invitt. Det var et innbrudd!

- Skjebnen?

- Ja, det kan du også si.