Wenche Nerbø Dahl (65) synes familien har grunn til å være stolt over moren og tantens krigsinnsats. Flere ganger deltok de i oppdrag og aksjoner som lett kunne ha endt med døden. Som den gangen moren var i ferd med å bandasjere en blødende rømling, og tyske soldater, anført av bjeffende sporhunder, brått dundret på ytterdøra.
Krigsinnsatsen og dobbeltlivet til de to søstrene er lite kjent. Heder fra storsamfunnet fikk de heller ikke.
I hemmelig tjeneste
– De feirede norske krigsheltene var først og fremst menn som gjennomførte voldelige aksjoner. Kvinnenes innsats var også viktig, men mindre synlig. Derfor ble de fortere glemt, tror Dahl.
Hun har lest Ukeadressas artikler om skjebnen til medlemmene i Thingstad-gruppa og Wærdahl-gruppa i Trondheim. I historien om Turid Flatsetø, publisert 7. juni og 30. august i år, fant hun en mulig link til tantens kurervirksomhet. I mai 1943 mottok Flatsetø et hemmelig brev fra sin dødsdømte bror som satt fengslet på Vollan. En ukjent kvinne ga henne brevet.
– Kvinnen kan ha vært tante Gerd. Hun jobbet i bakerbutikken til Arne Dahl der brevene som ble smuglet ut fra fangene ved Vollan kretsfengsel ofte ble levert, sier Dahl.
Hun møter oss i solskinnet utenfor den gamle bakerbutikken, i dag mer kjent som Lucasbygget. Hun sier hun gjerne skulle visst mer om moren og tantens krigsopplevelser. Men noe rakk de å fortelle før de døde.
Søstrene Gerd (1917–1987) og Erna Kristiansen, gift Nerbø (1913–1992), vokste opp sammen med åtte søsken i en enebolig i Schmidts gate, like bak Singsaker skole og Singsaker Studenterhjem. Erna var frisør og hadde egen salong i nabolaget. En frisør som farget hår og forandret utseendet til personer på flukt, var verdifull for Hjemmefronten.
– Jeg skjønner ikke at hun turte. Studenterhjemmet fungerte som tysk offiserskaserne. Å ta imot ettersøkte personer i et strøk som krydde av tyskere, må ha vært risikabelt, sier Dahl, mens hun viser vei under høstgule løvkroner, forbi frisørsalongen, og inn i gata der mormoren bodde.
Ukjent kjæreste
Hun vet ikke hvordan søstrene ble rekruttert inn i motstandsbevegelsen, men antar at de hørte til i en vennegjeng der flere var engasjert i illegalt arbeid. De var mye på tur, til toppen av Snøhetta også.
– De må ha startet kurervirksomheten tidlig. Flere ganger syklet de til Falstad for å formidle viktige beskjeder til fangene. En gang måtte mor spille rollen som forloveden til en mann hun aldri hadde møtt. Hun var livredd for å bli avslørt. Enn om hun kastet seg om halsen på feil person?
Erna Kristiansens dristige ekspedisjon startet grytidlig en høstdag i 1942. På sykkelturen til Stjørdal fikk hun følge av en motstandsmann som ga henne alle fakta om «forloveden» Hans Konrad Ekornes fra Ålesund. Han hadde deltatt i organiseringen av flykningetransporten fra Vestlandet til England, men Rinnanbanden infiltrerte miljøet, og mange ble pågrepet. Erna fikk et bilde av Ekornes før de skiltes.
Framme på Falstad ble Erna vist inn i en brakke der det satt fullt opp av mannfolk. Solskinnet utenfor hadde blendet henne, og hun så nesten ingenting.
– «Er det deg, Erna», spurte en stemme. Ekornes var forberedt på «kjærestebesøk», og de omfavnet hverandre, forteller Dahl.
Etterpå fikk «kjæresteparet» litt tid sammen ute i friluft.
– Ekornes var forferdelig skadet av tortur. Mor mente at selv ikke moren hans ville ha kjent ham igjen. Men han var full av optimisme og overbevist om at han snart ville slippe fri. Under torturen hadde han ikke røpet noe. Etterpå ringte mor til hans mor og fortalte i koder om møtet, sier Dahl.
Giftpiller i fôret
Få dager etter besøket, ved daggry 7. oktober 1942, ble Hans Ekornes henrettet sammen med ni trønderske sonofre.
– Mor kom aldri over henrettelsen. Bak mannens ødelagte ansikt hadde hun sett et flott menneske. Hun bebreidet også seg selv og var redd at noe av det hun hadde sagt eller gjort kunne ha avslørt ham.
Som barn hørte Wenche Dahl at moren og tanten snakket sammen om krigen. Veslejenta snappet sjelden opp detaljer, men forsto at de to kvinnene påtok seg så farlige oppdrag at de var utstyrt med giftpiller. Pillene sydde de inn i fôret i kåpelommene sine.
– Begge var redde for tortur. De ville heller dø. Samtidig plaget det dem at de hadde vært med på å smugle giftpiller til motstandsfolk som hadde havnet i klørne på Gestapo. Tanken på at de hadde bidratt til selvmord, gjorde vondt, sier hun.
En kveld i Erna Kristiansens frisørsalong kunne fort flere ha mistet livet.
Frelst av permanentvæske
– Mor hadde tatt imot en rømling, trolig en som hadde stukket fra Gestapos hovedkvarter i Misjonshotellet. Han blødde fra skuddskader i skulderen. Planen hans var å komme seg fortest mulig til Sverige. Men først trengte han hjelp til å endre utseendet. Mor startet med å forbinde sårene hans. Men brått dundret det på døra. Sinte tyske kommandorop og bjeffende hunder var ikke til å misforstå. De var i livsfare.
De to inne i frisørsalongen ble kjapt enige om at rømlingen skulle gjemme seg bakerst i lokalet. Han hadde pistol og skulle skyte. Først Erna, så seg selv, om soldatene tok seg inn.
– Mor gikk for å åpne og mistet behendig en flaske permanentvæske på gulvet. Den stinket grusomt og kamuflerte trolig blodsporene. Ute på trappa smilte hun sikkert sitt mest sjarmerende smil. Og takket tyskerne for at de passet så godt på henne. Hun lovet også å si ifra om hun så noe til den livsfarlige rømlingen de jaktet på, forteller datteren.
Flere år senere, lenge etter at krigen var over, gikk Wenche med moren i byen da en mann på motsatt side av gata oppdaget dem. Brått bykset han over til deres side og ga moren en skikkelig klem. De to voksne ble stående og prate. Lenge.
– Jeg likte meg ikke der jeg sto og kikket inn i lange fremmede buksebein. At moren min kjente en fremmed mann så godt at de klemte hverandre, var skremmende. Plutselig bøyde han seg ned til meg og sa: «Du skjønner, moren din berget livet mitt en gang.»
Ingen æresbegravelse
– Etter å ha lest Per Pettersons: «Ut og stjæle hester» begynte jeg å forstå hva nærheten handlet om. Personer i samme motstandsmiljø var nødt til å stole blindt på hverandre. Samholdet varte livet ut, sier Dahl. Foreldrene hennes møtte hverandre i Oslo mot slutten av krigen, men hun tviler på at faren fikk vite alt om morens krigsinnsats.
– Kanskje mor og tante Gerd hadde avlagt taushetsløfte til sine oppdragsgivere, sier hun.
Tante Gerd giftet seg aldri. Hun var tidlig forlovet, men kjæresten omkom i et skipsforlis i 1943.
– Mor sa ofte at tapet gjorde Gerd fryktløs. Men hva tante var med på, avslørte hun ikke, sier Dahl, og minner om morens ord under søsterens begravelse: «Hadde Gerd vært mann, ville kisten hennes vært svøpt i det norske flagget og æresvakt ha stått på begge sider.»
Wenche Nerbø Dahl er redd for å skryte. Hun kontaktet ikke Ukeadressa for å bli intervjuet. Resten av familien har også vært reservert med tanke på en publisering av stoffet. Men etter å ha tenkt seg om, innser Dahl at dette er viktige historier, også i dag.
De brydde seg
– Dette er historien om to, av mange, som tok noen viktige valg under krigen, som ville yte en innsats. Å være lunken, å ikke bry seg, passet ikke for dem, sier Dahl.
Hun kan ikke huske at moren og tanten kritiserte NS-medlemmer eller kvinner som fikk barn med tyske soldater. Tvert om. De mislikte sterkt sjikanen disse gruppene ble utsatt for. De så også at flere av de ivrigste kritikerne var mindre kritisk de første krigsårene, men at enkelte brått fikk det veldig travelt med å heie på vinnerlaget.
Wenche Dahl presiserer at hun ikke har sikker dokumentasjon på alt hun sier, og at hun derfor må ta forbehold om enkelte unøyaktigheter. Hun poengterer også at verken moren eller tanten var helgener, de hadde feil og mangler, som andre folk.
– Men krigstraumer så ikke ut til å plage dem. De levde gode liv. Når noe røynet på, hadde de hverandre. Å snakke med noen som vet og forstår er visst god medisin mot det meste, sier Wenche Nerbø Dahl. Selv er hun utdannet sivilingeniør, med jobb ved biblioteket på Gløshaugen. Daglig ferdes hun i gatene der moren og tanten ofte var ute i hemmelig oppdrag. Av og til kan hun nesten se dem for seg.
Usynlige kvinner
Krigsinnsatsen til norske kvinner har ikke fått nok oppmerksomhet. Men mye er gjort i senere år for å rette opp i gammel urett.
I boken «Alt hva mødrene har kjempet» (2010) har historiker og forfatter Mari Jonassen (48) intervjuet flere sentrale motstandskvinner. Hovedinntrykket er at mennenes spektakulære aksjoner ofte skygget for kvinnenes mindre synlige, men ofte like farlige bidrag til motstandskampen.
– Historien til Eva Kløvstad, født Jørgensen, gjør særlig inntrykk. Det siste krigsåret var hun Milorg-leder på Hedmarken. Men da kongen 9. juni 1945 ville hedre motstandsfolk fra hele landet, ble hun nektet å delta i defileringen forbi slottet. Mennene i hennes egen motstandsgruppe mente at kvinner ikke passet inn i paraden, sier Jonassen, og viser til flere lignende episoder.
Mai Eitrem var sekretær for Jens Chr. Hauge, Milorgs øverste leder. Som sjefens høyre hånd var hun i en utsatt posisjon. Men heller ikke hun ble regnet som «en av gutta». Da Milorg-ledelsen skulle fotograferes noen år etter krigen, stilte Eitrem seg opp sammen med karene, men fikk beskjed om å fjerne seg.
– Mennene ville avbildes alene, forteller Jonassen. Hun ser diskrimineringen i sammenheng med datidens kvinnesyn. Samtidig tror hun at kvinnene snakket mye mindre enn mennene om motstandsarbeidet de deltok i.
– Mange i motstandsmiljøet inngikk en slags taushetspakt da freden kom, men flere menn brøt pakten og skrev bøker om egen innsats. De ble fort tilgitt og dyrket som helter, sier Jonassen. Hun synes det er flott at flere historier om kvinnenes krigsinnsats kommer fram i lyset. Den norske krigshistorien blir ikke helt sannferdig uten.
Ifølge Jonassen deltok 455 navngitte kvinner i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, men tallet er trolig lavt anslått. 26 kvinner ofret livet som følge av sitt engasjement.
