Han vil gjerne kalles «Hellboss» , mannen som også i år er sjef for bluesfestivalen på Hell. Fortsatt går han inn for en gjennomført stil, ikke bare musikalsk, men også i klesveien. Kjell Inge Brovoll eier 30 par ulike briller, som brukes bevisst etter anledningen.

– Brillene må jo matche skoene og resten av klærne. En rar greie, det der, som jeg egentlig ikke har tid til akkurat nå!

Hva var ditt første møte med bluesen?

– Det var i 1974, året da ABBA vant Melodi Grand Prix. Jeg var ni år, fikk penger av bestemor for å kjøpe singelplata «Waterloo», og så ble det ti kroner til overs. I forretningen sto en plastbalje med kassetter på tilbud til 9.90, og det fant jeg ut at jeg hadde råd til. Jeg kjente ikke noen av navnene på artistene. Jeg hadde vokst opp med singelplatene til min mor, med Elvis, Carl Perkins og de gamle 50-tallsheltene, så jeg tok bare en kassett med et cover jeg syntes var fint. Men da jeg kom hjem, ble jeg helt betatt av musikken. Kassetten var nemlig en liveinnspilling med Muddy Waters’ bluesband fra Chicago. Den gjorde noe med hodet mitt! Jeg spilte trompet i korps på den tida, og en trompetsolo på sangen «Blow wind, blow» bare blåste meg inn i veggen. Waterloo-plata tror jeg nesten ikke ble spilt.

Tre ord som beskriver deg i dag?

– Engasjert, kreativ og har pågangsmot, kanskje.

Hva får deg til å dra i gang bluesfestival år etter år?

– For eksempel det å komme inn på Rica Hell Hotell søndag formiddag etter festivalen, og så reiser 500 mennesker seg og klapper for meg fordi de synes arrangementet er så tøft. Det som driver meg er å se alle de blide fjesene, vi har nesten ikke fått en eneste klage på syv år. Jeg har vært ganske bestemt på veldig mange detaljer. Jeg kan løpe opp og ned gata og fortelle at den og den er vanvittig god til å spille, men selv om blues er mitt fag, skal jeg ikke tre det nedover ørene på folk. Vi må lage en totalopplevelse. Maten er viktig, og folk skal slippe å stå i kø for å kjøpe et glass vin. Når du kommer inn på do, skal det lukte godt der. Å vaske dass er en av de viktigste oppgavene som gjøres av de frivillige. De vil vaske dass, fordi de får så mye skryt for det! Artistene plukkes fra øverste hylle, men det skal være kvalitet over hele linja på festivalen. Når alt fungerer, blir folk glade!

Hva drømmer du om?

– Å fortsatt få være frisk, kunne reise mer og på sikt slippe å være i Norge om vinteren.

Hva er det modigste du har gjort?

– Det tror jeg var en turné i 1995, da jeg som ung og uerfaren bookingagent tok på meg å reise rundt med Junior Wells’ bluesband. 15 svarte musikere kom fra Chicago, og før den første jobben sto vi på jernbanestasjonen i Hamburg. Syv stykker sprang på ett tog, åtte på et annet tog, det ene gikk sørover og det andre gikk nordover. Og dette var før folk hadde mobiltelefon! Da tenkte jeg, herre fredens Jesus, er det sånn det er å være manager for gærne musikere. Bassisten stakk av, trommisen forsvant i Göteborg. En gikk på metadon og hadde en dag igjen med dose. Han hadde papirer med seg fra USA for å få tak i mer, vi måtte til myndigheter og til legekontor. Og så havnet vi på Steinkjer av alle steder i verden, vi dro dit med nightliner, og de raserte halve Grand Hotell. For en tur, jeg var helt ferdig. Jeg var modig som tok på meg alt det der, men det så jeg ikke før etterpå.

Hvem vil du framsnakke?

– Det må bli min kjære kone Torhild, som har klart å holde ut med meg i så mange år. Hun fortjener den største klemmen. Det er mulig det er en klisjé å framsnakke kona, men hun har vært en trygg base hjemme mens jeg har vært ute på reise. Jeg er aktiv og mye på farten, har aldri blitt rik på det jeg holder på med, men jeg er rik på opplevelser.