Nawal har flyktet fra bombene i Syria. Hun strever med å skaffe seg et liv i nabolandet Jordan, som huser 630000 syriske flyktninger. Nawal liker å jogge. En dag fant hun en avsides vei. Men det nyttet likevel ikke. Mens hun løp, fikk 26-åringen en hale menn etter seg. De nøyde seg ikke bare med å se, noen antastet henne også.
– Jeg klarte ikke jogge mer. Drømmen er å kunne løpe i fred i Norge, sier hun. Nå er Nawal flere skritt nærmere løpeturen sin. Kledd i rosa og lys hijab sitter hun i et klasserom i millionbyen Amman. Kartet av et langstrakt og tynt befolket land i utkanten av Europa henger på tavlen. Veggen er pyntet med flaggtegninger i rødt, hvitt og blått – laget av syriske barn.
Nawal og 14 andre syriske kvoteflyktninger kurses i norsk kultur av International Organization for Migration (IOM). Innen få måneder bosettes de i våre nabolag og kommuner og starter nye liv. Først skal de få kjenne på sine første kulturkrasj.
– Det er viktig at dere allerede her regner dere som i Norge og som norske. Ingen spørsmål er dumme. Vi skal ha mye dialog, sier kulturformidleren Bassam Minzalji fra Bergen. Han presenterer seg på arabisk og bryter isen raskt.
Underviser tidligere landsmenn
– Jeg er også fra Syria, Damaskus, og flyktet til Norge for 27 år siden.
Åtte personer i klassen er kvinner. Nawal og hennes storesøster Jesra er blant de ivrigste. Moren Amireh (62) er den eldste i gruppen. På kurset deltar også en alenemor som ikke orker å fortelle at hun er skilt, men sier at mannen er død. Alle damene i gruppen bærer hijab. Unntatt én, Anita – som tidligere var mann.
Blant de yngste skiller Ahmad (16) seg ut. Hans høyre hånd er dekket av en svart sokk. Et eksplosiv ble kastet inn i skolegården blant barna. Ahmad kastet den vekk. Den detonerte på vei ut av hånden.
På den ene rekken sitter en stillferdig mann, Tamer. Han måtte klippe håret, endre stil og la skjegget vokse for å redusere hetsen som møtte ham som homofil og flyktning i Jordan. Han orket ikke å bli gjort mer narr av.
Og der er Ahmad Ayman, den eneste i gruppen som er alene. 20åringen nektet å la seg verve til regimets hær. På slutten av kurset skal han komme til å sette seg et helt bestemt mål.
«KULTURSJOKK», skriver Bassam på flippoveren, som et varsel på hva som venter. Han forteller at mange i Norge er lei seg for det som skjer i Syria, og at politikerne i landet har bestemt at vi skal ta imot 8000 av dem. De fleste nordmenn ønsker syrerne velkommen. Men kulturformidleren understreker at samfunnet forventer at de tar ansvar og tilpasser seg norske regler og systemer.
Barneoppdragelse
Bassam holder opp en tegning som viser et barn som blir slått, rammet inn i et forbudsskilt.
– Så å slå barn er ikke lov i Norge, spør en av de eldste deltakerne.
– Dette er totalt forbudt i Norge. Hva tror du barna som blir slått føler, spør han.
– De får psykisk sjokk. Noen begynner kanskje å hate.
«Hva er til det beste for barnet», noterer kulturformidleren på det store hvite arket fremst i rommet.
– Jeg har hørt at i Norge tar de barnet ditt fra deg bare du gjør én liten feil, sier en av foreldrene i rommet.
Svaret kommer raskt fra en annen.
– Jeg har en onkel i Sverige som sier det er tull og bare rykter.
Bassam griper ordet for å nyansere.
– Tror dere ikke norske foreldre har sine krangler med barna og gjør sine feil? Tror dere virkelig alle som gjør det, fratas sine barn? Barna fratas ved gjentatt bruk av vold og omsorgssvikt, sier han.
– Det er mange foreldre i Syria også som ikke slår barn, sier en av kvinnene.
Kulturformidleren hever pekefingeren mot å generalisere, enten det dreier seg om syriske flyktninger eller nordmenn.
– Det blir feil å si at alle nordmenn er late og psykisk syke. I Syria pleier man å si at palestinere er tyver. Det er farlig å tenke negativt om hele samfunn og grupper, sier han.
Jesra tar til tårene. Hun sliter med diabetes, er trøtt og kjenner seg igjen i det Bassam forteller. Sykdommen gjør at hun oppfattes som lat. Mange syriske flyktninger føler de blir sett ned på i Jordan.
– Ta «et lite stykke Norge», sier kursholderen og deler ut melkesjokoladehjerter.
– Jeg vil ha et stort stykke Norge, sier Jesra og lyser opp. Hun har hørt at Norge er det beste landet i verden.
Bassam tar for seg samspill mellom barn og voksne.
– I Norge er det ikke frykt i kontakten mellom barn og voksen. I Syria slår barn blikket ned. Barn kan se voksne i øynene i norsk kultur, sier han.
– Jeg kan jo ikke si stygge ting til min far. Jeg må respektere ham, sier en av tenåringene.
Sex og kyssing og sånt
Bassam vender seg mot en gutt på 16 år og moren hans. Hun er alene med sønnen. Kulturformidleren opplyser at den seksuelle lavalderen i Norge er 16 år.
– Hva om han får kjæreste i Norge og de har sex sammen, spør Bassam.
Moren, som er midt i 30-årene, virker sjokkert.
– Det vil jeg ikke gå med på. Det strider mot prinsippene mine, sier hun.
Kulturformidleren stiller neste spørsmål til den eldste kvinnen i rommet, Amireh på 62.
– Hva tenker du om han får seg en jevngammel kjæreste og kysser henne offentlig?
Hun vrir seg på stolen, skjærer grimaser og rister på hodet.
– Han kan elske henne i hjertet. Det holder. Jeg vet ikke om jeg orker å leve i Norge, hvis de bare kysser, sier hun.
– Dette betyr ikke at dere vil se ungdommer kysse over alt i Norge, nyanserer Bassam.
To forelskede menn kysser på en tegning han holder opp. Det humres i rommet.
– Hvordan vil dette påvirke dere personlig, dersom dere ser dette, spør Bassam.
– Et psykisk sjokk, sier en ung mann.
En annen poengterer at det strider mot religionen.
– La dem gjøre det. De er frie mennesker, sier en av kvinnene.
– Ikke bruk ordene sykt eller avvik om dette i Norge. Det er svært negativt, sier Bassam.
Rollespill
Han regisserer en scene for å vise noen ulikheter mellom kulturene og ber en familiefar komme ut på gulvet. To menn kan gjerne holde hender og leie i Syria, som symbol på vennskap. I Norge oppfattes det annerledes.
– Det er noe kjærester gjør, sier Bassam.
Likestilling og menneskerettighetenes sterke posisjon i Norge er noe nesten alle deltakerne har merket seg.
– Som kvinne i Norge har du alle rettigheter. Du kan gjøre det du vil, sier kulturformidleren. Bassam forteller at han er gift med en kvinne fra Bergen. Hun har lært seg arabisk. Før krigen besøkte de Syria og Damaskus flere ganger.
– Brukte hun hijab der, spør flyktningene.
– Nei, sier Bassam.
– Nå kom jeg på noe viktig, sier Bassam og trekker frem hvilke følger det kan få dersom du dekker deg til fra topp til tå i Norge, i niqab eller burka.
– Det kan innvirke på hvordan nordmenn ser på deg, og på mulighetene dine for å komme deg videre i samfunnet. Men det er ikke forbudt. Dette er ditt valg.
Bassam forklarer at det er vanlig å dele på oppgavene i norske hjem, for at hverdagen skal gå rundt. For eksempel kan mannen lage middag, mens kona henter i barnehagen.
– Jeg og min kone samarbeider. Oppdragelsen er et felles ansvar, sier Bassam.
– Å, la oss dra til Norge så raskt som mulig, slik at vi kan få våre rettigheter, sier Jesra.
Mor Amireh synes det er fantastisk å høre om kvinners rettigheter i Norge.
– Den som har ansvaret i et hjem, kan styre et helt land, sier hun.
Sosiale koder må knekkes og regler følges. Bassam opptrer som kvinnelig lærer og setter seg på en stol ved siden av en mannlig elev. Han smiler og hjelper med en arbeidsoppgave.
– I Norge kan sjefer eller lærere komme til å sette seg inntil og ved siden av deg. Det betyr ikke at de elsker deg. De er vennlige og vil hjelpe, sier Bassam.
Han forteller om en syrisk kvinne som ble sjalu da ektemannen hjalp en etnisk norsk kvinne med å få barnevognen på bussen. Den norske kvinnen dultet borti den hjelpsomme syriske mannen ved et uhell.
– Kona spurte om han ble opphisset av det. Han ringte meg og var helt fortvilet, sier Bassam.
Kursholderen har stappet en pute under skjorten og blir gravid kvinne på jakt etter sitteplass på bussen. Latteren sprer seg i rommet. Ungdommene, som er norske i rollespillet, sitter med ansiktet ned i mobiltelefonene og beina på stolsetene.
– I Syria reiser vi oss, sier Tamer, den homofile, og tar ordet for første gang.
Bassam drar familiefaren i gruppen ut på gulvet, en 41 år gammel mann. Først hilser de på syrisk vis, med klemming og kyss på kinnene. Så den norske modellen. Bassam nikker kort, stryker forbi, mens syreren står rådvill på gulvet.
– Er det ikke noe mer, er det virkelig sånn dere hilser, spør han.
I neste rollespill sitter fire «nordmenn» på bussen idet Bassam kommer om bord. Tomme blikk. Ingen hilser. Taushet.
– Når vi nordmenn tar bussen, tenker vi på arbeid, skole og familie. Hjernen er et annet sted enn på bussen, sier han.
– Inviterer ikke nordmenn til samtale? Liker ikke nordmenn det, lurer en av tenåringene på.
Flyktningene undres over at mye av kontakten mellom venner og familie er organisert og avtalt i Norge. Bursdager er gjerne planlagt uker og måneder i forveien. De lurer også på hvorfor de ikke kan ta med hele familien på besøk.
– Er det virkelig feil hvis jeg spør noen om å få komme på besøk?
– Nei, du kan for eksempel spørre slik: «Passer det neste uke?» Sosial kontakt er veldig forskjellig fra Syria.
Vil prøve dugnad
«Dugnad», skriver Bassam og følger opp med å uttale ordet høyt. Bassam utdyper at den frivillige innsatsen er viktig for å få idrettslag og nabolag til å fungere. Alle må delta. Også på skolen må foreldre legge ned frivillig innsats.
– Dugnad er også en ypperlig måte å bli kjent med nordmenn på, tilføyer han.
– Jeg har aldri hørt om noe slikt som dugnad, men jeg vil prøve, sier familiefaren.
Bassam forklarer kort om solidaritets- og likhetsprinsippet i det norske velferdssamfunnet, før han kommer med en tydelig formaning om skattesystemet.
– Skatten gjør at du får muligheter i Norge, sier Bassam.
Han orienterer om sykmeldingsordning, egenmelding bygd på gjensidig tillit og «godterier kun på lørdager».
– Så når vi kommer til Norge, vil dere riste av oss alle uvaner, humrer familiefaren.
Han lurer for øvrig på en liten ting til.
– Kjører dere på venstre eller høyre side i Norge?
– I midten, svarer Bassam, og begge bryter ut i latter.
Nasjonalromantikk
Edvard Griegs musikk fyller rommet med trolsk stemning. Lysbilder viser Bergen og 17. mai, fjord og fjell.
– Det er et vakkert land. Jeg elsker det allerede, utbryter Nawal.
– Nordmenn har et kjærlighetsforhold til naturen i landet sitt, sier Bassam.
«Gå på tur, aldri sur.» Bassam lager sin egen versjon av ordtaket og får forsamlingen til å repetere.
– Blir du sittende hjemme, blir du deprimert og kanskje en belastning for samfunnet rundt deg. I Norge får mange høst- og vinterdepresjon, forklarer Bassam.
Han forbereder flyktningene på at smellene kommer, også i Norge, selv om det er trygt og godt i landet og du er glad og forventningsfull over å få sjansen til et nytt og bedre liv.
– Det kan bli tøft når du er i en klasse og skal lære norsk språk, mens hjernen er i Syria.
Men Norge har et av verdens beste helsesystemer.
– Det er heller ingen skam å slite psykisk, sier Bassam.
Han påpeker at Norge til og med hadde en statsminister som var åpen om sin depresjon.
– Jeg hadde også en psykisk knekk for et par år siden, sier han.
Bassam forteller at huset i Norge brant ned, samtidig som leiligheten han og familien hadde i Syria, ble bombet. Arbeidsgiver og naboer sendte blomster. Varmen i det norske samfunnet gjorde veien tilbake til jobb kortere.
Jesra og søstrene må frem med tørkleet igjen. Bassam er raskt frempå med flere sjokoladehjerter.
– Dere må aldri gi opp, minner han om.
Klestørk og brannsikkerhet
«NRK Super», skriver han. Bassam anbefaler flyktningene å se på barne-tv og «Supernytt» når de kommer til Norge. Kunnskaps-tv for barn. Og avisen Klar Tale, som er lettlest.
– Dere skal vel ha oss i barnehagen også, sier Jesra og flirer.
– Hør! Dette er nøkkelen til det norske samfunnet, sier han og doserer om introduksjonsprogrammet som alle flyktninger må gjennom i Norge. Målet er integrering, utdanning og jobb, og alle får en egen tilpasset plan.
– Norge gir deg muligheter. Men du må selv vri om nøkkelen, sier Bassam og fraråder sterkt å skulke.
Han henvender seg til den eldste i gruppen igjen, Amireh.
– Hvordan vil du fylle dagene dine?
– Arbeide med noe. Kanskje hjemme.
– Det er viktig, men ikke nok. Alle må ut blant folk. Prate med folk. På butikken, biblioteket, der mennesker ferdes. Ellers lærer dere ikke språket godt nok.
Han spør flere hvilke mål de har. Alle vil delta aktivt i samfunnet.
– Skulle ikke vi, som har overlevd krig og taklet så mye elendighet, klare utfordringene i Norge, spør Jesra.
En kortfilm illustrerer et enkelt norsk hjem med 90-tallsstil. Filmen er krydret med råd om alt fra klestørk til brannsikkerhet. Som viktigheten av å rengjøre kjøkkenviften ofte.
– Tørk ikke klær i lukkede rom uten ventilasjon. Sjekk røykvarsleren en gang i måneden, sier Bassam.
Han forteller historien om en flyktning fra Midtøsten. Det var kaldt, og familiemannen teipet igjen alle ventiler og vindussprekker i huset. Familien fikk astmaproblemer. Soppen stortrivdes. En annen flyktning skrudde ned alle røykvarslerne i huset. Han trodde de var overvåkingskameraer.
Familiefaren rekker hånden i været.
– Jeg har hørt at det ikke finnes bidet i Norge, sier han, bekymret for renslighet etter toalettbesøk.
– Det stemmer. I Norge har vi for det meste bare toalett. Dere må bruke papir, sier Bassam.
Du, ikke do
Spørsmålet minner kursholderen på noe viktig han må lære dem. På flippoveren skriver han: «Hva heter du?» En setning som brukes mye og bør uttales riktig, synes han.
– Hva heter du. DU. Ikke «do». Do betyr toalett, sier Bassam.
Gruppen gjentar i kor. Jordans lengste «duuuuuuuuuuuu» runger i klasserommet, mens flyktningene flirer.
Alle får diplom som bevis på gjennomført kulturorientering om Norge over fire dager. Flyktningene reiser seg. Det norske flagget kommer på lerretet, mens «Ja, vi elsker» spilles.
Flere er tydelig rørt. Blant dem Ahmad Ayman. Den unge mannen som ikke ville krige i hjemlandet, har bestemt seg for hva som blir hans misjon i Norge.
– Jeg ønsker å hjelpe andre flyktninger. Akkurat som kursholderen vår gjør. Å spre håp. Det er stort at han ikke har glemt oss, sitt eget land og folk, sier 20-åringen.
Han løfter hånden til hjertet.
– Jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for å takke Norge.