Morgengry med kalde haglbyger
på Straumen på Smøla. Et stort vogntog står parkert bortenfor nærbutikken. Om litt skal den lille plassen få nok en butikk. Martin A. Engset krabber ut av førerhuset der han har overnattet i en enkel køye oppunder taket.
- Vi sunnmøringer har ikke råd til å bo på hotell.
Replikken kommer med et skjevt smil. Han er tydeligvis vant til å spille på kremmersjel-ryktet til sunnmøringene. Selv er han fra Ørsta.
På tide å åpne for dagen.
- Jeg er født lat, så det passer meg bra å ha butikken på hjul. Det er bare å ta ned sidelemmene og bære ut pappeskene.
Kvelden før traff vi 61-åringen på ferja over til Smøla. Med grå krøller, blå nylonpelsjakke og stålbriller satt han i en krok i salongen på M/F «Haram» og studerte et fotoalbum med bilder fra sydlige strøk.
Vi intervjuet ham for Ville veiers ferjereise-reportasje og skjønte fort at han har et mer nøkternt forhold til ferjene enn oss. Ikke bare koster det mye penger å ta med seg vogntoget over, det er også ganske stressende når det blir fem-seks ferjereiser på en dag.
Men akkurat da var det ok å sitte og drømme seg til Thailand der han og kona ferierer hver vinter når kramkarsesongen er over. Hun kjører rundt med sin egen butikk i en semitrailer, men tåler ikke kulde og har for lengst dratt sørover. Martin holder ut til første uka i desember. Før han lot kjettinghjulene skramle av ferja på Edøy, avtalte vi at vi skulle dra over neste morgen og se på hans rullende butikk.
Martin lar seg ikke affisere
av hagl og sludd når han setter fram pappeskene sine langs bilsiden. Butikken hans imponerer med et formidabelt vareutvalg. Han påstår han har over to tusen ulike varer. Når vi studerer hyllene nærmere, tviler vi ikke på at det stemmer.
Arbeidsklær og solide sko, sokker og skjorter, leker og kjøkkenutstyr, verktøy av alle slag, fiskeutstyr og en hel liten brillebutikk. Til og med «minusbriller» har han! Der er ikke ofte vi nærsynte kan gjøre impulskjøp.
- Du må ha gunstige innkjøp for å kunne selge billigere enn butikkene?
- Ikke gunstig nok for en sunnmøring, men gode nok til å konkurrere.
Varehyllene står tett i tett fra gulv til tak. Ikke akkurat i tråd med supermarkedets vareeksponeringsfilosofi, men Martin kramkar vet sikkert hva han gjør. Han har tross alt trålet norskekysten fra Lindesnes til Kirkenes i snart 35 år og stoppet på så å si hvert lite tettsted. Kart har han for lengst sluttet å bruke. Det skal godt gjøres å finne en som kjenner kystens veinett bedre enn denne mannen.
Tro ikke at butikken hans er bare det du ser fra gata. Du kan også gå innenfor og åle deg mellom tettpakkede reoler. Over inngangen henger en plakat med «18 års grense».
- De fleste tenker vel på sex
eller sprit, men nei, det selger jeg ikke. Plakaten betyr at jeg ikke vil ha unger alene inn der, de blir for lett fristet til å stjele.
Noen av kundene hans er nok også avskåret fra å smyge seg inn mellom reolene, selv om de er gamle nok. Engset har nemlig skaffet seg en god kundegruppe blant storvokste. For han har store klær, og da mener vi store. Bukser opp i størrelse 74, skjorter i XXXXXL.
- På Senja hadde jeg en kunde som forgjeves hadde lett etter store klær både i Tromsø og Bodø. Da han så hva jeg hadde, kjøpte han femten bukser med 150 cm i livvidde. En annen kjøpte åtte kjeledresser i størrelse 64.
Bare én gang har det hendt at Martin ikke hadde store nok bukser, mannen målte 160 cm rundt livet.
Engset kommer rett fra en måned med salg rundt omkring i Trøndelag. Det er ikke så lett å få ut av ham hvilke trøndere som kjøper mest.
- Dere er rike og litt dumme, så da går det ikke så verst med handelen.
- Jasså . . .
- Ja, jeg må få ta igjen, for dere snakker alltid så stygt om oss sunnmøringer. Men akkurat det vet jeg jo er bare mindreverdighetsfølelse og misunnelse.
- Det var da svært . . .
- Jeg bodde 16 måneder i Trøndelag da jeg var i militæret og jeg har ennå ikke kommet over det. Nå er det godt å være på vei sørover mot sivilisasjonen.
Folk står ikke akkurat i kø
for å handle denne morgenen på Straumen, men nå kommer de første nysgjerrige.
Engset kjører på med samme type småhetsing og fleipete kommentarer. Han må ha oppdaget at det hjelper på handelen, ellers ville han neppe ha gjort det.
Den første kunden er en eldre kar som kjøper seg en stiftemaskin. Senere kommer det et par karer til som slår til på fugeskum og rustløser på boks. Tydeligvis har butikken til Martin størst appell til mannfolk.
Men handelen går litt tregt i dag. Været er ikke all verden heller, og Engset håper på bedre uttelling når han om et par timer kjører videre til Hopen og Dyrnes, to av de andre tettstedene på Smøla.
En ung mann følger med fra starten og gjør store øyne når kassene med lekesaker kommer fram. Det er Ole Magnus Dyrnes Rokstad på sju år. Dessverre blir det ikke noen handel på ham.
- Æ har akkurat brukt opp all pængan på godteri, innrømmer han. Kanskje har gutten gjort en av sine første økonomilærdommer.
Martin A. Engset på sin side er for lengst utlært i faget. Han vet at for å tjene penger må man stå på. Derfor kjører han non stop fra slutten av mars til begynnelsen av desember. Aldri lørdagsfri. Ja, det er bare så vidt han unner seg litt hvile på søndagene, for da bruker han tiden til papirarbeid.
Minst 220 stoppesteder
rekker han over før han unner seg en drøyt tre måneder lang vinterferie.
- Når tenker du å gi deg som landstryker og kramkar?
- Akkurat i dag er jeg fristet til å pakke sammen for godt, sier han og vi aner at han sikter mer til den labre omsetningen enn det gufne været.
At Engset lever opp til mytene om sunnmøringer, beviser han når vi spør om hvordan han skriver etternavnet:
- Uten h. Ikke er jeg forfengelig og en ekstra bokstav koster blekk.stein.arne.sether@adresseavisen.no
