- Alt vi har jobbet for de siste ukene, månedene, det siste året, blir nå virkelighet. Den jobben vi gjør er viktigere enn noensinne.

Menneskene i salen er stille i noen sekunder, lar ordene til Isfit-president Kristine Sommerset Bjartnes synke inn, før salen fylles av applaus.

På et auditorium på Gløshaugen snakker 24-åringen til over 300 frivillige for Isfit - International Student Festival in Trondheim. Verdens største internasjonale studentfestival med tematisk fokus. Det er bare noen dager igjen til den åpner.

Festivalen er blitt arrangert annethvert år siden 1990, og er blitt besøkt av blant andre Dalai Lama, Gro Harlem Brundtland og Nobels fredsprisvinner Wangari Maathai. Festivalen inviterer til dialog på tvers av kulturer, religion og perspektiver, og samler studenter fra hele 107 land. Det er over halvparten av verdens nasjoner.

- Verden trenger Isfit, og nå får de det, sier Kristine til de frivillige.

Les om åpningen her

Konsekvenser av Trump

Tidligere på dagen hadde Kristine, med lave skuldre i den store vinterjakka og en vannflaske i hånda, dukket opp i morgenrushet i Midtbyen. Øyenlokkene var fremdeles en anelse tunge:

- Det ble litt sent i går, smiler Kristine og henviser til noen øl på Samfundet kvelden før.

Hun forsvinner inn på Narvesen, men kommer kjapt ut igjen. De solgte ikke Dagsavisen, så hun fikk ikke sjekket om leserinnlegget hennes hadde kommet på trykk. På bussen opp til Gløshaugen lirker hun mobilen opp av jakkelomma. Sjekker klokka.

- Også her i Norge får vi kjenne på det som president Trump bestemmer seg for, sier hun og forteller om en student som kanskje må avlyse turen til Trondheim fordi han ikke tør å reise til Isfit på grunn av presidentens innreiseforbud. Som muslim fra Libya risikerer han å bli nektet å komme tilbake til USA igjen.

Det er dette hun skrev et leserinnlegg om.

Kristine etterlyser handling fra utenriksminister Børge Brende og den norske ambassadøren i Washington, Kåre Aas. De må gjøre noe for at mennesker kan reise trygt inn og ut av Norge, synes hun, slik at Isfit-deltageren kan komme seg trygt hjem igjen.

Bussen stopper ved Gløshaugen. På baksiden av hovedbygget ligger Isfits kontorlokaler. Det er mørkt i vinduene, Kristine er ofte førstemann på kontoret.

- Jeg bruker mer tid her enn hjemme i denne perioden, sier hun og henger jakken på en knagg. Gangen er full av pappesker med T-skjorter som frivillige skal bruke når festivalen starter, med teksten «Today is a perfectly good day not to be a racist».

Bedreviter

foto

Kristine er født og oppvokst i Oslo, men flyttet til Chile da hun var fem fordi moren fikk en jobb på ambassaden i Santiago. Hun bodde der sammen med mor, far og broren sin til hun var åtte år, før de flyttet tilbake til Oslo.

Hun forteller om Chile som om det fremdeles er «hjemme», og at hun har reist tilbake dit et par ganger.

Hun husker første gang hun oppdaget at noe var urettferdig. En eller annen gang, barneskolealder kanskje, ble hun så provosert da noen foreldre ikke lot barna sine se på nyhetene. Det var en selvfølge i Kristines hjem. Nyheter på tv og radio, og foreldrene som diskuterte siste nytt over hodet på henne og broren.

- Hvordan kan noen oppdra barna sine uten å la dem få se den virkelige verden, spør hun, mens hun støtter hodet i hånden.

- Du var i barneskolealder da du satte spørsmål ved andres barneoppdragelse?

- Hehe, jeg var nok kanskje en bedreviter. Jeg hadde en drøm om å jobbe i NRK og lage nyheter for barn. Men så kom NRK Super og rappet ideen min, ler hun.

Fulgte magefølelsen

Kontoret er hjemmekoselig innredet, med sofagrupper, grønne planter og pynt på veggene. Slik blir det kanskje når man bruker så mange timer her i løpet av en uke. Kopper og tallerkener står igjen fra gårsdagen, og det første Kristine gjør er å rydde.

- Jeg liker å ha det ordentlig rundt meg, så dette er en fast arbeidsoppgave hver morgen, smiler hun og setter på kaffetrakteren.

Snart får Kristine selskap av andre som skal bruke dagen sin på kontoret. Selv skal hun ut på flere ærender og møter.

Dagens siste møte er det mest spennende. Da skal 300 frivillige samles til allmøtet på Gløshaugen. I år har Isfit til sammen 466 frivillige, og merkelig nok nøyaktig like mange som er påmeldt festivalen.

Kristine sitter og noterer på en notisblokk med høyre hånd, mens den venstre navigerer på datamaskinen. Hun skal orientere om hvordan opptrappingen mot festivalen går så langt, både til Isfits stiftelse og Finansstyret på Samfundet. Festivalens åpningstale skal også planlegges.

- Jeg er litt redd for at ordføreren og jeg skal holde samme tale, ler Kristine.

Temaet for årets festival er diskriminering. Det er lite som gjør henne så provosert, sint og lei seg som nettopp dette.

- Jeg gikk for min egen magefølelse, og dermed ble diskriminering temaet. Det er et stort tema, men vi får mye kreativt spillerom ved å holde det så åpent, sier hun.

foto
Fast rutine: Kristine starter ofte dagen med å rydde etter andre. Hun liker å ha orden rundt seg.

Som å miste jobben

Hennes første møte for dagen er på Rådhuset, hvor hun skal møte representanter fra Isfits stiftelse. Hun orienterer om tingenes tilstand, og har tydelig kontroll på alt som omhandler festivalen. Økonomi, kulturprogram, deltagerne.

Etter dette møtet må hun forberede seg på å møte Finansstyret på Studentersamfundet.

Hun slår seg ned på kafeen Jordbærpikene på Torvet, tar frem datamaskinen og kjøper seg en matbit. Hendene varmes på en tekopp, og hun leser fort over notatene sine.

- Det blir veldig uvant å gå tilbake til hverdagen etter at Isfit er ferdig. Men jeg gleder meg til å ha mer tid med venner, kjæreste og familien min. Bare det å ha tid til å lage middag hjemme, sier hun.

Telefonen vibrerer i ett sett, og i løpet av en dag blir det mye rask gange fra sted til sted. Vervet som Isfit-president gjelder bare for én periode, det vil si to år.

- Det som er så fint med det, er at man gjør en stor innsats i to år, og så får man se resultatene av det uten å måtte gå ut av vervet midt i en arbeidsperiode. Jeg er ferdig når jeg er ferdig, sier hun.

Likevel kommer hun til å savne å ha et sted å gå til. Det er som å miste jobben, sier hun. Å telle hvor mange timer som tilbringes på kontoret i uken er nesten umulig, det eneste hun ikke gjør der er å sove.

- Det er ikke slik at Isfit tyter ut av ørene mine i to år, men akkurat nå etter jul har det gjort det.

foto
På bussen: Å være Isfit-president er et stort verv, og det innebærer at Kristine vier all sin tid til å forberede festivalen. Mobilen ringer støtt, og det er alltid et eller annet sted hun må være.

Bak en glassdør og ned en trapp på Samfundet sitter Finansstyret og venter på Kristine. Rommet ligner et bibliotek, men blir brukt både som møterom og konsertlokale. Hun orienterer de omtrent 20 personene på samme måte som hos stiftelsen, men legger større vekt på festivalens økonomi.

- Det virker som dere har stålkontroll. Jeg har vært vitne til panikk før festivalstart før, men dette er veldig lovende, ler ett av styremedlemmene.

Noen minutter senere er Kristine på vei ut døra på Samfundet. Det er sent på ettermid-dagen, og gatelysene opp mot Gløshaugen er kommet på.

- Jeg gleder meg sånn til å se de små tingene komme på plass under festivalen. Små detaljer som jeg vet har vært utrolig mye jobb for de frivillige, sier hun.

I tillegg til å samle 466 studenter til dialog, har Isfit også et omfattende kulturprogram disse dagene. Konserter med blant annet Veronica Maggio og Maria Mena, debattmøter, kunstutstillinger og teaterforestillinger er bare noe av det Isfit byr på under årets festival.

- Jeg er enormt stolt av kulturprogrammet vårt. Det er så mange måter du kan forstå diskriminering på. Det trenger ikke å være debattmøter, en sangtekst eller et teaterstykke kan fungere, sier hun.

LES OGSÅ: Veronica Maggio topper konsertlista til Isfit

Det verste i verden

På kontoret har mange frivillige kommet på jobb. Kristine setter seg på et av skrivebordene et stykke unna sittegruppene. Over 20 personer holder på med sitt. Lydnivået er høyt, men det plager henne ikke. Det er en times tid til dagens siste og kanskje viktigste møte.

- Jeg kjenner meg så veldig hjemme i Isfit. Det er her jeg hører hjemme, sier hun, og bøyer seg over notatblokka.

Hun husker godt sitt aller første møte med Isfit, den dagen hun bestemte seg for å bli frivillig. For to år siden var hun på immatrikulering på Dragvoll. Da holdt den daværende Isfit-presidenten tale, og Kristine ble fascinert av menneskene som lekte teatersport i matchende Isfit-gensere. Med en venninne på slep, vervet de seg som frivillige. Og etter å ha vært frivillig under Isfit i 2013 og 2015, stilte hun til presidentvalg.

- Jeg vurderte det nøye før jeg valgte å stille. Skal jeg virkelig bruke to år av livet mitt på dette, med så mye jobb?

Når Kristine først bestemmer seg legger hun veldig mye innsats og jobb i at resultatet skal bli så godt som mulig. Hun beskriver seg selv som «menneskeorientert» og «samfunnsengasjert». Rasisme, homofobi, diskriminering og mobbing er noe av det hun beskriver som det verste i verden. Det å ikke ville andre godt. Av urimelige og urettferdige grunner.

- Jeg syns verden som den er akkurat nå, er skremmende. Trump, Brexit, Le Pen... Det at man viker vekk fra samarbeide med andre, er skremmende, sier hun.

foto
På rådhuset: Representanter fra Isfits stiftelse følger nøye med mens Kristine orienterer om tingenes tilstand.

Viktigere enn noensinne

Kontoret tømmes sakte for mennesker, allmøtet skal snart starte. Kristine rabler ned de siste notatene. Rådfører seg med andre for å finne passende engelske ord. Mange av de frivillige er engelsktalende, og Kristine skriver derfor ned alt hun skal si for ikke å rote seg bort.

- Hvordan sier du «én fra Libya»?

- «Libyan», svarer en på andre siden av bordet.

Hun noterer det raskt ned og reiser seg for å gå den korte turen til Realfagsbygget på Gløshaugen.

På veien tar hun opp notatene og lyser på dem med lommelykten på telefonen. Mens hun går leser hun opp talen sin på engelsk for å øve.

- Det er kleint, men jeg begynner å bli ganske spent, sier hun.

Auditoriet fylles, musikken på anlegget er på, og Kristine forbereder seg sammen med flere fra styret. Hun stiller seg foran de 300 fremmøtte. Salen kommer til ro.

- Alt vi har jobbet for de siste ukene, månedene, det siste året, skal endelig settes ut i live. Jobben vi gjør er viktigere enn noensinne, sier Kristine fra talerstolen.

Hun forteller at 466 personer er påmeldt festivalen. Men akkurat nå ser det ut til at de blir 465. Én mindre.

Essam Elkorghli, en libysk student som bor i USA, tør nemlig ikke å forlate landet på grunn av president Trumps innreiseforbud.

- Vi har nå fått et navn og et ansikt på hele situasjonen, sier Kristine.

lisa.flostrand@adresseavisen.no

Isfit startet torsdag denne uka og avsluttes søndag 19. februar. Det blir til sammen 38 åpne arrangementer, i tillegg til mange lukkede arrangement for deltakere og frivillige.

Da Ukeadressa gikk i trykken var det fortsatt uklart om Essam Elkorghli fra Libya våget å reise fra USA til Isfit.

foto
Like før avspark: – Det er nå blitt enda viktigere at vi kommer sammen for dialog om diskriminering. Isfit har vært de to beste årene i mitt liv, og nå skal vi nyte resultatet av det vi har jobbet så hardt for, sier Kristine til frivillige før Isfit går i gang.