Terje Bratberg. Historiker. Forfatter. Entusiast. Og ikke minst: Byvandrer. Et vandrende leksikon over byens kulturhistorie og prominenser gjennom tidene. Det er en teoretisk mulighet for at det finnes en brustein eller to som ennå ikke er blitt betrådt av Terje Bratbergs sko under hans mange guidede byvandringer for Trondheims befolkning. Men mange er det neppe.
Kieglas gallionsfigur
Vi møter ham på Somma. Eller rettere sagt, vi møter ham på bibliotekbaren på Britannia. Men siden det ennå er en forholdsvis tidlig morgen og Terje Bratberg ikke har rukket å spise frokost, rusler vi rundt hjørnet, opp Nordre og inn til en nypusset glassdisk full av fristelser som blir lettet for en panini og en melisbolle. Sistnevntes tilbehør skal etter hvert insistere på å snø ned en veltrimmet bart, som jevnlig vil bli puffet ren ved hjelp av et lommetørkle. Nå er det imidlertid noe annet han fisker etter i lommene.
– Vi kalles Kieglekroas bortskremte. Nei, vent litt! Han finner visittkortet han leter etter og legger det til beskuelse på bordet.
– Kieglekroas hjemløse var det visst!
Som aktiv byhistoriker og byvandringsguru i en årrekke er han langt fra hjemløs, tvert imot, han er vel mer hjemmekjent i denne byen enn de aller fleste. Men Kiegla er favoritten, han gleder seg til dørene åpner igjen i november. For visst er de «hjemløse» tatt inn i varmen både på Grenaderen og på Eld etter brannen. Men Kiegla er nå Kiegla da. Det er ikke alle steder man kan være komfortabel med å benke seg rundt et bord fullt av øldrikkende kompiser og selv innta sin rødvin gjennom en sonde i nesa. Men det går altså helt greit på Kiegla. Men vent – rødvin i sonde?!
Vondt i halsen, vin i nesen
– Jo, hvis du må fôres gjennom en sonde, så kan du godt sette inn rødvin. Det er bare å trekke opp ei stor sprøyte og trykke sakte inn. Skyll med litt vann, så får du med deg alt!
Der har vi altså bruksanvisningen på rødvinsonde, presentert på informativt og ganske lattermildt vis. Men hva kan forhistorien være til noe slikt?
Ikke fullt så festlig. Det begynte med en halsbetennelse, fortsatte med en tur til legevakta, stikkprøver. Og videre til en alvorlig overlege. Kreft.
– Ok, kreft. Prognose? Det var min måte å ta det på. Når du får beskjeden, må du bare stole på at legene gjør det de skal. Jeg vil heller sitte her litt istykkerskåret enn å være aske i en boks. Haha!
For skåret i ble han, etter operasjonen ble halsen atskillig tynnere, kroppen også. 25 kilo forsvant i en fei.
– Men det var fremdeles nok igjen!
Han ler hjertelig over sin halve hals og tar en jafs av bollen. Innrømmer at operasjon og strålebehandling tok på, men nekter å ta det dødsens alvorlig. Dessuten er det gått to og et halvt år, og han er halvveis til friskmelding.
– Det høres ganske heftig ut?
– Det var en episode. Det var helt greit, sier han lett og tørker bort litt melissnø fra barten.
– Og mens jeg hadde den sonden, kunne jeg jo kjøpe den billigste rødvinen, det spilte jo ingen rolle hvordan den smakte!
– Er det ok å skrive det der med rødvinen?
– Ja, jeg vil gjerne bli husket for det! Hahahaha!
Nei, Terje Bratberg er ikke en mann som lar seg bekymre av døden.
– Jeg er ikke noe redd for å dø. Men det har ikke noen hast!
Kaptein Voms gode liv
Man må leve mens man kan. Er det noen som lever etter tesen om «det gode liv», så må det være denne mannen. Selv om han kan betro meg en sykdom til.
– En jeg er veldig stolt av. Podagra! Jeg fryktet jo at det var noe veldig alvorlig. Og så var det de gamle, vellystiges sykdom! Hahaha!
Til tross for at podagra, også kalt Kaptein Voms sykdom, skal være ganske smertefull, er den visst midt i blinken for Terje Bratberg, som nærmest stråler av entusiasme over livsstilsykdommen sin, uanfektet av at lange middager med alkohol i glasset ikke er å anbefale dem som har fått Kaptein Voms vonde urinsyre-tå på nakken.
– Nei, du skal ikke ha for mye fett og ikke drikke for mye rødvin. Jeg spiser masse fett og drikker masse rødvin og synes det er helt perfekt!
Han ler lykkelig.
– Hvis jeg kjenner at et anfall er på vei, tar jeg heller en ekstra tablett.
Han konstaterer blidt at han nok også har kroppsfasongen til felles med nevnte kaptein. Men med en forkjærlighet for tradisjonsmat, et enormt kontaktnett, gode venner som deler både matentusiasmen og kokkegleden og som attpåtil bor i andre enden av samme hus. Ja, da blir det mange gode stunder og mye god mat i stua. Eller rettere sagt, i Thomas Angells stuer.
Thomas Angell med venner
Det er dit vi skal nå, til «kollektivet» i Kongens gate, der Terje Bratberg sammen med historiekollega Daniel Johansen for noen år siden spleiset på 830 fredede kvadratmeter fra 1768. Litt av et prosjekt, som Terje skal fortelle mer om når vi har slått oss ned i biblioteket hans, som også er kontor og åsted for tilblivelsen av historikerens utallige artikler og bokprosjekter. For tiden er det Frostgruppens historie og «Barnas byhistorie» som har fylt arbeidsdagen hans utover en førtiprosents konservatorstilling på Sverresborg.
Derfor har vi forlatt kafeen på Nordre, tatt vestover gjennom Sommerveita og passerer Torvets nye scene, «Ufoen».
– Gyselig, heslig, stygg og motbydelig, er byhistorikerens kontante dom mens vi rusler videre mot Prinsenkrysset, hvor han kaster et olmt blikk mot nybygget som er kommet opp der gamle Vækteren brant og forsvant i 2002.
– Se på det der! Det historiske bysenteret er jo det viktigste kulturminnet vi har i Trondheim! Det er helt ufyselig at hver gang det går tapt et hus, så bygger de ikke fasadekopier slik de gjør ellers i Europa. Her skal arkitekten på liv og død sette sitt preg på det. Se, så stygt!
– Du er sikkert på god fot med byantikvar Gunnar Houen …
– Ja, jeg er jo leder for byhistoriekomiteen, og han sitter jo der.
Selvsagt. Terje Bratberg har mange roller i styre og stell og sitter i bøttevis av foreninger. Historie. Mat. Drikke. Norske akevitters venner. Chaîne des Rôtisseurs.
– Jeg gidder ikke å springe rundt og være asket. Men det er det vel heller ikke noen som har mistenkt meg for!
Men han har faktisk så vidt uttalt tanken. Den gangen han bodde på Øya og mistet nesten alt han eide i brann.
Maksimal minimalist
Han sitter på fortidsminneforeningens kontor nede i Bøndernes hus når det skjer. Holder på med sine ting, helt uvitende om at et drama er i full utvikling på Øya. Så kommer telefonen. «Huset ditt brenner». Han har én tanke i hodet når han springer hjemover: Boksamlingen. Det han finner er 3000 titler som stinker av røyk og sot. En usedvanlig rikholdig samling av historiske verk er selv blitt historie.
– Det var jo tragisk. Men æsj, jeg er jo ikke akkurat noen sart liten blomst. Man må jo bare starte på nytt.
Denne nye strarten skulle altså bli et liv i askese. Fjorten dager holdt han stand, før han gikk bananas og svei av 100000 av forsikringspengene på antikviteter. Det var høsten 2002 og tidenes minimalist-sprekk var et faktum.
– Dette komplette settet av Danmarks adels årbok var noe av det første jeg kjøpte etter brannen, sier han fornøyd og peker opp på en hylle der skatten står. For nå har vi kommet fram til Thomas Angells stuer, i hans fløy i andre etasje. Vi er blitt møtt av et par godlynte skabeloner, terrierne Sølvi og Sofus, som er et slags felleseie mellom Terje selv, historikerkollega Daniel og hans foreldre, som alle bor i huset. Nå har de – terrierne altså – tasset etter oss inn i biblioteket. Det er et rom kledt med bøker fra golv til tak og som dermed skiller seg fra resten av Terjes leilighet, som flommer over av bilder, våpenskjold og nips. Noe av «kvalitetsnipsen» er flere tusen år gamle antikviteter. Også huset selv, snart 250 år gammelt, passer en historiker. Men prosjektet ble etter hvert såpass stort at han valgte å selge seg ut.
– Så nå er jeg «kårkaill på livstid». For det er et forferdelig artig hus å bo i.
– Men uten samboer?
–Nei, nei, den siste samboeren dro for mange år siden. Og det skjønner jeg godt. Hahaha! For når jeg holder på med en bok, legger jeg bort alt annet. Det ble for lite oppmerksomhet igjen til ham. Jeg er veldig morsom til festbruk, men kan være nokså traurig i hverdagslivet.
Så i dag er det hundene og «huset» som er familien. Hyppige fellesmiddager, felles helgebrunsjer, lange samtaler. Tettere naboforhold enn de fleste har. Og altså to skotske terriere på deling.
– Jeg kunne ikke tenke meg et liv uten hund, sier han med kjærlig røst, henvendt til Sofus. For at hunder kan være gode å ha, har han erfart helt fra han var bitteliten guttunge på Beitstad og krøp inn hundeluka til bestefarens buhunder i fjøset hver gang noe, ehh, uheldig, hadde skjedd.
– Når jeg hadde gjort noe faenskap, var det lynraskt inn luka til bikkjene, og så satt jeg der til situasjonen hadde roet seg.
Han hadde visstnok rikelig med anledninger til å bli godt kjent med hundene.
– TEEEEERJE!!!
Terje er bare en guttunge, kanskje fem-seks år, men han er en driftig liten fyr, med ører som får med seg mye mer enn de voksne tror. Og nå har han hørt faren snakke om at det er på tide å få ut vinduene i fjøset. Det er ikke noe å vente med, allerede dagen etter går Terje og en kamerat til aksjon.
– Kameraten min knuste de tre øverste rutene med staur, jeg tok de tre nederste med stein, flirer Terje. De rakk 60 ruter før de rundet hjørnet til forsiden av fjøset og to forbannede fedre kom springende.
– Jeg var lynraskt inn hundeluka. Der satt jeg helt til morfar kom og låste opp utpå ettermiddagen. Det var en av de få gangene jeg fikk juling. Jeg syntes selv jeg fortjente det.
Han ler så han rister, kan leve godt med minnene om barndommens hyss og drar like godt i vei med favoritthistorie nummer to. En liten gutt har ørene på stilk når faren legger ut om at han vil rive den gamle garasjen som står delvis på stolper uti elva. Terje tenker med seg selv at enkleste rivningsmetode må være å sage av disse stolpene. Det fungerer utmerket. Både garasjen, folkevogna og faren havnet i elva.
– Det kunne jo gått riktig galt?
– Ikke med far min. Han var seigliva.
Han sier det med et smil. Men noe er annerledes. Kanskje er det fravær av den hjerteligheten som preger så mange av hans historier. Faren er ingen helt i Terje Bratbergs liv.
Motstand i familien
Familiehistorien ble da heller ikke helt uten friksjoner, da moren i sin ungdom fant seg en kjæreste som valgte nazistenes side og dro til østfronten som 17-åring.
– Han ble skutt og sendt hjem seint i ’44. På en tid da alle andre forsøkte å komme seg ut, meldte tullingen seg inn, sukker Terje oppgitt. Og hjemme på Beitstad satt morens far som leder av Hjemmefronten.
– Jeg må si at muttern begikk litt av et ungdomsopprør da hun giftet seg med fattern, konstaterer han i dag. Men så varte det heller ikke. Skilsmissen kom da Terje var seks. Faren forsvant ut av sønnens liv, tilsynelatende uten å etterlate seg noe stort savn.
– Tja, kameratene mine syntes han var morsom. Det syntes ikke jeg. Han var en god forteller, men han fortalte akkurat de samme historiene. Jeg var så lei av dem.
Det ligger nok muligens mer bak Terjes manglende beundring for faren enn at han gjentok fortellingene sine. Men så forsvant han altså til Oslo. Og da moren noen år senere fant seg en ny mann og flyttet på gård noen kilometer unna, valgte ti år gamle Terje å bli der han var, hos besteforeldrene.
– Valget var ikke vanskelig. Min interesse for gårdsarbeid har aldri vært utpreget, påpeker han tørt. Interessen for landsbygda var ikke særlig større. Da han var 16, hadde han fått nok. Han stakk til Oslo, der han jobbet et år i Statens pensjonskasse, før han tok det avsluttende året på gymnaset.
– Jeg møtte igjen faren min der nede. Det var greit, han var en mann som spanderte middag, sier han. Men diskutere med ham, gjorde han aldri. Og andre verdenskrig kan han fremdeles ikke fordra.
– Far fortalte sine historier, og morfar fortalte sine historier. Og begge to så på seg selv som store helter. Jeg var så lei! Det er ikke uten grunn at jeg er kulturhistoriker, krigshistorie kan jeg ikke.
– Du er en fredens mann?
– Ikke nødvendigvis, jeg kan være ganske stridbar om det er noe jeg vil kjempe for.
Pitbullterje
Det finnes motsetninger. Terje har en del av dem i seg. Han er godlynt og blidspent, men kan være hissig som en terrier og bråtenne på alle pluggene. Som når han avslører bløffmakere. Forfalskninger. Idioti. Når noen plager andre.
– Men alle mine kamper er verbale, jeg har ikke slåss siden jeg var guttunge.
Sitt ekte jåleri har han kanskje med seg fra morfaren, senterpartipolitiker med masse verv. Men ikke i «Per Borten-style» med plenklipping i underbukse og hatt.
– Da han fikk for seg at han skulle bryte opp en skogteig til åker, gjorde han det i hvit skjorte og slips, sier Terje, som selv stiller til intervju med hvitskjorte med broderte initialer på ermet. Og i sløyfen som er hans varemerke. Og når det skal være stas: Kjole og hvitt.
For et par ganger i året stiller Terje Bratberg med venner til herremiddag i full galla.
– Vi kaller oss «Foreningen til snibelens fremme», kan han fortelle, og utdyper heldigvis:
– Det er frakk med livkjole. Jeg må vel ta litt av æren for foreningen, for jeg har bestandig likt kjole og hvitt.
Snobbete, helt greit. Arrogant og lat er andre karakteristikker han setter på seg selv. Men lat? I tillegg til å være i full sving med å bygge opp Sverresborgs byavdeling, har han snakket med horder av byens befolkning rundt i byen. Ifølge de som kjenner ham er hans formidlingsevne eksepsjonell. Dessuten produserer han bøker på løpende bånd, gjerne flere om gangen.
– I motsetning til de fleste menn evner jeg å ha to tanker i hodet samtidig, humrer han.
Nå skal noe av dette hodets innhold ut i bokform. Og mens barna straks skal få sin egen byhistorie, står en voksengruppe med passene klare for en Bratberg-guidet tur til Roma. Hele oktober vil stå i Romas tegn. Og snart er det jul, med tradisjonsmat i overflod i Thomas Angells stuer.
Det gode liv må leves mens man kan.