Zuan Vaiphei er bevæpnet og forberedt på å drepe. Han er også forberedt på å dø.
Med fingeren på avtrekkeren til haglgeværet sitt, tilbringer Vaiphei store deler av dagen bak sandsekkene han har brukt til å forskanse seg. Kun 900 meter unna, gjemt blant grønt gress og markblomster, ligger fienden – bevæpnet og klar til dyst.
– Det eneste vi tenker på er om de vil komme mot oss og drepe oss. Hvis de kommer mot oss med våpen må vi kaste fra oss alt og prøve å beskytte oss selv, sier 32-åringen.
Flere titalls slike improviserte bunkere markerer en av flere frontlinjer i Manipur. Indias nordøstlige delstat er delt i to av en usynlig grense mellom to ulike etniske grupper som hater hverandre – de som bor i fjellet og de som bor på slettene nedenfor.
Grusomt blodbad
For to måneder siden, da Vaiphei underviste i økonomi, nådde konflikten mellom de etniske gruppene bristepunktet. Blodbadet som fulgte var så forferdelig at tusenvis av indiske styrker som ble sendt inn for å dempe urolighetene kom tilbake med traumer av det de hadde sett.
Det har brutt ut etniske sammenstøt i delstaten tidligere, stort sett mellom den kristne kuki-stammen, som er minoritet, og den hinduistiske meiteis-stammen, som utgjør et knapt flertall av befolkningen.
Men ingen var forberedt på drapene, ildspåsettelsene og hatet som brøt ut i gatene i mai da meiteiene krevde spesiell status for å kjøpe land i fjellområdene, som i dag er dominert av kukiene og andre stammegrupper.
Vitner har fortalt nyhetsbyrået AP hvordan sinte mobber og væpnede gjenger feide gjennom landsbyer, brente ned hus, massakrerte sivile og tvang titusener av mennesker til å rømme fra hjemmene sine.
Over 50.000 mennesker har flyktet til overfylte flyktningleirer. De som ble igjen for å kjempe ble drept. Enkelte ble slått i hjel eller halshugget, mens flere sårede ble kastet inn i brennende hus.
Nærmer seg borgerkrig
De dødelige sammenstøtene i Manipur har hittil tatt livet av minst 120 mennesker, ifølge myndighetenes anslag, men det antas at det reelle antallet er høyere. Til tross for hærens tilstedeværelse, fortsetter kampene. Store områder har blitt forvandlet til spøkelsesbyer, hvor blikktak har smeltet som følge av voldsomme branner.
– Dette er det nærmeste noen delstat i det uavhengige India har kommet en borgerkrig noensinne, sier Sushant Singh, seniorstipendiat ved Indias Centre for Policy Research og tidligere krigsveteran.
Uroen har blitt møtt med nesten to måneders stillhet fra Indias statsminister Narendra Modi, hvis parti Bharatiya Janata styrer i Manipur. Modis innflytelsesrike innenriksminister Amit Shah besøkte delstaten i mai i et forsøk på å skape fred mellom de to stammene, uten hell.
Delstatsregjeringen har likevel forsikret at roen vil vende tilbake til Manipur. Førsteminister Nongthombam Biren Singh hevdet 25. juni at regjeringen og hæren den siste uka i stor grad hadde vært i stand til å «kontrollere volden». Men da han besøkte en frontlinje søndag var det igjen nye sammenstøt i delstaten og tre mennesker mistet livet.
Vonde minner
Meiteiene har lenge beskyldt kukiene for å stå bak delstatens utbredte narkotikaproblem og anklaget dem for å huse migranter fra Myanmar.
Delstatsregjeringen, som hovedsakelig består av meiteier, har også tilsynelatende slått hardt tilbake mot kukiene etter Singhs påstander om at noen av de som var involvert i sammenstøtene var «terrorister».
En som har opplevd volden på tett hold er Robert Singh. Han mistet faren sin da landsbyen Phayeng, der de fleste innbyggerne tilhører meiteis-stammen, ble angrepet 4. mai.
Dagen før angrepet sto faren hans A. Ramesh Singh vakt utenfor landsbyen i påvente av et angrep fra kukiene. Han var tidligere soldat, hadde våpen og fikk i oppgave å beskytte landsbyen. Men da angrepet kom, gikk ikke ting som planlagt – Singh avfyrte skudd mot angriperne, men ble også selv skutt i beinet.
Såret og ute av stand til å gå, ble han tvunget til å se på mens landsbyen hans ble plyndret, før han ble bortført sammen med fire andre mennesker og dratt opp over en nærliggende fjellside.
Dagen etter fant sønnen Robert faren skutt og drept i et treholt.
En befolkning i sorg
Sorg og tragedie preger også hundrevis av midlertidige flyktningleirer der fordrevne kukier søker husly. Til tross for at de er i minoritet, er det de som har lidd de største tapene i konflikten med meiteiene – flere er drept, utallige hus og kirker er jevnet med jorden.
Kim Neineng (43) og ektemannen levde i en årrekke i fred i landsbyen Lailampat. Han dyrket åkeren, mens hun solgte varene de dyrket på et lokalt marked.
Da Neineng hørte støy og oppdaget en mobb meiteier komme bevæpnet og skrikende mot landsbyen 5. mai løp hun umiddelbart og varslet ektemannen. Han ba henne om å ta meg seg parets fire barn og rømme, og lovet selv å bli igjen for å passe på huset og kuene.
Neineng pakket raskt sammen noen av eiendelene sine og tok med seg barna til en nærliggende flyktningleir. Et døgn senere kom flere av naboene hennes til leiren for å fortelle henne hva som hadde skjedd med ektemannen.
Mistet sitt livs kjærlighet
De fortalte at mannen hennes hadde prøvd å snakke med mobben da de nådde fram til huset deres, men at de ikke ville høre. Snart begynte de å slå ham med jernstenger. Flere væpnede menn kom til og hogget av ham beina. Så ble han løftet opp og kastet inn i flammene som slikket seg oppover hjemmet deres. På den måten døde Neinengs største kjærlighet.
Naboer fant restene av ektemannens forkullede kropp på det svidde gulvet.
– De torturerte ham og behandlet ham som et dyr, uten noen menneskelighet, sier hun gråtkvalt og fortsetter:
– Når jeg tenker på hans siste øyeblikk klarer jeg ikke forstå hva han må ha følt.