foto
Kåre Ingebrigtsen med kongepokalen etter cupfinalen i 1990. RBK slo Fyllingen 5-1. Han mener klubben må slutte å se seg tilbake, og heller lage ny historie med Rosenborg. Foto: Bent Ramberg

Kåre Hedley Ingebrigtsen ser ut av Brakka. Mot stadion med plass til 21.928 tilskuere. Det er åtte år siden det var fullt.

Sammen med ham sitter spillere som har spilt seg ut av gullkampen, ut av cupen, ut av Europa. De spiser grøt og ler.

Keepertreneren ler. Assistenttreneren ler. Materialforvalteren ler. Kjøkkensjefen ler. Pressesjefen ler. Rengjøringspersonalet ler. Og legen, som presenterer seg som klubbens feltskjærer, ler og sier køen med depressive spillere forsvant da mannen i grått der borte ble ansatt som ny hovedtrener.

Så ler Ingebrigtsen og sier banemesteren allerede har tilbudt ham jobb som driftsassistent hvis han ikke får fortsette som hovedtrener neste sesong.

– Nils lærte meg ikke bare fotball, han lærte meg forskjellen på gresstyper som engrapp, markrapp, rødsvingel, stivsvingel, krypkvein og tunrapp også. Han sa vi skulle bruke engrapp fordi den var mest hardfør.

– Noen mener du selv er for snill til å håndtere tatoverte guttunger med hårgele, spillere som er større enn seg selv og tror de er kommet til en europeisk storklubb?

– Ja, og så vil de sammenligne meg med Nils som kunne være en furie som kjefta og kauka på treningsfeltet. Men Nils var først og fremst snill da han trente klubben. Som spiller lærte jeg mest da han la armene rundt skuldrene mine og fortalte hva jeg skulle gjøre, og ga oss trygghet nok til å prøve det umulige.

I begynnelsen var fotball

«Det eneste du træng å lær mæ e å skriv autografen,» sa han til læreren på Utleira barneskole. Grei ambisjon i en familie hvor Kåre Hedley Ingebrigtsen som tiåring forhandlet med faren, Hedley Kåre Ingebrigtsen, om hva den nyfødte broren skulle hete.

Ingen enkel sak, faren var nemlig Arsenalsuporter og han selv Manchester Unitedsuporter, og derfor endte det med kompromiss.

Broren ble døpt Kevin etter stjernespilleren Kevin Keegan i Liverpool.

Han er litt mer usikker på hvordan Hedley-navnet havnet i familien, men ser ikke bort fra at det kan skyldes George Hedley Swindin, den legendariske Arsenal-keeper som trente engelske soldater under krigen.

Kevin, broren, jobber forresten i dag som rådgiver for en fotballagent.

– Fatter'n tok meg med på Lerkendal fra jeg var seks og ved lysmasta oppe i klokkesvingen møtte vi onkler og tanter og resten av slekta, det var et helvetes læven.

Etterpå løp han ut på gressmatta for å klappe de klamme, dampende bomullsdraktene til legender som Odd Iversen og Harald Sunde, mens stram kamferlukt av varmesalve blandet seg med drømmen om en gang å spille for Rosenborg.

Så dro han hjem til Stubban hvor han slo veggpasninger til langt på natt så reproduksjonene flakset inne i stua, før han som nittenårig debutant ble taklet så fryktelig av Mosse-spilleren Erland Johnsen at han selv flakset himmelhøyt over reklameskiltene på Lerkendal - en fantastisk opplevelse for en som er fra Trondheim.

Gutten, som i sine mest energiske barneår ble bundet fast til familiens terrasse, ble «harrahoinn te'n Nils» som skulle jage motstandere opp og ned på gressmatta. Det ble serie og cup-gull. Det ble landskamper. Det ble proffkontrakt med Manchester City.

Før han avsluttet spillerkarrieren med et leggbrudd så kraftig at Rosenborgs feltskjærer skar grimaser ute på sidelinja.

Så kom noen år hvor han solgte forsikringer, hotellsenger, skiutstyr og idrettstøy, før han trasket inn på kontoret til daværende sportsdirektør Rune Bratseth og spurte hva han måtte gjøre for å bli hovedtrener i Rosenborg.

«Gå ut og tren andre klubber,» sa Bratseth. Så trente Ingebrigtsen Ranheim. Bodø/Glimt. Viking. Før den telefonen kom i slutten av juli.

«Vi må ha ny trener nå», sa Rosenborgs styreformann, Ivar Koteng.

«Æ kjæm i morra», svarte Kåre.

Lar seg ikke kastrere

– Du var jo ikke helt ukjent med forballturbulens da du overtok etter din gamle venn Perry som fikk sparken. I Bodø/Glimt ble du selv sparket av dine tidligere venner, Runar og Ørjan Berg?

– «Hvis dere mener jeg ikke er rett mann, så spark meg», sa jeg, men det gjorde de ikke. I stedet forsøkte de å presse meg ut. Vi var enige om å satse på yngre spillere, gjøre et generasjonsskifte, stå i det, og så fikk jeg nyheten via en nettavis om at de hadde ansatt Stig Johansen, en eldre spiller jeg ikke ville ha, bak ryggen min.

– Du har ikke vært så sint siden din venn Gøran Sørloth sparket deg ned bakfra på en trening, og du kalte ham for en overbetalt feiting?

– Ja, jeg var skikkelig forbanna og hadde jeg fortsatt ville det blitt på andres premisser. Skal jeg lede et lag, vil jeg lede det som jeg vil det skal ledes. Jeg lar meg ikke kastrere. Jeg var drittlei, sa opp og fikk medhold i at de hadde brutt kontrakten, og dermed fikk jeg beholde lønna i resten av kontraktstiden på halvannet år.

Ingebrigtsen ble i Bodø et års tid før han dro til Lillestrøm hvor han solgte biler, når han ikke reiste land og strand rundt for å se fotball. I Bodø hadde han møtt den 12 år yngre Hege Leirfall. Hun var så vakker sier han, sjarmerende og snill, og dessuten delte hun den samme fasinasjonen for fotball. Leirfall var visepresident i fotballforbundet.

– Jeg var jo egentlig ferdig med å få barn, det hadde jeg jo sørget for, men det er jo så fantastisk med unger at jeg syntes hun fortjente det.

– Sørget for, sier du?

– Ja, jeg hadde jo vært på klinikken og kappet strengen, jeg trodde det var game over.

– Finnes det angrefrist på sånne ting?

– Åja, hva er det de kaller det for...?

– Godfot-teorien?

– Vel, det er mye Nils kan hjelpe meg med, men akkurat det kunne blitt for mye. Det heter assistert befruktning. Vi prøvde et par år og da vi endelig lyktes var det helt fantastisk.

Hans venn, ekskona

– Og en av de første du ringte med den lykkelige beskjeden var ekskona?

– Ja, helt siden vi traff hverandre på gymnaset og ble kjærester har vi vært gode venner, og da vi skiltes var det mer som et naturlig veiskille. Det var selvsagt trist, vi har to barn sammen og det var tungt å fortelle dem det, men vi har bevart det gode vennskapet og det er viktig for meg.

– Apropos vennskap, du bar ikke større nag til Ørjan og Runar Berg enn at dere feiret datteren Leas dåpsdag på Aspmyra, Bodø/Glimts hjemmebane?

– Jeg er ikke langsint. Vi er jo fortsatt kompiser, vel, kanskje ikke så mye kompiser nå som før, men jeg snakker jo med både Runar og Ørjan. Vi kan jo være idioter alle sammen innimellom, men vi må jo legge ting bak oss, forsones. Jeg er ikke en bitter person, jeg har ikke anlegg for det.

– Og nå, når du snart skal gifte deg igjen, kan du jo komme dalende i fallskjerm over Lerkendal, et stunt som måtte utsettes på grunn av tåke da Mini arrangerte ditt heroskratiske utdrikningslag sist gang?

– Jeg er jævlig usikker på om Mini skal få en sjanse til, vi skal ikke ha noe som er i nærheten av det som skjedde sist gang!

Den gang banket Mini på hjemme hos Brutter'n på morran, og med mørk, krøllete dameparykk, gammel skidress og høye motorsykkelstøvler, bar det ut på byen.

Men først ble Ingebrigtsen dratt på vannski rundt Munkholmen i 45 knops fart, med kraftige mageplask og fare for hans egen helse bare en uke før han skulle til Manchester City. Etterpå fikk han utlevert en mikrofon og en gitar han ikke visste hvordan han skulle bruke, og dratt opp på en scene på Trondheim torg hvor det var satt av tre kvarter til Ingebrigtsens «one-man-show».

– Mini står i kraftig gjeld til deg, det var jo du som gjorde ham morsom?

– Jeg synes Mini er morsom jeg da. Han er en fyr som liker å være i media, men det liker ikke jeg, det er da jeg føler meg mest ukomfortabel og utrygg. Trygghet er viktig for meg. Spillerne mine skal ut av komfortsonen, å ja, men ikke så langt ut at de blir utrygge.

– For noen dager siden kom boka som beskriver en skakkjørt klubb etter Eggen. Har du lest den?

– Nei, nå må vi slutte å snakke om det som var og heller skape ny historie. Vi blir stadig færre, men nå er vi en gjeng her som kommer på jobb og tenker på hva vi kan gjøre for klubben, og ikke hva klubben kan gjøre for oss. Nå skal vi samle oss, restarte, lage et nytt storlag, og da må vi bli ferdig med alle de bøkene.

– Leser du ikke bøker?

– Joda, jeg leste Jo Nesbø under en treningsleir i vinter. Sånne bøker leser jeg og nå leser jeg biografien om Pep Guardiola. Jeg prøver jo å få med meg andre ting enn fotball.

– Pep Guardiola er vel strengt tatt fotball det også?

– Ja, joda, men Harry Hole er ikke fotball.

– I Viking skulle du koble av med en romantisk kjøretur sammen med din samboer, og plutselig svingte du av til Sør Arena for å se Start?

– Jeg liker å kjøre. I fjor høst leide jeg bil og kjørte på kryss og tvers i Tyskland hvor jeg snakket med fem norske tysklandsproffer og fikk bekreftet antagelsene mine om at vi trener for lite her hjemme. Vi må trene med mer intensitet. Jeg tror vi kan lære oss å trene dobbelt så mye som i dag.

– Mer enn da du var proff i Manchester City?

– Mye mer!

Trente fish & chips

Ingebrigtsen husker vekkerklokka i garderoben på Maine Road som varslet når City-spillerne skulle gå til spillertunellen, det var som om ei påtent tønne med bensin ble kastet inn i garderoben.

– Og var det skikkelig kaldt ute, satte ledelsen fram spritflaskene?

– Ja, en dag hvor det var null grader, sidevind og sludd, kom det noen flasker brandy og whisky på bordet i garderoben. Det hender jo jeg tar en cognac eller to, men aldri før en kamp, og da jeg svarte nei takk, så treneren rart på meg og kalte meg a fucking norwegian!

I over tre år var Ingebrigtsen knyttet til den engelske storklubben Manchester City. En fantastisk mulighet, sier han, hadde det ikke vært for at han konkurrerte om den samme plassen som Peter Reid, som var spillende manager og tok ut laget.

Det ble med 17 kamper og tre mål. Alle målene i en FA-cup kamp mot Leicester. Han husker dem godt, to av dem var med hodet.

I lange perioder ble Ingebrigtsen leid ut til klubber i Norge, mens City betalte lønna hans på et par millioner kroner i året. City var begynnelsen på slutten av min egen karrieren, sier han, men likevel en morsom tid.

– Da Niall Quinn og jeg fikk beskjed om å trene mer styrke, tok Niall meg med til ei fish and chips-sjappe hvor vi trente fish and chips i tre kvarter før vi kjørte vi tilbake til treningsfeltet. Niall orka jo ikke den styrketreninga og jeg turte ikke si ham i mot, han var jo den stjerna.

Og når laget vant, og lagkameratene hans festet fra søndag til onsdag, spilte Ingebrigtsen det litt mer nyktre biljardspillet snooker hjemme sammen med andre norske spillere i England. Siden har det blitt mindre alkohol, og mer kynisme, i fotballen.

– Klubber i utlandet har så mye penger at de kjøper en ny spiller og sender ham bakover for å trene med juniorlaget om han ikke er god nok. Bare spør Morten Gamst Pedersen, i Tyrkia koblet de ut internett for å få ham til å reise hjem. Norske klubber må bli mer opptatt av hvem vi selger spillere til. Ta Mushaga Bakenga, han har ikke spilt fast for noen klubb siden han dro fra Rosenborg. Kunne Bakenga spilt fire år lenger hos oss før han dro videre? Burde ikke rådgiverne hans sett dette?

– Din bror Kevin er rådgiver for en fotballagent?

– Ja, og jeg prøver å mane ham til å forstå akkurat dette. Agentene må se seg i speilet, de skal jo være der for spillerne, og ikke bare sende dem videre for å gjøre kjappe penger.

– Jeg kan bli idioten

– Hva er egentlig meningen med livet?

– Det er vel å være den beste utgaven av deg selv hele tiden. I mitt liv handler det om å ta vare på de rundt meg. Jeg er far til tre, har samboer, foreldre og søsken, og det viktigste for meg er hvordan de har det.

– For få år siden døde din ett år eldre søster av kreft. Hva gjorde det med deg?

– Vi hadde et nært og tett forhold, jeg savner henne veldig, og hennes død har lært meg at det du har lyst til å gjøre, det skal du gjøre nå. Hun var lærer og trener, en omsorgsperson, og jeg tenker ofte på hva Lisbeth ville ment om det jeg gjør. Jeg vil gjøre ting hun ville likt at jeg gjorde. Derfor ser jeg heller ikke på denne jobben som farlig, den handler bare om å gjøre så godt jeg kan. Funker det ikke, så funker det ikke. Funker det, er det fantastisk. Du kan mene at jeg er en dårlig trener, men jeg prøver å gjøre mitt beste hver eneste dag. Akkurat som Erik Hoftun. Hver eneste dag jobber han for at Rosenborg skal bli bedre, og det gjør meg opprørt når jeg leser hva folk kan få seg til å skrive om ham.

– Nå risikerer du selv de samme skyllebøttene hvis du ikke lykkes?

– Ja, og da er jo halve vitsen at du ikke leser blogger og kommentarfeltene på nettavisene, det må du ikke finne på som Rosenborg-trener. Heller ikke når det går bra, da kan du jo begynne å tro på at du er en fotballgud. Etter den kampen i Irland, som vi vant, fikk datteren min høre at hun var heldig som hadde meg til far. «Vi snakkes om en måned,» svarte hun. Om noen uker kan det være jeg som er idioten.

– Hva vil du folk skal huske deg for?

– Det viktigste at de blir litt glad når de tenker på meg. At de har gode minner. Når den tid kommer vil jeg ha en begravelse hvor det er gitarspill, hæla i taket og masse tjohoi.

– Hvilken låt?

– Åge, det må jo bli Åge, men ikke «Lys og varme», nei, nei, men «Det er det din dag», for eksempel, eller «Levva livet! »

Fire-tre-tre

Det er fredag kveld og hovedtreneren skal hjem til Hege og lille Lea. Familien betyr mest av alt, sier han. Gå en tur, slakke av i sofa’n, spille selbu-whist og gin rummy med noen som kommer på besøk. Han sier han får energi av å være sammen med andre.

– Jeg er ikke så verst på kjøkkenet, ganske bra på biff og fløtegratinerte poteter. I Stavanger hadde jeg et vinrom med plass til fem hundre flasker, men jeg hadde bare ti og alle var Baron de Ley et eller annet. Finner jeg noe som er godt, holder jeg på det.

– Akkurat som 4-3-3?

– 4-3-3 er mer enn et system, det handler om hvordan hele klubben skal tenke. 4-3-3 betyr å være angrepsvillig, offensiv. Skulle jeg valgt en annen trener for Rosenborg, ville det blitt Frank de Boer i Ajax. Der har de spilt 4-3-3 i 60 år. Eller, den ultimate treneren ville nok vært den tidligere Barcelona-treneren Pep Guardiola. Også han 4-3-3.

– Og hvis du skulle valgt en norsk trener for Rosenborg?

– Da ville jeg valgt meg selv. Jeg vet hvordan Rosenborg skal spille og hvordan vi skal være i alle ledd.

– Flire, tre, tre?

– Ja.

foto
Kåre Ingebrigtsen fikk jobben med å lede Rosenborg ut sesongen. Og kanskje lenger. Foto: Terje Visnes
foto
16 år gamle Kåre trener med sin ett år eldre søster Lisbeth. Hun døde av kreft i 2007. Han tenker ofte på hva Lisbeth ville ment om det han gjør. Foto: Privat
foto
Sverre Brandhaug, Trond Henriksen, Harald Brattbakk og Kåre Ingebrigtsen. Foto: Privat
foto
Som proff fikk han 17 kamper og laget tre mål for Manchester City. Alle tre i samme kamp.
foto
Han trodde det var game over. Så traff han tolv år yngre Hege, og etter to års innsats kom Lea. Foto: Privat
foto
Som City-spiller ble Ingebrigtsen leid ut til flere norske klubber. Også Lillestrøm.
foto
Hege, Kåre, Mia og Mats med lille Lea. Leas dåpsfest ble arrangert på Aspmyra, hjemmebanen til Bodø/Glimt, som Kåre forlot etter å ha blitt overkjørt som hovedtrener. - Jeg har ikke anlegg for å være bitter, sier han. Foto: Privat
foto
Her fra Manchester 199. Det ble mange telefoner hjem. Han kunne også fortelle om at spillerne ble tilbudt sprit før en av kampene. Foto: Privat