På et svensk kart fra 1684 går det tegnet inn vei her. En gammel gang- og rideveie er omtalt i flere skriftlige kilder. Gerhard Schøning skriver i 1773:"Den går over lutter myrer, moradser, sumpige steder og mellemliggende større og mindre bergknoller, den sletteste veg jeg noensinne har passert eller kan passere."Navnebruk som Korsvollan og Korsgården kan knytte veien til pilegrimsferder.Flere generasjonerUte i terrenget over Snåsaheia finnes spor av mange generasjoner vei. En kjerrevei fra 1840 ser man rester av blant annet i høydedraget mellom Kjennaråsen og Fjellstad. Den er i datiden omtalt som "den beinaste veg mellom Namdal og Innherredsbygdene."Den gamle E6-traséen vi har lett etter, er en utbedret versjon av en vei som kom i 1872. Etter hvert som motorisert ferdsel ble vanlig, fikk den stadige moderniseringer. E6 het den selvfølgelig bare det siste tiåret, før det var det riksvei 50 som var betegnelsen. Gamle bruerDen siste steinhvelvbrua som er omtalt i Ville veier-reportasjen, heter Kjenne bru og er bygd for snart hundre år siden, i 1905. Da hadde den små murte hvelv som rekkverk. Selve brua er åtte meter lang med lange steinmurer fram mot brua på begge sider av elva.Litt lenger sør ligger Korsvoll bru fra samme periode som også er en hvelvbru. Denne er murt i betong og bruddstein og ligger rett ved rasteplassen som er anlagt, og den har fått et toalettbygg i den ene enden.Forbi Heiås, Kjennaråsen og Koltjønna går gammelveien et godt stykke oppe i åsen og kan følges i terrenget over tre kilometer ned til Heia. Gjestegården her ble for øvrig anlagt som skyssstasjon ca 1850 og har i de senere år hatt flere utvidelser.På 70-talletÅ modernisere veien langs Snåsavatnet og over Heia tok 10-15 år. Store deler av nyveien ble stukket på slutten av 60-tallet, men byggingen ble gjort av Vegvesenet i løpet av 70-åra. Da ble våre mosegrodde svinger skapt. Tidligere oppsynsmann Ola Vassmo husker at det var mange som hadde problemer med de bratte kneikene ved Vegset. Her var stigningsforholdet på der verste 1:4,5. En gang fant de italienske aviser i veikanten. Det var fortvilte utlendinger som la dem på isen for å forsere bakkene.Store deler av strekningen var hele tiden grusvei, men det ble lagt noe oljegrus og asfalt i de siste årene før nyveien kom.Vassmo som var oppsynsmann fra 1963 til 2000, husker at det var to alternative traseer forbi Heia. Lenge vurderte man å legge veien vest for Raudsjøen, dermed ville Heia Gjestegård havne en halv kilometer unna riksveien og kanskje få problemer med driften.- Jeg husker vi som jobbet på anlegget og spiste på Heia, fikk gratis middag den dagen det ble bestemt at veien skulle gå rett forbi gjestegården, forteller Vassmo.Bok om ferdselsveierKirsten Joveig Gartland (bildet) har skrevet om de riktig gamle ferdselsveiene i Namdalen før bilens veier ble bygd. Hun har gjort et skikkelig nybrotts-arbeid med innsamling av fortellinger fra nærmere femti eldre mennesker som har visst noe om de første stiene. Her er samlet mye kunnskap som var i ferd med å gå tapt. «Ferdselsveier og Folkeminner» som boka heter, tar for seg hele Namdalen, fra grensetraktene til kysten, fra fylkesgrensa i nord til Innherred i sør.
