En person var en gang på jakt etter et kunstverk til å ha i stua og spurte en velrenommert kunstsamler om hva en skal se etter. «Hvordan velger jeg det riktige bildet, som kan inspirere gjennom flere år», spør vedkommende. Rådet han får er som følger: «Ikke velg det bildet du liker umiddelbart etter at du har lagt øyet på det.» «Hvorfor ikke det?» «Fordi du har sett deg mett på det», svarer kunstsamleren. «Etter å ha hengt det opp på veggen kommer du aldri til å se ordentlig på det igjen – du er allerede ferdig med det. Det blir uunngåelig en del av tapeten.»

Kunstverk på private vegger er noe eget. Man omgås dem daglig. Hvor ofte stopper man opp foran dem, betrakter dem og gjør seg nye refleksjoner? Foruten de gangene man har besøk av en helt ny gjest, selvfølgelig.

Saken stiller seg litt annerledes med kunstutsmykningene i offentlige kontorer. Som ansatt omgås man disse hver dag. Man har ikke engang selv hatt en finger med i spillet hva gjelder utvalg. Slik kan de fort bli en del av bakgrunnen, en del av tapetet – de daglige, vante omgivelser.

Men for den besøkende – som for eksempel undertegnede på vei inn til Skatteetaten – står saken annerledes: To bannere som opplyser om å «handle hvitt», og et annet som oppfordrer til en «god (og formodentlig lovlydig, gitt omgivelsene) start på en ny virksomhet», flankerer en malplassert potteplante og et anonymt bord med en bunke kataloger med informasjon om det å være «Ny i Norge». Bakenfor henger et stort stilleben, umiskjennelig av Håkon Gullvåg. For å finne tittelen på verket, eller i det hele tatt se hele bildet, må man skyve til side informasjonskrimskramset.

Men hvor bevisst kan vedkommende som har plassert dette foran denne utsmykningen, ha handlet? Byen er full av kunstverk som overses – selv om de med all tydelighet er ment å kommunisere som kunstverk i offentlig rom. Det er derfor de er innkjøpt og plassert der. Mot rutinens likegyldighet taper kanskje alle kunstverk?

Det er bare så ironisk at dette skjer i lobbyen til etaten som har som samfunnsoppdrag å forvalte våre felles verdier.

ukeadressa@adresseavisen.no