Fotografen har overtalt meg

til å la Ville veier gå førjulsjulebukk gardimellom i Verdals indre dalfører. Er det noen som fortsatt baker, steker, slakter og rundvasker?Mens Volvoen tar oss nordover langs E6, pisker vi opp hverandres julestemning og nekter å ta innover oss at snøen fra slutten av november for lengst er tint. Rett før Verdalsøra tar mellomriksveien av mot Inndalen.- Snakk med a' Gudrun oppi Svartåsen, sier Thure Olsson på Coop-filialen. - Hun er 90 år og holder fortsatt koken.Svartåsen er et lite småbruk med granplanter på bakkete jorder. Vi smekker bildørene forsiktig igjen. Vil Gudrun slippe inn to tvilsomme karer, og har hun startet med å forberede jul?

Vi kjenner kakeduften

helt ut i gangen. Bank, bank og kom inn. Der står Gudrun i forkle og plasthette mens det oser fra gorojernet! I en stabel på benken ligger sprø, gylne flak. Gudrun er akkurat ferdig med dagens første kakesort og lar seg overtale til en liten prat ved kjøkkenbordet. Hun byr oss de to sist stekte goroene.- Jeg tar det litt roligere enn før, bryr meg ikke så mye om rundvasken, og i år dropper jeg kanskje å lage sylte og blodpølse, sier Gudrun.Men bakingen holder hun fast ved. Satser på ti-tolv sorter i år som i alle de 65 årene hun har vært husmor og gårdbruker på den lille plassen høyt oppe i lia. Det var to-tre kyr, noen sauer, høner og en gris.Gudrun trives med å bo alene. Sønnen Odd stikker ofte innom, han dyrker forresten juletrær på eiendommen. . . Med ett avbryter hun seg selv:

- Men sjå, der kjæm n'Odd!

En kar i filthatt fyker forbi vinduet. Jøss, er han allerede alarmert og vil sjekke hvem som har tatt seg inn til mora? Nei, han må ha verre saker å hanskes med, for der fyker han tilbake forbi vinduet. Nå med en øks over skuldra!Mor Gudrun løper ut på trappa og roper med sin nittiårige og ikke altfor rungende røst: «Odd, Odd!»Mannen bare snur seg og vinker avvergende. Det var jammen en kaldblodig fyr, tenker jeg. Gamle mor kunne jo vært i nød. Vi må ut og undersøke hva Odd har fore.Det viser seg at medietrykket er tungt i Svart-åsen i dag. NRK lokal med Anne Aase i radiobil og diger antenne har også forvillet seg opp hit. Hun skal ha direktesendt innslag om juletredyrker Odd. Øksa er lydskapende rekvisitt, og han måtte forte seg før de skulle på lufta! I mellomtiden har han ringt mor på mobil og forklart.Reporter Anne er kjapp i vendingen og skal ut på nye oppdrag. Treet hun «kjøpte», står igjen med et par øksehugg i barken. Vi overtar Odd og lover å kjøre ham hjem etterpå. Han viser oss rundt og forteller om elgplage og nye trender i bransjen. Edelgrana er stadig mer populær. Vant som vi er med prisnivået i Munkegaten, stusser vi over at han selger vanlig gran for bare 130 kroner.Odd Svartås bor et godt stykke lenger nede i dalen, på gården Lennes som kona Oddlaug kommer fra. Omveien viser seg å være et lykketreff for oss tradisjonsjuleforberedelseregistratorer. Oddlaug er av den driftige sorten og har allerede gjort unna mesteparten av bakingen - og hun har laget sylte og rull! I dag er hun i sving med rundvasken.

- Jeg synes det er artig

å stelle i stand til jul. Å bake og vaske gir meg noe, rent mentalt. Gjør jeg ikke noe, får jeg heller ikke noe.Grunnende på disse enkle visdomsordene blir vi med opp på loftet for å snuse inn grønnsåpelukt og dokumentere aktiviteten.Oddlaug tar til og med ansvar for prosjektet vårt. Ringer opp til en av nabogårdene:- Du Solvor, tar du imot mannfolkbesøk?En elghund av den snille sorten varsler at vi kommer. Solvor Ness er tilfeldigvis opptatt med flatbrødbaking på stabbursloftet. Med støvmaske og to elektriske takker holder hun liv i tradisjonen.- Egentlig skulle jeg hatt både tre og fire takker for å være effektiv, men nå baker jeg mindre enn før.Solvor har kuttet ned på småkakene, og holder fast ved goro, krumkake og fruktkake.- Jeg roer mer ned før jul nå. Tar det jeg rekker og liker.- Vi har hørt at du har levende lys på treet?- Ja, men de tenner vi bare når gjestene har gått og vi kan sitte og nyte roen og følge med. Julestemning? Joda, jeg er lett å få i stemning. Bare det å se øynene på de minste barnebarna er nok for meg. Om vi har nisse? Tja, vi setter fortsatt ut grøt på låven og den pleier da å bli borte.

Vi noterer god julescore

her på gården, men etterlyser kjøtt og slakting. Solvor henter mobiltelefonen og ringer til Gunn Bjørken på en av nabogårdene. Snart har hun overtalt venninnen til å ta imot stafettpinnen.- Jeg slapp ikke unna jeg heller, Gunn!På Bjørken har de fjøset fullt av gris, og så sent som i fjor slaktet de selv. Men i år er det kjøpt inn svinekjøtt, like bra og billigere. Gunn har holdt på noen dager med rull, leverpostei, sylte og syltaflesk. Når vi kommer, ligger flesket og godgjør seg i saltlake.- Jeg liker å følge tradisjonen. Det er kjempeartig å lage maten selv og så smaker det så mye bedre.For å overbevise oss skjærer hun av et par skiver og legger dem på nylig bakt flatbrød. Nå merker vi at husets to karer, ektemannen Halvor og sønnen Håvard, samt husets to fuglehunder, holder seg påpasselig i nærheten. Normalt blir godsakene kjapt puttet i fryseren for å berge til jul, så her er en sjelden mulighet. Bare hundene blir avvist.Vi skjønner godt hvorfor Gunn må passe på, for med syltaflesk og leverpostei à la Bjørkeninnabords, kan vi bare glemme å ta lunsjpause.På gården Østnes booker vi oss inn i en koselig tømmerhytte. Her er fjøset fullt av julenek, eller kornband som det heter på disse trakter. Så bærer det fra Vuku oppover Helgådalen. Vi har fått tips om både bygdaslakter og flere bakstedamer, dessuten akter vi oss helt opp til grenda Julnes. Navnet tyder på høy julefaktor. På veien skal vi til alt overmål passsere hjemstedet til Hans «Vårres jul» Rotmo, så nå kan det ta helt av.

Det starter ikke så bra.

Bygdaslakteren har gitt seg og er ute og spiller kort i kveld, og hos en navngjeten bakstekjerring blir vi regelrett avvist på trappa:- Di må itj sætt mæ ti blae, nei!Det er langt å kjøre hele Helgådalen i mørket. Endelig når vi Julnes. Her blir vi ikke stoppet i døra. Hos åttitreårige Margrethe Bakken og sønnen Torgeir står gjestfriheten i stil med stedsnavnet. Det blir herlige, nybakte julekaker på asjetter med julemotiv.Selv om Margrethe har bodd på Julnes alle sine dager, vet hun ikke hva stedsnavnet kommer av. Antagelig har det ikke har noe med jul å gjøre i det hele tatt, og det uroer oss.På vei ned «juledalen» igjen, besøker vi Emmy Storholmen som nesten har gjort jula til ekstremsport. Hun har bakt 250 kilo flatbrød og har over tusen nisser rundt om i huset. Dessuten har hun gjort alt det andre - før advent!Når jeg morgenen etter våkner i tømmerhytta, høres en fin dur fra vedovnen og jeg tenker i halvørska at nå har fotografen jammen vært flink. Så viser det seg at det har han ikke. Det er duren fra den flomdigre Verdalselva jeg hører. I halvmørket ser jeg at det plaskregner på blankhålka utenfor hytta.

Depresjonen kommer sigende,

ikke så ille at jeg setter kursen mot elva, men nok til at tvilen nager. Har vi funnet det vi leter etter? Og enda verre: vet vi hva vi leter etter? Tradisjonen med bakst og sylte er så utbredt at vi ikke trenger å lete mer. At slakteren og ølbryggeren er vanskelig å finne, viser bare at jula er et rent kvinneprosjekt. Mennene er redusert til vedbærere og juletrefotmontører. Eller som oss, fjøsnisser som drar rundt og smaker på julebaksten.Fotografen får seg til å si at egentlig har han juleangst (var det ikke han som absolutt ville ut på denne turen?). Det er godt med kaker og rull og det er pent med granbar og korn, men hva er egentlig essensen med jula? Det aner oss at det kanskje ikke er en slakter vi mangler.Vi tar oss sammen og sier pent farvel til Liv Østnes som er så trivelig at tungsinnet nesten slipper taket. For ikke å kjøre samme vei til E6 som den vi kom, legger vi turen om Stiklestad. Ved kirka overtaler jeg fotografen til å stoppe.- Jula har tross alt litt med Jesus å gjøre også, sier jeg og minner om at stedet Volvoen akkurat nå er parkert er det nærmeste vi kommer kristendommens arnested her i landet.

Jeg vil ut i regnet og gå

én ensom runde rundt kirka som en slags botsøvelse, desperat letende etter ny inspirasjon. Kan grå steinvegger, grå trær og grå himmel hjelpe meg videre?Kommer halvveis rundt kirken og ser at porten er åpen. Våger meg inn, passer på å ta av meg lua, åpner døra til selve kirkerommet. Uforberedt får jeg åpenbaringen: Kirken er full av små unger, og oppe ved koret står tre barn i kostymer. I samme sekund som jeg kommer inn, sier en kvinne i hvit kjortel:- Her har vi Maria og Josef og Jesusbarnet. Skal vi synge «Et barn er født i Betlehem»?Jeg blir sant å si litt satt ut og dumper ned på bakerste benk. Timingen er påfallende, her får jeg kjernen i den kristne jula - og tindrende barneøyne, rett i fleisen, i mitt mest søkende øyeblikk, mens jeg ser tre knøttsmå «vise menn» vandre mot sin ledestjerne.

- Har du fått en religiøs omvendelse,

eller?Vi sitter i bilen igjen, på vei mot Trondheim. Fotografen, nestenateist som han er, liker ikke at jeg snakker om «julemirakelet på Stiklestad».Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal svare, eller tro. Så jeg sier:- Kanskje det er han der oppe som prøver å gi Ville veier-teamet en beskjed: «Det er ok at dere holder på med de greiene deres, gutter. Men glem ikke at det er jeg som styrer butikken!»Fotografen må ha fått noe å tygge på, for nå sitter han taus helt til vi passerer Vuddudalen og kommer til Paradisbukta kafé. Nedlagt og stengt. Han benytter ikke muligheten til å si at paradiset er nedlagt. Nei, han snakker om fine, gamle kaféer og stusslighetens storhet. Jeg tar poenget: Kom deg ned på jorda og ut i veikanten igjen!