Har dere med hørselvern?
Han sier det ikke er så nøye for ham, fordi han allerede har ødelagt trommehinnene. Han titter forventningsfullt, og nikker smått stolt til oss før han skrur opp volumet så bassfrekvensen får nesehårene til å vibrere. Før vi vet ordet av det hviner det i dekkene mot smågrusen på den glatte isen ut fra en parkeringsplass i utkanten av byen.
Klokka er snart åtte på en lørdagskveld og vi skal kjøre pirattaxi natta gjennom.
Les hva politiet og taxinæringen sier om «kompiskjøringen» her.
«Kjell» har allerede kjørt siden han våknet i campingvogna si på hemmelig lokasjon i 14-tida i dag. Det var noen som skulle hjem fra fest. Om de skulle videre til den neste eller hjem for å bearbeide nattens gjerninger er usikkert.
- Det blir så mange turer. Ikke lett å holde styr på alle. Denne kvelden er helt åpen. Vi får se hva som skjer, sier han samtidig som han tar en brå sving for å kjøre mellom to små kvadratiske fartsdumper som ligger i hver sin veibane i en sidegate uten forkjørsrett.
Ennå er vi uvitende om hva som skal skje klokken 00.48.
Musikkanlegget, som pumper ut låter fra en personlig Spotify-liste, er sikkert verdt 20 000 kroner til sammen, men han fikk det for under halv pris. Et kupp, forteller Kjell, til laber respons fra baksetet. Opera og blues er egentlig de eneste sjangrene han vil ha seg frabedt. Og selv om rytmene på denne låta nok er tiltenkt dansegolvet, lyder det nå litt trist fra en syngedame, som høres over middels pen ut:
«I keep making the same mistakes, baby take me into your open arms!»
I et øyeblikk blir det helt stille i bilen. Alle tenker nok sitt. Noen av oss lengter kanskje etter åpne armer.
Men når lydbølgene fra Åge med «Levva Livet» senere forplanter seg i luftmolekylene fra dampen av en 20-pakning Prince, gammel Wunderbaum og en søtladen alkohollukt fra to unge drabantbykvinners Cava-ånde, ja da er det lett å konkludere med at man sitter på med en taxi som er mer trøndersk enn selveste Trønder-Taxi. Vi er tilbake i partymodus.
Über like rundt hjørnet
Over 20 000 personer er nå medlemmer i Facebook-grupper som tilbyr såkalt «kompiskjøring» i Trondheim og omegn. Taxitjenesten Über har ikke etablert seg her ennå, men det er ventet at den verdenskjente og populære appen som setter privatsjåfører i kontakt med passasjerer også kommer hit til byen snart. Konkurransetilsynet har nylig gått ut og sagt at de vil åpne opp hele taxinæringen for alle - et forslag som regjeringen langt på vei støtter. NHOs leder er også blant dem som gladelig benytter seg av alternative løsninger på taxi-fronten.
Ulovlig, sier politiet, samtidig som taxinæringen er i harnisk over utviklingen. Og der står vel egentlig saken.
- Svin, er Kjells eneste kommentar, både til politi og næring.
35-åringen sitter og blar på mobilen sin etter mulige turer. På Facebook legger folk ut kjappe meldinger om hvor de er, hvor de skal og telefonnummer de kan nås på. Sjåfører formidler også når de har tid til å frakte folk. Kjell er fleksibel og kjører egentlig hvorhen det skulle være. Ja, unntatt den gangen det var en som ville til Bergen da.
- Det har tatt helt av, og det er mange om beinet.
Men akkurat nå er det likevel rolig. De første mulige oppdragene var det noen andre som rappet foran nesen på oss. Første stopp for kvelden blir derfor en vaskehall på Nidarvoll. Mercedesen er en 98-modell med slurete girkasse etter en litt hissig «børning» noen dager i forveien. Den kostet bare 10 000 kroner, men nå skinner den som en million dollar. Ikke at kundene bryr seg, de er som regel for fulle til å legge merke til noe. Etter et kjapt påfyll på Statoilkoppen sitter vi straks og venter på pizza i et tomt og brunt innredet restaurantlokale. Kjell har vært her før.
Oppvokst blant bjørner i Lierne. Bosatt i Nord-Norge. Nå er han i Trondheim et par uker for å kjøre. Han bor i en liten eldre campingvogn han har fått. I og med at det ikke er lov til å stå på samme sted i mer enn et døgn, flytter han den rundt omkring i byen.
Diagnose som tenåring
Etter en smått ukontrollert gange på glattisen bort til bilen, fortæres middagen ved rattet.
- Du vet, jeg har vært lam fra halsen og ned, forteller han.
Det smalt første gang en kveld hjemme hos moren da han var tenåring.
- Jeg følte meg plutselig dritings og begynte å spy. I løpet av natten ble jeg så dårlig at jeg ble fraktet til St. Olavs. De stakk svære nåler i føttene mine, men jeg kjente ingenting.
Diagnose: MS. En kronisk uhelbredelig nevrologisk sykdom. I dag er han uføretrygdet og månedlig i Trondheim for å få medisiner som kan stagge sykdommen. Små oppdrag innen varetransport og ymse strøjobber de siste årene til tross, han er og blir en taper på arbeidsmarkedet. Utdannet bilmekaniker, men det er kjøring som er hobbyen. Bil, motorsykkel, lastebil, traktor eller snøscooter. Samme hva.
- Drømmen har jo alltid vært å bli yrkessjåfør. Men ingen tør å satse på en som meg. Å få førerkort for vogntog koster 150 000 kroner, så jeg er helt avhengig av en arbeidsgiver eller offentlig støtte for å kunne betale en slik sum. Jeg elsker å kjøre og det hadde ikke vært noe problem for meg å få det til. Men det er jo ingen som vil ha en slik som meg.
Kriminalisert
Så fort han fikk lappen for 17 år siden, begynte han å kjøre på venner og venners venner. De siste årene har det blitt mer og mer, og i dag er han blant de mest aktive sjåførene når han er i Trondheim. Det har aldri vært for pengene, bedyrer han. Han nekter å bruke ordet pirattaxi – det er snakk om vennetjenester i hans verden.
- Jeg tjener ikke noe på dette. Det jeg får i «tips og driks» er forsvinnende lite. Men de har jo uansett kriminalisert meg da. Selv om jeg mener det jeg gjør ikke er ulovlig. Det viktigste for meg er at dette gir meg en mulighet til å komme meg ut og treffe nye folk.
- Har du blitt kjent med mange?
- Noen kjenner jeg, de fleste ikke.
Nå står vi utenfor en bensinstasjon. Rundt ti andre biler står linet opp på det store området. Det er ingen hemmelighet at «kompiskjøringa» er tett knyttet til rånermiljøet. Her møtes folk fra eksempelvis Kvål, Skaun, Melhus og Trondheims drabantbyer. En fyr med en overdimensjonert oransje refleksjakke rister på hodet og sender et olmt blikk når han ser fotografen knipse i vei. Kjell bekrefter at det ikke er bare populært at han har journalister på slep. De fleste synes Facebook-gruppene og aktivitetene der bør forbli hemmelig. Selv om de i dag er blitt så store at de er som offentlige å regne.
- Jaså, dere lever ennå!
En blid fyr med siggen i munnviken og helt vanlige briller titter inn vinduet. Selv kjører han rundt på en fast venninnegjeng i kveld. Det ryktes at en helaftens fest i rånerbil koster 1500 kroner.
- Det blir en del turer oppi Skaun da. Har du forresten hørt at gården der er lagt ut på tvangssalg, sier han til Kjell.
Stedet, som visstnok er en kjent festplass, har de begge vært på.
- Veldig synd! Selv om han er homo, så er han dritgrei han fyren der, sier han etter å ha forklart at man helst skal parkere så tett at man ikke får et sigarettpapir mellom bilene, hevdet at det tar 40 minutter å kjøre til Budal på sommeren og 50 minutt på vinteren og fortalt at han til daglig kjører langtransport.
- Ja ja, vi snakkes senere i natt!
Pling! Det lyser opp på mobilen. Klokka er 22.14.
- Vi har fått tur!
Bilen settes i gir og lyden skrus opp.
«Take me to church
I'll worship like a dog at the shrine of your lies
I'll tell you my sins and you can sharpen your knife
Offer me that deathless death
Good God, let me give you my life»
Vi kjører mot Heimdal og ned fra speilet dingler det et sølvkors. På bakgrunnsbildet på mobilen er det bilde av et nyfødt barn.
- Religiøs?
- Nei, egentlig ikke. Det får meg til å tenke på datteren min. Hun er 16 måneder nå, og bor i Kristiansand. Det er komplisert, men jeg har ikke muligheten til å få sett henne så ofte. Det er jo et savn. Ofte blir man helt alene med tankene. Kjøringa får meg til å koble litt av fra alt.
Det blir helt stille igjen. Vi er snart fremme.
- Har du tenkt på tryggheten? Du vet jo aldri hvem du kan møte på …
Han drar opp en stor kniv.
- Jeg har beskyttelse …! Neida, denne har jeg i tilfelle ulykke. Den er til å skjære opp bilbeltet hvis noen blir sittende fast. Men, altså, folk er stort sett veldig greie. En gang måtte jeg legge en fyr i bakken og noen har tilbydd betaling i naturalia. Ellers er det lite med negative opplevelser.
Det er i alle fall ikke mye skummelt over kveldens første passasjerer. De stabler seg ned en trapp fra andre etasje i et Block Watne ferdighus.
- Sitter du her og gjør lekser?!
To unge kvinner sprudler om kapp med boblene i cava-flaska og lurer på hva «han fyren» sitter og skriver på blokka i baksetet.
- Ikke kall det pirattaxi da! Dette er vennetjenester. Men ja, taxisjåførene taper sikkert penger på disse Facebook-sidene. Alle vennene mine er medlemmer og flittige brukere. Drar man ut hver helg så sparer man fort 2500 kroner i måneden om man bor på Heimdal.
- Dere er ikke redde for å bli utsatt for noe?
- Nei, jeg lever livet sånn som det kommer jeg! Dessuten er det jo en ekstra sikkerhet å vite hvem det er som kjører.
Hun blar frem mobilen og viser frem en profil.
- Han her duden for eksempel. Han skulle plutselig ha mye mer enn avtalt, og begynte å bråke. Han skal jeg aldri bruke igjen. Verste av alt, han er jo taxisjåfør til vanlig og!
- Ja, han der er ikke helt god, sier Kjell.
Jentene ramler ut i en bakgate på Solsiden og forsikrer oss om at de ikke skal ut og sjekke gutter i kveld. Det skal bare danses. De vinker farvel.
På vei inn til byen igjen ringer telefonen.
- Husker du oss?
- Nei.
- Vel, jeg er bare én. På Persaunet.
- Ok, da har vi en avtale da? Send meg adressen.
- Herlig!
Kjell blar videre på mobilen. Det har tikket inn et annet oppdrag samtidig. Nå begynner det å bli fart i sakene. Han tenner en sigg og ruller ned vinduet.
- Vi rekker en tur til Fossegrenda først! Og nå skal jeg «børne så hu her blir helt våt», ler han til fotografen, før bilen kjører med overlydsfart inn i det som nå har blitt en svart natt av eksos og brent gummi under en stjerneklar himmel.
Nådeløs sjåfør
Varsellampene burde kanskje blinket allerede da oppdraget «kjør ham hjem« ble gitt av en bror som befant seg på et annet sted i byen. Eller da han kom vandrende på en gangvei med snø over hele jakka, etter det man kunne formode var et fall. Eller da han smilte og hikket slik at vi kunne se de rødblå vinbefengte tennene. Eller kanskje da han kalte Mercedesen til Kjell for «en fin Ford».
Klokka var 00.48 og han begynte å svaie i spiralmønster i baksetet, rape og grynte.
- Du … kanskje … stopp bilen…?
Kjell bråstopper når han skjønner hva som er i ferd med skje. Mannen snubler ut av bilen og over nærmeste brøytekant med skitten snø. Han blir stående med posen med restene av kveldens drikke i hånda, og titter med tomt blikk etter bilen som stikker av så fort råd er. I sidespeilet er han snart redusert til en liten prikk i det fjerne.
- Uaktuelt. Jeg vil ikke ha spy i setene. Det er syre, det setter seg.
Kjell er nådeløs nå. En gang var det en fyr han kjenner som spydde ned setet hans. Heldigvis betalte han 5000 kroner for tort og svie. Hele setet måtte byttes for å bli kvitt stanken.
- Hadde han ikke betalt, hadde jeg skam - banka han!
Vi hadde mistet en tur, men lyspunktet var at vi hadde en ny på gang. Etter å ha kjørt feil ved tre avkjøringer var vi kjapt på rett sted etter å ha kjørt inn i en vei i motsatt fil.
- Vent litt! Æ må PESS!
Etter en kjapp telefonsamtale og «vanning» av veggen på en bussholdeplass, sitter en gladfull ung mann plutselig i baksetet.
- Byen? Nei, jeg drar hjem til en kompis i Sjetnemarka. Ikke at jeg er forfengelig eller noe, men jeg har den digre kvisa i panna. Føler ikke helt for å gå ut da.
Kjell peker ut vinduet og på en bil som kjører forbi oss i Okstadbakken.
- Sivilpurk!
Han vinker, samtidig som passasjeren er i det politiske hjørnet.
- Trump! USA trenger ny politikk nå. Ingen ny Clinton!
Duell med Trønder-Taxi
Etter trygg levering er det klart for en pause. Mellom klokka 01 og 02 er det ikke så mange turer å få, unntatt en melding vi venter svar på: «To personer vil kjøres til 123 Pizza! PM».
Vi er tilbake utenfor bensinstasjonen hvor vi startet og venter. Den blide fyren med de vanlige brillene er der, han med den oransje jakka lusker rundt, og en mystisk type med hettejakke sitter i en svær gul bil. Det er stort sett likt hver kveld. Så ringer telefonen, han tenner en sigg.
- Ja, hva har du gjort i dag, du? Ingenting, nei… Jeg har pause da … Nei, ikke ennå. Snakkes i morgen da. Ha en god natt, sov godt. Glad i dæ.
«Skål for hver sjel som tørster, skål for livet».
En ukjent norsk ballade avløser Åges « Lys og Varme». Ekkoet fra ødelagte eksospotter slår hull i den stillestående kalde vinterlufta, som gjør leddene i kroppen hans stive. Neonlyset fra Shells røde og gule striper skimtes i speilet sammen med piercingen i øyenbrynet. Han viser frem «børning-videoer» på YouTube, av en som sleit ut ni sett bakdekk på en dag. Han tenker på den gangen han satt på traktorhengeren til stefaren inn til byen.
- Har pizzagjengen svart?
- Nei, de har vel fått noen andre til å kjøre dem….
Han blir stille igjen. Helt til telefonen ringer.
- Hei, hei…
- Hvor er du da?
- Neddi Olav Tryggvason. Spiser.
- Hjem?
- Nei, nach. Vær med?
- Nei, henter deg om en halvtime.
- Ok, ring meg da.
I et lyskryss ned Elgesetergate stopper vi på rødt lys. I feltet ved siden av står en bil fra Trønder-Taxi. «Kjell» gliser, ruser med motoren og børner mot asfalten. Taxisjåføren gliser tilbake og er med. Som en duell i ville vesten.
Det går som det må gå med slurete girkasse på en 98-modell. Taxien fyker ifra oss.
- Se på ham da! Svin! Drar på i over 100 kilometer i timen!
Bakfra kommer en annen taxi.
- Han der skal jeg sperre, sier Kjell, og slenger seg over i den andre fila.
Kort tid etter svinger vi inn i en blindgate og plukker opp David, en kompis av Kjell.
- Kompiskjøring via Facebook er genialt. Jeg har merket lenge at dette kom til å ta av. De som er med i gruppene både kjører og trenger skyss noen ganger, som meg. Jeg har kjørt taxi selv, men samtidig vært aktiv på «kompiskjøringa». Det er et stort behov for en gruppe som dette. Ulovlig? Ja ja, det burde ikke vært det.
Han hopper av på Møllenberg og går inn i et trehus på det som skulle vise seg å bli et mislykket nachspiel. Kjell skal hente to jenter på MC-klubb, som han kjørte på fest i formiddag. Nå har han vært i bilen i minst 12 timer.
Klokka er rundt 03 på natta da han setter av journalistene og sier farvel.
- Ja, det er jo blitt sånn. Hele dagene går med til dette. Det har blitt en stor del av livet mitt. Det er liksom dette jeg trives med. Det er blitt som en avhengighet. Bare en tur til … Bare en tur til …
For det er alltid noen som må kjøres. For alle vil jo et sted, om det er fest, en annen tid eller noens favn. Alle jakter vi på noe. Først 07.40 tikker siste melding på Facebook inn fra Kjell. Han er tilbake i campingvogna.
«Da lægg æ inn åran!»