Avskjed på perrong tre

Daglig går det tog fra Ukrainas hovedstad Kyiv til Kramatorsk, byen som ligger nær frontlinjene til Russlands krig mot Ukraina.

Jernbanestasjonen Kyiv-Pasazjyrskyj i hovedstaden. Klokken er passert 06.14. Det er fortsatt noen minutter til avgang.

På perrong tre er det stille. En stillhet som understreker alvoret. Dette er ikke tidspunktet for den dype samtalen.

Mykola (27) tar kjappe drag fra den nytente sigaretten. Kroppen er urolig. Nå har han kun tid for et kort farvel.

I en sirkel rundt ham står familien. Mamma Liudmyla klamrer seg til sin eldste sønn. Mykola signaliserer at han ønsker å ta et avskjedsbilde med Asia, niesen han også er gudfar til.

Når Mykola får Asia på armen, kommer smilet. Så får han det travelt. De andre soldatene har gått om bord i toget.

Den lille jenta ser på familien med undring. Hun forstår ikke helt hvorfor alle plutselig er så triste, hvorfor mamma og bestemor tørker tårer.

Liudmyla bruker venstrehånda til å tørke tårer med. De vinker alle til 27-åringen, som har vært soldat helt siden han var 19 år. I hele perioden har han vært ved fronten i øst.

– Jeg føler angst nå, sier moren. Hun forteller at Mykola har vært på perm i ti dager. – Vi har vært i parken sammen, og han har brukt tid til å være sammen med søsknene sine. Men tiden er for kort, sier Liudmyla.

Fem minutter før avgang er alle passasjerene om bord. Like i nærheten står en mor og ser på sin sønn som har tatt plass ved vinduet. Hun vugger kroppen som om hun bysser et barn.

Klokken 6.37 strømmer det musikk over høyttaleren på perrong tre. Det er en ukrainsk folkevise.

Sangen handler om å ha et hjem å komme tilbake til. Den er en av to sanger på spillelisten til det ukrainske togselskapet. Nå kjemper kjærester og mødre med tårene.

Så kjører toget.

Toget forsvinner i det fjerne, men unge Ludmyla står der fortsatt. Hun har nettopp sagt farvel til sin mann. Han vervet seg frivillig til den ukrainske hæren. I ett halvt år har han kjempet ved Bakhmut.

– Vi sier alltid vi ses igjen. Det er ikke rom for tvil. Det er slik vi gjør det. Likevel er det som om en del av meg rives bort hver gang han drar.