Dave Grohl. Hvordan kunne du? Var du ikke klar over at det er utilgivelig å brekke beinet en uke før to utsolgte Wembley-konserter i London? Eneste trøsten var at når du først skulle gå på trynet, så gjorde du det i Sverige, to dager etter konserten i Norge. Likevel er dette noe som det kan bli vanskelig å tilgi, spesielt siden jeg hadde en billett til Foo Fighters med venner på den legendariske fotballarenaen.

Så der befant jeg meg i London, med en avlyst storkonsert, og null planer for helga. Mitt reisefølge, la oss kalle dem Charlotte og Berit, siden det er det de tross alt heter, hang også med hodet. Her var gode råd dyre. Nærmere bestemt 188 britiske pund. For i vår dypeste fortvilelse måtte vi hente frem fordums helter. Take That i O2 Arena. Uten superstjerna Robbie Williams og femtehjulet på vogna, Jason Orange – han som omtrent ikke hadde sangstemme, men var med som et slags dansealibi.

Til enhver tid er det flust av konserter, festivaler, musikaler, stand-up-show, teateroppsetninger, diktfremføringer og vernissager i London – en av Europas virkelig store kulturmekkaer. Vi kunne ha vært høykulturelle, sett et litt ukjent Shakespeare-stykke på The Globe. Kunne skrytt på sosiale medier og tvitret at The Bard fortsatt er allmenngyldig, at oppsetningen hadde glitrende rolleprestasjoner, og at manuset hadde dynamiske replikkvekslinger og scenografien var uttrykksfull og effektiv.

I stedet hylte vi som tenåringer da vi skjønte at det var mulig å få billetter til boybandet som herjet hitlistene på 90-tallet med klassikere som «Could It Be Magic», «Back for good», «Babe», «A Million Love Songs», «Never forget» og «It Only Takes a Minute».

1500 kroner senere og på vei inn i O2 Arena med en salig blanding av tyske blodfans og deres døtre innså vi hva vi hadde gjort. Da vi satte oss ned på setene som var aller lengst bak, øverst oppunder taket i den gigantiske konsertarenaen, begynte jeg å legge sammen år. Take That oste nok sex appeal da de danset i klissvåte t-skjorter på 90-tallet. Nå hadde de alle bikket 40-årene med god margin. Hvordan ville den synkroniserte dansekoreografien bli påvirket av alderdom? Hvor mye spor av geriatrisk avdeling kunne man forvente seg?

Det var bare én ting å gjøre. Ty til alkohol. Prosecco på tappekran. To vilt fremmede sanger ut i konserten var det på tide med påfyll. Her måtte det hardere skyts til, skulle man komme til det punktet at det var aktuelt med allsang og full innlevelse. Oppdatering på Instagram eller Facebook var overhodet ikke aktuelt. Da vi for tredje gang oppsøkte baren og bestilte drinker midt i konserten, og det var tydelig at bartenderen begynte å bli bekymret for inntaket, måtte vi komme med en forklaring. Skulle på Foo Fighters, druknet nå våre sorger i klisne ballader fremført av et britisk boyband som hadde sin storhetstid for 20 år siden. Bartenderen repliserte: Du vet at det er et uttrykk som heter «Break a leg»? Kjære Dave Grohl, neste gang trenger du ikke ta det så forbaska bokstavelig.